«Byens spor : Jesper og Trude» av Lars Saabye Christensen

Cappelen Damm 2021

Maj er død, nå er det neste generasjon, her representert ved Jesper og kona Trude, som bærer historien videre. Vi er kommet til 1980-tallet. Vi får også vite hvordan det står til med Jespers søster Stine, kameraten Jostein, og flere av karakterene vi kjenner fra de tre foregående bøkene: Byens spor : Ewald og Maj (2017), Byens spor : Maj (2018), Byens spor : skyggeboken (2019)

I tredje bok - Skyggeboken - trådte forfatteren fram og tok del i fortellingen. I denne fjerde boka videreutvikler han dette til å introdusere et vi. Forfatteren snakker til oss som leser, og inkluderer oss gjennom dette vi-et, kommenterer, liksom diskuterer med oss, eller viser oss hvordan man som forfatter må ta valg. Hvem følger jeg nå? Hva går jeg glipp av, når blikket mitt vender dit i stedet for hit?
Eksempel s 237: «Og enda en gang deler fortellingen seg, og vi blir tvunget til å ta et valg: Skal vi bli med Are, eller følge Jesper?»

Noen vil kanskje synes at dette bryter med fortellingen og gjør at illusjonen om at romanen beskriver et stykke virkelighet, blir ødelagt. Jeg tenker at man også kan se på det som at noe blir tilført, man får et ekstra lag eller en ekstra ramme til fortellingen. Noe er absolutt interessant med denne vi-vrien. Det kan om ikke annet fungere som små pusterom; det kan alltids være godt liksom å snappe etter luften og få et avbrekk fra historiens gang.

Mottakelsen av boka har ikke vært bare positiv. NRKs Marta Norheim er ganske stram og mener i ingressen av sin anmeldelse at det er en kunst å stoppe i tide; denne fjerde boka ble ei for mye, hevder hun. Det synes jeg er i overkant strengt. Denne fjerde boka er - opplever jeg - i harmoni med de tre foregående; jeg kjenner igjen stemningen av melankoli, pussige/overraskende hendelser og dialoger. Og er vi ikke alltid nysgjerrig på å få vite hvordan det går med personer vi er blitt kjent med og glad i?

«Rovdyr» av Erling Gangsøy Greftegreff

Liv forlag 2021

I forbindelse med et gravearbeid i Svarthølen ved Viul utenfor Hønefoss, blir det funnet levninger etter et menneske. Det viser seg å være restene av en direktør som forsvant sporløst femti år tidligere, og spor tyder på at han ble drept. Saken er såpass gammel at politiet ikke legger altfor store ressurser i den, og da det er vanskelig å finne ut noe særlig etter så mange år, blir saken etter en stund lagt til side.
Men så blir en eldre, enslig kvinne funnet drept i hjemmet sitt på Høyby. Politiet har ikke mange spor å gå etter, men ett av sporene gir drapet forbindelse til en internasjonal storsak, nærmere bestemt jakten på en seriemorder, med egenskaper som tyder på at han nesten er mer rovdyr enn menneske.

Rovdyr er forfatterens tredje kriminalroman. Alle hans romaner har handling lagt til Ringerike, og politimannen Wilhelm Gran spiller en av hovedrollene.

Greftegreff skriver godt. Med litt ekstra innsats fra forlaget på språkvask og korrektur kunne det blitt enda bedre. Det jeg ønsker meg er noe mer variasjon i språket, og færre detaljer og utbroderinger i noen partier ville gitt bedre flyt.
Et eksempel på det omstendelige/detaljerte side 28: «Da de kom inn så Mia at det var fyrt opp i en peis i det ene hjørnet. I en dyp lenestol foran peisen satt det et menneske pakket inn i et pledd. Bena lå plassert på en fotskammel mellom stolen og peisvarmen. Det var trykkende varmt i det lille rommet. Bak stolen stod et infusjonsstativ, og i stativet hang en halvtom pose med væske. Fra posen gikk det en slange ned til og antageligvis inn i mennesket under pleddet.»
I stedet for å fortelle hva Mia observerte, kunne forfatteren bare beskrevet, og med færre setninger.
Eksempel: Det lille rommet hadde en peis i det ene hjørnet, ilden der gjorde det trykkende varmt. Foran peisen i en stol satt et menneske pakket inn i pledd, med bena på en fotskammel. Skikkelsen under pleddet fikk væske fra et infusjonsstativ bak stolen; posen i stativet var halvtom.

Unødvendige småord kan man også luke vekk, det kan gi enda bedre flyt. Eksempel side 57: «Kledd i en bunad» "Kledd i bunad" kan man også si.

