Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Gursli Berg forlag 2023
Romanen starter onsdag 14. november 2018. Da har ikke Meredith Maggs vært ute av huset på 1214 dager. Heldigvis har hun en jobb hun kan gjøre hjemmefra, og matvarer og alt hun ellers trenger kan bestilles på nett. Holde seg i form gjør hun ved å løpe i trappa, og selskap har hun i katten Fred.
Tilbakeblikk til barndom, oppvekst og de siste dagene før hun begynte å mure seg inne, gir oss bitene til puslespillet som viser oss hvordan Meredith har havnet i dette uføret.
En fin, lett humoristisk feelgood om psykiske vansker som kan virke uoverkommelige, men som også viser at det er mulig å kjempe seg tilbake til et sosialt og meningsfylt liv.
søndag 1. oktober 2023
fredag 29. september 2023
«Skråpånatta» av Lars Mytting
Gyldendal 2023
Året er 1936. I Butangen møter vi igjen presten Kai Schweigaard som vi kjenner fra Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Presten er blitt en gammel mann, han vet han nærmer seg slutten av sin prestegjerning og sitt liv.
Astrid Hekne, datter til Jehans og barnebarn til Astrid Hekne som døde i barsel i 1881, sniker seg til å gå i støpulen for å se den gjenværende av de to søsterklokkene; den andre ble sendt til Dresden sammen med stavkirka. Kai innser at det er på tide hun får overta ansvaret for å passe på Hekneveven, som ifølge bygdesagnet spår framtida, deriblant Skråpånatta, eller Dommedagsnatta.
Årene som kommer blir preget av dyrtid og uroligheter nedover i Europa. Til slutt kommer også krigen til Norge og Butangen. Og bygdefolket settes på harde prøver. Hvem tar parti med tyskerne, hvem kjemper imot? Hvem kan man stole på? Og når freden kommer, og krigens brutale flammer har sloknet, hva har man mistet, og hva har overlevd av mennesker, bygninger og gjenstander?
Året er 1936. I Butangen møter vi igjen presten Kai Schweigaard som vi kjenner fra Søsterklokkene (2018) og Hekneveven (2020). Presten er blitt en gammel mann, han vet han nærmer seg slutten av sin prestegjerning og sitt liv.
Astrid Hekne, datter til Jehans og barnebarn til Astrid Hekne som døde i barsel i 1881, sniker seg til å gå i støpulen for å se den gjenværende av de to søsterklokkene; den andre ble sendt til Dresden sammen med stavkirka. Kai innser at det er på tide hun får overta ansvaret for å passe på Hekneveven, som ifølge bygdesagnet spår framtida, deriblant Skråpånatta, eller Dommedagsnatta.
Årene som kommer blir preget av dyrtid og uroligheter nedover i Europa. Til slutt kommer også krigen til Norge og Butangen. Og bygdefolket settes på harde prøver. Hvem tar parti med tyskerne, hvem kjemper imot? Hvem kan man stole på? Og når freden kommer, og krigens brutale flammer har sloknet, hva har man mistet, og hva har overlevd av mennesker, bygninger og gjenstander?
Dette er, som de to andre bøkene i trilogien, en mektig historisk roman fra bygdemiljø. Historie og myter veves sammen til et fargerikt og mangslungent bilde. Til slutt har Mytting samlet og festet trådene, historien avsluttes og avrundes. Disse bøkene byr på en rik leseopplevelse.
onsdag 27. september 2023
«Hundreogtretten» av Gøril Emilie Hellen
Utgitt av Cappelen Damm 2023
Irene er gift med Peder. Han er lege og har to barn - to gutter - fra et tidligere ekteskap. Sammen har de datteren Eira. På en hyttetur, lagt til en enkel og litt avsides turistforeningshytte, blir Eira plutselig veldig dårlig. De kommer seg til sykehuset, men får vite at livet ikke står til å redde. Og da kommer spørsmålet om organdonasjon.
For Irene er dette et brutalt og umulig spørsmål, mens Peder er sikker. Slik han er sikker på så mye. Irene går med på organdonasjon, men kan det være at hun har latt Peder få bestemme for mye gjennom alle år, og gitt ham for mye frihet?
Romanen gir tilbakeblikk til hvordan Irene og Peder møttes, hvordan samlivet har vært fram til denne skjellsettende opplevelsen inntreffer.
Det er godt skrevet, det er mange interessante betraktninger og problemstillinger. Det er på mange måter vond lesning, men kanskje finnes det også håp og lyspunkt.
Irene er gift med Peder. Han er lege og har to barn - to gutter - fra et tidligere ekteskap. Sammen har de datteren Eira. På en hyttetur, lagt til en enkel og litt avsides turistforeningshytte, blir Eira plutselig veldig dårlig. De kommer seg til sykehuset, men får vite at livet ikke står til å redde. Og da kommer spørsmålet om organdonasjon.
