«Helvete» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm 2019
Illustrert av Kim Hiorthøy

Rakel er nylig blitt skilt og har flyttet til et rekkehus. Mens hun holder på ute i hagen, oppdager hun en luke i bakken. Når hun undersøker nærmere, viser det seg at luka fører til Helvete. Hun kjøper klippekort, så hun kan komme på besøk flere ganger, for nysgjerrigheten ble ikke tilfredsstilt etter bare ett besøk. Hun får etter hvert se Satan på nært hold. Overraskende nok ser han ut som en vanlig mann, og virker kjekk og hyggelig. Det skal vise seg at møtet mellom Rakel og Satan får følger...

Loes forestillinger om Helvete er humoristisk, kreativt og litt overraskende. Kanskje kunne han gravd dypere. Kanskje kunne jeg tenkt meg en annerledes slutt, for ble ikke ondskapen borte litt for lett og fort? Kanskje det kommer en fortsettelse?

«Doppler» - «Volvo Lastvagnar» - «Slutten på verden slik vi kjenner den» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen/Cappelen Damm 2004, 2005, 2015

Disse tre bøkene utgjør trilogien om Andreas Doppler. I første bok er Doppler på sykkeltur i skogen, men ramler og slår seg. Han får for seg at han vil bli i skogen, alene. Han forlater hus, kone og barn, setter opp telt et sted i skogen utenfor Oslo. Her dreper og slakter han ei elgku for å ha noe å spise, og tar vare på elgkalven som er blitt morløs. Doppler gir kalven navnet Bongo, og de blir gode venner.

I Volvo Lastvagnar flytter Doppler til Sverige med Bongo. Her blir han kjent med en gammel speider og ei gammel dame som ruser seg og gjerne vil ha en svirebror.

I tredje bok er Doppler tilbake i Norge. Han har tilhold i et tre som gir mulighet for å spionere på huset der kona bor. Der har Egil Hegel flyttet inn; en mann som virker irriterende flink og bra på alle måter. Doppler gjør så godt han kan for å komme tilbake inn i varmen. Med menneskene. Med kona og resten av familien.

Disse bøkene er lettleste og humoristiske, absolutt til å hygge seg med. Samtidig som det er alvorlige undertoner og tema som man kan tenke over, eller la være.

«Blå» av Maja Lunde

Utgitt av Aschehoug 2017

Norge 2017: Signe er snart 70 år. På stedet på Vestlandet hvor hun er oppvokst, gjør en forretningsmann store penger på å selge is fra breen til utlandet. Dette er noe som opprører henne, og hun tar ut på havet, alene i båten Blå, for å konfrontere denne forretningsmannen som hun en gang var kjæreste med.

Sør-Europa 2041: David kommer til en flyktningleir sammen med datteren Lou. Han spør på Røde Kors-kontoret i leiren etter kona Anna og den lille sønnen August; de kom bort fra hverandre da de flyktet fra brannen i byen der de bodde. Men hver dag er svaret negativt.
Det er tørke og nød over alt, og snart slutt på drikkevannet. Men i et fraflyttet hus et stykke unna leiren finner David og datteren en båt. De håper og drømmer om at det skal komme et kraftig regnskyll og gjøre det mulig å komme seg til vanns med denne båten, som heter Blå.

Dette er en engasjerende, tankevekkende, viktig og spennende bok om klimaendringer. Noen vil kanskje synes det er ubehagelig og skremmende å lese om hvor galt det kan gå, men jeg synes det er fint hvis boka kan vekke oss til i alle fall å gå i oss selv, tenke etter: Er det noe jeg kan gjøre for å spare miljøet? Kan jeg for eksempel sykle eller ta kollektivtransport til jobb, i stedet for å kjøre egen bil? Handler jeg passe mye mat, tar jeg vare på og bruker matrester og unngår å kaste mat? Tar jeg med handlenett i butikken, i stedet for å kjøpe poser hver eneste gang? Det er kanskje dråper i havet, men det er likevel et bidrag, og hvis alle gjør litt, kan det jo utgjøre en forskjell?

«Sydpolsekspedisjonen 1019-1914 : mannskapets dagbøker» av Adolf Schröer, Ludvig Hansen, Martin Rønne, Alexander Kutschin, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Jørgen Stubberud og Christian Doxrud

Oscar Wisting er en av flere som
er representert i boka. Han var den mest betrodde
og mest trofaste av Amundsens
ekspedisjonsmedlemmer
Bildet er lånt fra
frammuseum.no

Utgitt av Frammuseet 2011

I denne boka er det flere av mannskapet fra sydpolekspedisjonen som forteller sin historie.
Det er interessant å få denne ekspedisjonen (som jeg er så oppslukt av) belyst fra flere sider, samt bli kjent med flere personer/stemmer fra gruppa. Flere av disse formulerer seg godt, og det er små episoder som de enkelte husker og har skrevet om, som gir ekstra detaljer og liv til framstillingen.

