fredag 18. desember 2020

«Hva skjedde egentlig med deg?» av Jenny Jordahl

Utgitt av Cappelen Damm 2020

I dette innlegget kommer jeg til å røpe en del av handlingen, så hvis du vil lese selv og ønsker å bevare spenningen rundt hva som skjer, så vent med å lese videre her, til du har lest boka.

I åpningen av boka sier ei dame til henne, at man nesten skulle tro at Janne ikke hørte til i familien, siden Janne er så stor, og alle de andre er slanke. Dama sier det som en spøk, men det stikker like fullt.
Dumme ting skjer på skolen også, som at Janne blir brukt som en straff for bråkete gutter; hvis de ikke skjerper seg, blir Janne plassert midt imellom dem! Dette gjør også vondt.
Janne er glad i mat, og liker å drive med rolige aktiviteter, som tegning og dataspill. Derfor er hun også overvektig, og det begynner å plage henne.
Moren tar en alvorsprat med henne, etter at Janne har overhørt hvordan foreldrene har snakket seg imellom om vektproblemet hennes, og mor sier at Janne skal få penger, hvis hun klarer å gå ned i vekt.
Janne har sterk vilje og klarer det hun går inn for, og det går fort å miste mange kilogram, til mors store overraskelse. Ved å spise veldig lite når foreldrene ser (helst ville hun latt være å spise), droppe å spise matpakke på skolen og generelt sulte seg og gå mye tur (med knurrende mage), blir Janne fort en slankere versjon av seg selv. Da sier mamma at det holder, men da er Janne så inne i regimet med minimalt med mat og maksimalt med mosjon, så det er ikke bare å stoppe!

Dette er en grafisk roman, og tegningene får fint fram hvordan Janne føler seg feit og dissende, og annerledes på en fæl måte. Og stemmen - som en del med spiseforstyrrelse forteller at de hører - forteller henne at hun er feit, stygg, ekkel. Stemmen pisker henne til å la være å spise, og gå lange turer. Boka får også fram at den som sulter seg og føler seg ekkel, ikke klarer å tro at noen vil være venn med dem, men skyver dem fra seg.
Janne er 12 år, og i den alderen er det mange jenter som føler press utenfra rundt hvordan en jente- eller kvinnekropp skal være. Og kroppen er i ferd med å gjennomgå store endringer i puberteten, noe som også kan være vanskelig å forholde seg til.

Det er en bok for barn, så det er godt at det går bra til slutt. Likevel synes jeg kanskje at vendepunktet kom litt for lett. Stemmen og den store, svarte "styggen på ryggen"-figuren virker veldig dominerende og fastgrodd i første del av boka; var det virkelig så lett å få bukt med den?

Boka vant Brageprisen i klassen for Barne- og ungdomsbøker. Den tar opp et viktig og vanskelig tema, kan passe for gutter og jenter i alderen ca 9 og oppover.

torsdag 10. desember 2020

«Perfekt ondskap» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2020

Skage er ond. Og hvorfor ikke? Verden trenger ondskap! Det er den som setter farge på verden, som gir opplevelser, spenning og mening. Skage er bare 17 år, men bor for seg selv. I etasjen under ham flytter Mathea inn. Hun røyker! Æsj! Men henne skal han nok fort skremme av gårde...

Svingen er en produktiv forfatter. På sitt beste er han meget god, men han treffer ikke like godt med alt han skriver. Kanskje han selv synes at han leverer best når han gjør ting fort, men jeg tror at noen bøker kunne trengt litt mer tid for å bli best mulig.

Det er sikkert ungdom - kanskje særlig gutter? - som kan finne denne boka underholdende. Den er skrevet i en lett og munter tone (Skage selv forteller), boka har mye ytre handling og rommer flere komiske/dramatiske scener.
For meg ble ikke Skage helt troverdig, og historien blir for kjapt og lettvint levert; elementene i historien henger ikke helt godt sammen.

«Bakom synger døden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2020

I denne kriminalromanen møter vi Konrad Sejer igjen, for 15. gang. Denne gangen skal han finne morderen til 16-årige Gritt som blir funnet død i skogen med trusene nede, uten at hun har blitt voldtatt.

Jeg hørte flere si at dette var en av de bedre romanene til Fossum; derfor valgte jeg å lese den. Jeg syntes boka var veldig spennende en stund. Men da jeg var ferdig satt jeg igjen med inntrykket av at løsningen på saken virker usannsynlig. Dialogene er svake; det er som om samme person/stemme sier alle replikker. Og hva med å spandere noen sitattegn for å markere direkte tale? Det gjør teksten mer lettlest og oversiktlig.

Ikke noe høydepunkt for meg, men liker du Fossums krim, så må du selvfølgelig ha med deg denne.

fredag 4. desember 2020

«Avskjedstaler gjennom tidene» av Bjørn Olaf Johannessen

Utgitt av Tiden 2020

Nå har han snart jobbet i samme bedrift i 25 år. Når han reflekterer over hvorfor han ikke gikk videre noen gang, tror han svaret må være avskjedstalen. Han ville ikke klart å holde avskjedstale, slik det gjerne forventes av en som slutter, så det var nok derfor han bare har blitt på samme sted alle disse årene.
Men når man runder 25 år på samme arbeidsplass, kan det hende det forventes ting, da også? Bedriftsbladet har kontaktet ham for å lage et portrett, skal han gjøre det da, tro?
Moren begynner å bli gammel og glemsk. En dag han besøker henne finner han et papir blant alle bladene og avisene som flyter på kjøkkenbordet. Moren har vunnet et maleri i et kunstlotteri, viser det seg, men bildet må hentes i Oslo. Kanskje han rett og slett skal reise og hente det?

Jeg har før lest Reservisten (2017) av samme forfatter. Det var også fornøyelig lesning.
Hovedpersonen i årets roman gjør meg nesten litt nervøs, for hva kan han komme til å finne på? Underholdende, men med alvorlige undertoner.

«Høgspenning livsfare» av Helene Guåker

Gjeven ut av Samlaget 2020

Lea har flytt heimefrå. Ho har byrja på vidaregåande denne hausten, og bur på hybel. Heime på garden er far og mor åleine att med alle geitene. Eller det er rettare å seie at far er åleine att, for mor ligg stort sett i senga og deppar. Om ho ikkje har ein av dei sjeldne raptusane, lagar mat i stor stil og held på. Lea skjønar at det er noko alvorleg gale med mor no, men kva kan ho gjera?
På skulen spelar ho at ho er ei anna. Ei som heiter Vilde, som tør å klippe håret i ei tøff frisyre og farge det lilla. Som tør å ta piercing i nasen og attpåtil prate til den kjekke guten ho har sett i kantina fleire gonger.
Men det er ikkje berre å leggje alt der heime bak seg. Ein kan jo ikkje lyge om alt, heller. Spesielt ikkje når mora plutseleg kan stå på døra for å spandere kake, eller for å øvelseskøyre med Lea.

Eg har lese ein del bøker av Guåker no, og synes ho har laga ei god bok denne gongen og. Årets ungdomsbok kan kanskje vera som ei mørk storesyster av Juksemaker (2015)? Der heiter hovudpersonen Vilde, ho har og flytt heimefrå for å gå på musikklinja på vidaregåande. Den boka hugsar eg som lettlest og ikkje spesielt djuptpløyande. Årets bok grev djupare og vil kreve meir av lesaren.