For Irene er dette et brutalt og umulig spørsmål, mens Peder er sikker. Slik han er sikker på så mye. Irene går med på organdonasjon, men kan det være at hun har latt Peder få bestemme for mye gjennom alle år, og gitt ham for mye frihet?
Romanen gir tilbakeblikk til hvordan Irene og Peder møttes, hvordan samlivet har vært fram til denne skjellsettende opplevelsen inntreffer.
Det er godt skrevet, det er mange interessante betraktninger og problemstillinger. Det er på mange måter vond lesning, men kanskje finnes det også håp og lyspunkt.
«Vrakeren» av Lars Saabye Christensen
Cappelen Damm 2023
Bendik Ries skal skrive biografien om forfatter Jørgen Ribe. Året er 2020, Norge stenges ned på grunn av koronapandemien, Ries er ikke frisk, forlaget har sagt ja, men virker i bunn og grunn noe lunkne til prosjektet, og Jørgen Ribe er bestemt motvillig. Så dette er et tungt prosjekt, men det er i alle fall et par-tre år til forfatteren fyller 70 år, da det er planlagt at biografien skal være ferdig.
Jørgen Ribe er ungdom når vi blir kjent med ham. Det flytter inn en ny familie i blokka hvor han bor. Sønnen i den nye familien, Carl kommer til å bety mye for Jørgens tilværelse, modning og utvikling.
Jørgen får sommerjobb på Banan-Matthiessen, der faren er ansatt som disponent. Der får Jørgen vite om den myteomspunne Vrakeren, han som sorterer bananene. Hvilke skal legges til modning, hvilke skal vrakes?
Senere, da Jørgen Ribe er voksen og har blitt forfatter, tenker han at en forfatter arbeider på samme måte som en vraker, med sine ideer. Hvilke ideer skal få ligge til modning og bli til noe, og hvilke må/bør vrakes umiddelbart?
Ole Jacob Hoel i Adresseavisa (dessverre plussartikkel) skriver at Vrakeren er halvsøsteren til Halvbroren, romanen Saabye Christensen ga ut i 2001, og som han mottok Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris for.
Vrakeren er i perioder lettlest, har god framdrift. For andre deler er teksten mettet og tung, man må/bør ta seg tid for å få med alt som står på og mellom linjene. Så jeg forstår sammenlikningen med Halvbroren, som jeg synes på samme måte var varierende i driv og tyngde. Jeg tenker også tilbake til romaner som Beatles og Byens spor, når jeg leser årets roman. Jeg kjenner noe av den samme stemningen nå, som da jeg leste dem.
Jeg tror at det må være mye om Lars Saabye Christensen selv i denne romanen. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan han - som han får vist gjennom fortellingen om Jørgen Ribe - arbeider med og tenker om tekstene sine. Og kanskje hvordan han stiller seg til å bli biografert? Og hvordan det er å arbeide fram en biografi, finne kilder og gjøre research?
Fortellingen om Bendik Ries' arbeid med biografien kan ses på som en rammefortelling for Jørgen Ribes historie. Bendik Ries og Jørgen Ribe kan også ses på som to motsetninger i forfatterens egen personlighet som slåss om å få det siste ordet, om å bli trodd. Kampen mellom sannheten og diktningen. Er det viktigst å skrive sant, eller slik at det oppleves sant? Eller er det viktigst å dikte godt?
Romanen er mektig, stemningsfull, tankevekkende. Hvis du først skal ta deg tid til å lese en skikkelig tykk roman i år, vil jeg foreslå denne.
Et lite sitat fra side 416, det er Ries som har ordet: «Forfattere er troløse, illojale, svikefulle og kyniske. Hvis skrivingen deres kan tjene på noe, gjør de det. De drar nytte av. Målet helliger midlene. Det er den litterære lov. Den er hevet over moral. Jeg har møtt hardbarkete forbrytere som har mer omtanke for sine nærmeste, til og med for sine ofre, enn forfattere.»
Bendik Ries skal skrive biografien om forfatter Jørgen Ribe. Året er 2020, Norge stenges ned på grunn av koronapandemien, Ries er ikke frisk, forlaget har sagt ja, men virker i bunn og grunn noe lunkne til prosjektet, og Jørgen Ribe er bestemt motvillig. Så dette er et tungt prosjekt, men det er i alle fall et par-tre år til forfatteren fyller 70 år, da det er planlagt at biografien skal være ferdig.