Eksempel på at man kunne søkt større variasjon i språket, side 235: «.... stemplet med et par stempler.» Hva med bare stemplet et par ganger, eller påført et par stempler?
Side 28: «Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med dette lille smilet om munnen, fortsatte hun innover i huset.» Kan hende er det et poeng for forfatteren å bruke ordet fortsatt tre ganger, men jeg ville variert og brukt et annet ord til slutt i setningen, for eksempel: "Fortsatt uten å si et ord, og fortsatt med det lille smilet om munnen, viste hun vei inn i huset."

Når det gjelder skriftstørrelsen som Liv forlag ofte bruker i sine bøker, så kunne jeg ønsket meg at den ble justert litt opp. Lesere som ikke ser særlig godt vil nok vegre seg for å gå i gang med en roman med så liten skrift.

Dette er pirk; mange vil ikke bry seg, men jeg mener oppriktig at romanen hadde fortjent en ekstra finpuss. Romanen er godt komponert, plottet henger sammen fra start til slutt, og spenningen er godt porsjonert, slik at leseren hele tiden har lyst til å være med videre. Slutten var svært overraskende, og så kan jeg ikke si mer om det - du må lese boka selv. Enkelte partier har en underfundig, småironisk tone jeg finner sjarmerende, som betraktningene Wilhelm Gran gjør seg om forholdet til kona. Det kan bli interessant å se hvordan dette utvikler seg til neste bok; forhåpentlig kommer det flere.

«Outlaster» av Nina Borge

Gyldendal 2021

I denne ungdomsboka møter vi Adrian. Han er skikkelig god på gaming, leder sitt eget lag. Når de spiller sammen, er han selvsikker og fyller rollen perfekt. Men på skolen er han ikke slik i det hele tatt; der sliter han skikkelig. Det er så fælt for ham bare å være på skolen, så det ender altfor ofte med at han skulker. Det går jo ikke i lengden, og hvis han ikke tar seg sammen, kommer foreldrene hans til å ta fra ham PC-en, er trusselen som henger over ham. Foreldrene skjønner tydeligvis ikke hvor viktig gamingen er for at Adrian skal føle at han i alle fall mestrer NOE. Når de så gjør alvor av trusselen om å beslaglegge PCen hans rett før han og laget skal i spillturnering, blir alt verre enn verst. Skal han måtte svikte laget sitt også!?

Det kommer etter hvert fram i boka hva Adrian sliter med; det er angst. Når han deler med Jos (Josefine) hvordan han har det, og hun forteller det videre til de andre på laget, blir han først veldig skuffet og lei seg. Dette var ikke noe han ville dele med hvem som helst, men holde for seg selv. Heldigvis ordner det seg, og han innser at det å være åpen om de psykiske problemene er viktig, i tillegg til at han får hjelp fra fagpersoner.

For gutter og jenter fra ca 12 år og oppover.

«Tvillingenes dagbok» av Agota Kristof

Oversatt av Willy Flock
Cappelen Damm 2018, første gang utgitt på norsk av Aventura i 1987.

I et land i krig blir to gutter - tvillinger - plassert hos mormor som bor ute på landet. Det er mor som bringer dem, hun bor i byen der det er lite tilgang til mat, i tillegg til at det er utrygt for bombeangrep.
Bestemor kalles Heksa, og hun lever opp til kallenavnet. Hun kaller guttene drittunger, vasker aldri dem eller klærne deres, nekter dem mat og husly om de ikke arbeider for henne.
Tvillingene viser seg å være ressurssterke, smarte og klarer seg godt etter forholdene.

Boka er fascinerende ubehagelig, overraskende og spennende, så denne slukte jeg i løpet av noen timer.

Fortellingen fortsetter i Beviset (2020) og Den tredje løgnen (2020)

«Anton og andre uhell» av Gudrun Skretting

Aschehoug 2016

Anton (12 år) går siste året på barneskolen. Far har fortalt at han ble til ved et uhell; det var visstnok noe med et ødelagt kondom. På grunn av denne informasjonen kjenner han seg lite elsket, eller rett og slett uønsket. Men kanskje hvis han vier livet til å gjøre meningsfulle ting, så har han fortjent å leve likevel?
Mora døde da Anton var liten, så det er bare han og faren. Anton tenker at faren trenger hjelp til å skaffe seg kjæreste, men da han forsøker å hjelpe, blir det ikke som han har tenkt.
Godt han har vennene Ole og Ine. Ole som har foreldre som alltid ønsker velkommen, som serverer nybakte boller, som er forelska i hverandre og gjerne viser det.
Ine forteller om ei kusine med foreldre som krangler og trenger råd om hvordan de skal finne sammen igjen; Anton bidrar så godt han kan...

Boka har mye humor og hjertevarme, og det er Anton selv som forteller. Den muntre fortellerstemmen holder drivet oppe, og gjorde at jeg hele tiden hadde lyst til å lese videre.
Du kan lese videre om Anton i Anton og andre flokkdyr (2017) og Anton den store (2018)
For gutter og jenter ca 9-13 år.