«Fordi du ser meg» av Jennifer Niven

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Utgitt av Vigmostad Bjørke 2017

Libby er klar for livet igjen, en del kg lettere nå, etter før å ha sørget over morens død, spist og blitt så feit at hun til slutt formelig måtte skjæres løs fra huset hun bodde i og fraktes til sykehus. Nei, hun er ikke like ubegripelig diger som hun var, men hun er fortsatt stor. Og at hun er stor, kommer gjerne i veien for at folk ser personligheten hennes; hun er liksom bare "hun feite".
Jack lider av prosopagnosi - ansiktsblindhet. Han gjør hva han kan for å holde det skjult, men det holder hardt mange ganger. Som når han skal hente lillebroren i bursdag og prøver å dra med seg feil unge hjem...
Jacks overlevelsesstrategi for å bli likt er å holde seg inne med gjengen og gjøre som dem. Selv om de av og til gjør teite ting, som å kaste seg på de feite jentene i et "feite-rodeo". Slik går det til at Jack og Libby møtes: Jack kaster seg over Libby, hun slår ham ned, de havner hos rektor. Det høres ikke akkurat ut som et romantisk førstemøte, eller gjør det?

Dette er en underholdende ungdomsroman, kanskje mest for jentene.
Jeg kunne innvende at ungdommene uttrykker seg vel modent for alderen, at informasjonen om hva det innebærer å være ansiktsblind og hvordan man kan leve med det blir tværet ut, og at slutten blir vel sukkersøt. Men alt i alt en fin og engasjerende leseopplevelse, språket - som er lett og muntert - flyter godt; takk til oversetteren for bra arbeid.

Historien fortelles av Jack og Libby i hver sine kapitler.

Av samme forfatter har jeg også lest "Dager med blå himmel"; også det en ungdomsroman jeg likte.

«Du dør ikke» av Linn Strømsborg

Utgitt av Flamme forlag 2016

Eva har opplevd et anfall av panikkangst, og etter dette sliter hun. Hun går til legen med diffuse symptomer, men det blir ikke funnet noe galt med henne fysisk. Likevel frykter hun at det er noe som feiler henne, som gjør at hun en dag plutselig kommer til å dø.
Hun synes det hjelper å løpe, så løping blir det mye av. Mennesker rundt henne forsøker å nå inn til henne, men har ikke særlig suksess med det. Hvordan skal det gå med Eva? Vil hun klare å løpe fra angsten?

Denne romanen framstår som noe stillestående og med flat spenningskurve. Men jeg synes det passer - for hvor spennende tør du å leve livet, når du er knuget av angst? Romanen er velskrevet, karakterene er troverdige, og jeg lot meg engasjere.

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim

Utgjeven av Oktober forlag 2015

Me får ikkje veta namnet til jenta i romanen. Som trettenåring har ho sommarjobb på hotellet, kan hende er det der ho får nokre idear, eller ho har hatt dei tidlegare: Ho utviklar i alle fall ei eteforstyrring. Til slutt er det så ille med henne at ho må sendast på institusjon.

Styrken i denne romanen er korleis forfattaren greier å vera heilt på lag med denne jenta og vera heilt inne i dei forstyrra tankane hennar. Det gjer vondt å lese, for dette er heilsvart.
Lesaren finn ingen forklaring på kvifor jenta byrja å svelta seg, og kvifor ho held fram med det. Kvifor set ho den sterke vilja si på eit slikt håplaust og øydeleggjande prosjekt?

Romanen er for vaksne. Eg spør meg: Kven kan ein anbefale boka til? Ikkje dei som har ei eteforstyrring, men til dei som ynskjer å setja seg inn i korleis det kan opplevast å ha det. Om dei orkar.

«Stallo» av Stefan Spjut

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Utgitt av Oktober forlag 2014

Sommeren 1978: En gutt blir borte fra mora si mens de bor på ei hytte i skogen. Det mora forteller om forsvinningen blir det ikke satt lit til; skal det liksom ha vært et digert vesen som kidnappet ham?

25 år senere forsvinner nok en gutt. Susso Myrén mistenker at forsvinningen har sammenheng med observasjoner som er gjort på stedet, av en merkelig, liten kall, og setter i gang med å gjøre undersøkelser...

Dette er en spenningsroman der det overnaturlige spiller en stor rolle. Hvis du går med på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det som enkelt kan forklares, så vil du kunne underholde deg med denne boka.
Personlig tror jeg ikke på alt mulig, men det å tenke eller forestille seg "hva hvis?" er en fascinerende innfallsvinkel, samme om man tror eller ikke. Denne romanen var spennende lenge, men mot slutten var de fleste sammenhenger kartlagt og oppsummeringen føltes som en litt lang og kjedelig transportetappe.

Men alt i alt en underholdende og annerledes spenningsroman.

«Med Nansen mot Nordpolen : selv-anden på 86º 14' : opptegnelser fra den norske polarferd 1893-96» av Hjalmar Johansen

Utgitt av Kagge forlag 2003

Dette er Hjalmar Johansens framstilling av polarferden Nansen ledet, der målet var å nå Nordpolen. Nansen og Johansen kom så langt som til 86º 14', noe som var rekord den gangen. De hadde først reist med Fram så langt det gikk. Da Fram frøs fast i isen og de ikke kom lenger med skuta, bestemte Nansen seg for å ta med Johansen og komme seg videre ved hjelp av hundespann. De utrustet seg med blant annet proviant, våpen og kajakker. Etter å ha kommet så langt det gikk, snudde de og ønsket naturlig nok å komme hjem så fort som mulig, men ble tvunget til å overvintre på Frans Josefs land. De overlevde på dyr de greide å felle, i hovedsak isbjørn og hvalross.

Johansen skriver greit, men følelser og dramatiske øyeblikk virker redigert til et pyntelig, beskjedent bilde av komplett beherskelse; alt de opplevde tok de visst på strak arm. Hensikten har kanskje vært å gi en nøye rapport av alt som foregikk, men spesielt spennende lesning kan man vel ikke si at det er.