Jørgen Ribe er ungdom når vi blir kjent med ham. Det flytter inn en ny familie i blokka hvor han bor. Sønnen i den nye familien, Carl kommer til å bety mye for Jørgens tilværelse, modning og utvikling.
Jørgen får sommerjobb på Banan-Matthiessen, der faren er ansatt som disponent. Der får Jørgen vite om den myteomspunne Vrakeren, han som sorterer bananene. Hvilke skal legges til modning, hvilke skal vrakes?
Senere, da Jørgen Ribe er voksen og har blitt forfatter, tenker han at en forfatter arbeider på samme måte som en vraker, med sine ideer. Hvilke ideer skal få ligge til modning og bli til noe, og hvilke må/bør vrakes umiddelbart?
Ole Jacob Hoel i Adresseavisa (dessverre plussartikkel) skriver at Vrakeren er halvsøsteren til Halvbroren, romanen Saabye Christensen ga ut i 2001, og som han mottok Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk råds litteraturpris for.
Vrakeren er i perioder lettlest, har god framdrift. For andre deler er teksten mettet og tung, man må/bør ta seg tid for å få med alt som står på og mellom linjene. Så jeg forstår sammenlikningen med Halvbroren, som jeg synes på samme måte var varierende i driv og tyngde. Jeg tenker også tilbake til romaner som Beatles og Byens spor, når jeg leser årets roman. Jeg kjenner noe av den samme stemningen nå, som da jeg leste dem.
Jeg tror at det må være mye om Lars Saabye Christensen selv i denne romanen. Jeg synes det er veldig interessant å lese hvordan han - som han får vist gjennom fortellingen om Jørgen Ribe - arbeider med og tenker om tekstene sine. Og kanskje hvordan han stiller seg til å bli biografert? Og hvordan det er å arbeide fram en biografi, finne kilder og gjøre research?
Fortellingen om Bendik Ries' arbeid med biografien kan ses på som en rammefortelling for Jørgen Ribes historie. Bendik Ries og Jørgen Ribe kan også ses på som to motsetninger i forfatterens egen personlighet som slåss om å få det siste ordet, om å bli trodd. Kampen mellom sannheten og diktningen. Er det viktigst å skrive sant, eller slik at det oppleves sant? Eller er det viktigst å dikte godt?
Romanen er mektig, stemningsfull, tankevekkende. Hvis du først skal ta deg tid til å lese en skikkelig tykk roman i år, vil jeg foreslå denne.
Et lite sitat fra side 416, det er Ries som har ordet: «Forfattere er troløse, illojale, svikefulle og kyniske. Hvis skrivingen deres kan tjene på noe, gjør de det. De drar nytte av. Målet helliger midlene. Det er den litterære lov. Den er hevet over moral. Jeg har møtt hardbarkete forbrytere som har mer omtanke for sine nærmeste, til og med for sine ofre, enn forfattere.»
tirsdag 5. september 2023
«Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr : Dagbok fra Den bohemske ambassade 1» av H.P. Treider
Pitch 2023
Lillemor og ektemannen Carl har nylig gått av med pensjon. Hun gleder seg til alt hun nå skal få tid til å fylle dagene med, mens han ser fram til endelig å kunne gjøre minst mulig og bare nyte friheten.
Da Lillemor gikk av, fikk hun av kollegene på biblioteket en dagbok, og oppfordringen var klar: "Skriv ditt liv!"
Resultat av dagbokskriveriene er denne romanen, og Lillemor får litt av hvert å skrive om, faktisk. For Lillemors mor bor i nabohuset, og selv om hun er godt over 90, er hun i full vigør og det skjer ting både rundt henne og det øvrige person- og dyregalleriet. For Lillemor har katt, og det dukker opp både hund og pinnedyr i romanens gang.
Dette er sjarmerende feelgood, passe humoristisk og realistisk. Jeg ser fram til neste bok i serien!
Lillemor og ektemannen Carl har nylig gått av med pensjon. Hun gleder seg til alt hun nå skal få tid til å fylle dagene med, mens han ser fram til endelig å kunne gjøre minst mulig og bare nyte friheten.
Da Lillemor gikk av, fikk hun av kollegene på biblioteket en dagbok, og oppfordringen var klar: "Skriv ditt liv!"
Resultat av dagbokskriveriene er denne romanen, og Lillemor får litt av hvert å skrive om, faktisk. For Lillemors mor bor i nabohuset, og selv om hun er godt over 90, er hun i full vigør og det skjer ting både rundt henne og det øvrige person- og dyregalleriet. For Lillemor har katt, og det dukker opp både hund og pinnedyr i romanens gang.
Dette er sjarmerende feelgood, passe humoristisk og realistisk. Jeg ser fram til neste bok i serien!
Abonner på:
Innlegg (Atom)