Boka har en egen bolk med fotografier, og helt til slutt er det gjengitt et intervju/samtaleprogram i radio sommeren 1951. Da møttes de gjenlevende sydpolmennene på dekket av Fram; det var Helmer Hanssen, Ludvig Hansen, Hjalmar Fredrik Gjertsen, Olav Bjaaland, Karenius Olsen og Jørgen Stubberud.

«Å skrive livet : hans fineste brev (1872-1890) : 265 brev og 110 skisser» av Vincent van Gogh. Redigert av Leo Jansen, Hans Lujten og Nienke Bakker

Oversatt av Eve-Marie Lund
Utgitt av Aschehoug 2014

I denne TYKKE boka (1038 s) gjengis 265 brev som Vincent van Gogh skrev i perioden 1872 til 1890. De fleste brevene er til broren Theo, som fungerte som mesen/sponsor for Vincent. Vincent arbeidet hardt og mye for å bli anerkjent kunstner, men opplevde ikke å selge mer enn ett maleri så lenge han levde. Han begynte å tegne og male da han var 30 år, før det arbeidet han for flere kunsthandlere. Det var Theo, som også arbeidet med kunsthandel, som sørget for at Vincent hadde penger til livets opphold, samt malerutstyr. I perioder sultet Vincent og gikk nærmest kledd i filler, men han prioriterte heller ikke å se ut som en "herremann", han kledde seg like gjerne som en bonde eller arbeider; en av folket.
Jeg visste ikke veldig mye om Vincent van Gogh i utgangspunktet, men jeg visste at han skar av seg det ene øret. Han hadde en psykisk lidelse, men man vet ikke eksakt hva slags. Han var pasient på asyl og gjennomgikk behandlinger. Livet endte sørgelig ved at han tok livet sitt ved å skyte seg.
Av brevene leser jeg at han fryktet anfallene (av angst, delirium?) skulle komme tilbake; kanskje var det denne angsten som drev ham til selvmord, eller han fikk et nytt anfall som gjorde at han handlet i affekt, som da han skar av seg øret. Man vet ikke, men det er mulig å forestille seg hva som kan ha vært bakgrunnen.

Hadeland Glassverk har i sommer en digital utstilling av Van Goghs bilder. En utstilling som er kritisert av noen få, men bejublet av en hærskare.
Jeg har selv sett utstillingen, samt fått med meg filmen om ham som gikk på kino tidligere i år, og både filmen og utstillingen vekket nysgjerrigheten min. Hvem var egentlig Vincent van Gogh, hvordan levde han, hvilken skjebne fikk han?

En sommerferie er gunstig tidspunkt for å gi seg i kast med en slik stor bok. Jeg må innrømme at jeg skummet en del, men Vincent var faktisk god med pennen, i tillegg til å beherske tegning og maling. Han var interessert i litteratur ved siden av bildekunst, og forteller i brevene om bøker han har lest og hvilket inntrykk de har gjort på ham. I boka er det også gjengitt skisser som han tegnet i brevene.
Boka innledes av en kort biografi skrevet at Leo Jansen, Hans Luijten og Nienke Bakker. Dette gir en fin oversikt over Van Goghs liv, som er bra å ha som bakgrunn før man gir seg i kast med å lese alle brevene.

Jeg savnet kanskje brevene fra den andre parten i brevvekslingen - særlig skulle jeg visst hva broren Theo skrev. Forholdet mellom de to brødrene må ha vært spesielt og krevende. Hvordan føltes det for Vincent å være avhengig av penger lillebroren Theo sendte ham; penger broren sikkert kunne ha brukt på seg selv for å få et bedre liv. Av brevene til lillebror Theo synes jeg å lese mye godprat, kan vi kalle det smisk? Noen av brevene er veldig lange, kanskje kan det for Theo ha føltes som å bli pratet i senk noen ganger? Som sagt kunne det vært interessant å se hvordan Theo på sin side hadde det som mesen for en som arbeidet, strevet og prøvde, men aldri lyktes med å få noe gjennombrudd som kunstner. Han må virkelig hatt tro på Vincents ferdigheter, eller vært ubeskrivelig glad i storebroren og tenkt at viktigere enn alt var at han fikk følge drømmen sin.
Jeg tenker at Theo er en like stor "helt" som Vincent, med tanke på at uten ham kunne bildene like gjerne aldri blitt født.
Vincent døde i 1890, og Theo i 1891.

Vincents utrettelige arbeid inspirerer. Det at han aldri ga opp, til tross for fattigdom og annen motgang; da bør alle i dag som besitter et særlig talent, og som lever under svært gunstige forhold sammenliknet med hvordan Vincent hadde det, gjøre sitt ytterste for å trene talentet, sette seg høye mål, og skape det beste de kan.