«Inn i labyrinten» av Sigge Eklund

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

11-åringen Magda forsvinner hjemmefra mens foreldrene er på en restaurant like i nærheten og spiser sen middag. Det kommer fram at foreldrene kanskje ikke har vært spesielt opptatt av barnet sitt, men mer opptatt av karrierene sine og sitt eget skrantende kjærlighetsforhold. Hvem har tatt Magda, og hvor ble det av henne?

Fortellerperspektivet i boka skifter mellom Åsa (Magdas mor), Martin (Magdas far) og to andre hovedpersoner. Sakte avdekkes hva som har skjedd i tiden opp mot Magdas forsvinning, iblandet at vi får høre hva som skjer i tiden etter at Magda er blitt borte. Dette er ingen tradisjonell kriminalroman, mer en psykologisk spenningsroman, der enkeltmenneskenes tanker, følelser og handlinger, samt samspillet dem imellom står i hovedsetet.

Romanen fenget absolutt interessen; jeg leste hele tiden videre fordi jeg ble nysgjerrig på hvordan alt hang sammen. Noen partier kunne nok vært beskåret, og måten historien er sydd sammen med ganske mange hopp i tid og mellom de ulike hovedpersonene, gjør den litt forvirrende å lese. Men alt i alt var dette en god leseopplevelse; en spennende bok som kan anbefales til den som ønsker noe litt mer å bryne seg på en de enkle kriminalhistoriene der alt følger en bestemt oppskrift.

«Alltid tilgivelse» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober forlag 2016

Vi møter igjen Torunn og de andre som er igjen av Neshov-familien fra romanene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Det er gått tre år siden Torunn reiste fra Neshov. Disse årene har hun levd sammen med Christer i et hus i skogen et sted ikke så langt fra Oslo. De har delt interessen for hunder, men Christer har ikke vært bra for henne, notorisk utro som han er. I Alltid tilgivelse får Torunn nok av Christers utroskap og stikker fra hele greia. Tilværelsen med Christer har uansett hatt preg av midlertidighet, møblene hennes har vært lagret hos moren, hun hadde bare få private eiendeler med til huset hans. Hun arvet gården Neshov etter faren, meningen har hele tiden vært å selge gården, men så har ikke skjedd. Nå bestemmer hun seg for å flytte dit og ta over gården.

Det er gått en del år siden Ligge i grønne enger kom, men jeg husker godt de mest markerte karakterene, Torunn, Margido, Erlend og Krumme. Det er mennesker man blir glad i og har lyst til å følge videre. Jeg synes dette var en lettlest og hyggelig roman. Den graver ikke veldig dypt, men noen steder gransker den følelser og tanker, og stort sett er dette interessante partier som tilfører romanen noe mer substans.
Noen partier i romanen er i overkant enkle, andre er egentlig kjedelige; det er mye detaljer om mat, vasking og opprydding her - en litt strammere regi kunne gitt en enda bedre roman.
Boka ender slik at det åpner for en fortsettelse, og gjerne for meg! Som sagt er jeg blitt glad i disse personene og vil gjerne vite hvordan det går med dem videre.

«En shopoholiker til unnsetning» av Sophie Kinsella

Oversatt av Carina Westberg
Utgitt av Gyldendal 2016

I denne åttende boka om Rebecca Brandon (født Bloomwood) er hun fortsatt i Amerika. I slutten av forrige bok forsvant faren hennes sammen med Tarkie, ektemannen til Susan, Rebeccas bestevenninne. Nå legger Rebecca ut på en redningstokt sammen med mannen Luke, datteren Minnie, moren, morens venninne Janice, Susan og hennes nye venninne Alicia, som Rebecca i sitt stille sinne har gitt mellomnavnet Bitch. Det er flere i flokken som sliter med knuter på tråden til sine forbundsfeller, og Rebecca gjør sitt beste for å løse opp flokene.

Jeg ble ikke overveldende begeistret for denne romanen. Handlingen føles nokså tynn, og persongalleriet føles overlesset. Jeg greier stort sett å holde personene fra hverandre, men de får altfor lite spillerom etter min smak; flere er jo av typen som tar stor plass og da er det dumt at de ikke får kommet mer til sin rett.

Hvis det kommer flere bøker om shopoholikeren Rebecca kommer jeg vel til å lese dem, men det kan virke som om ideen begynner å bli noe oppbrukt nå.

«Himmelbjørnens skog» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Etter å ha lest «Det vokser et tre i Mostamägg» fikk jeg lyst til å lese videre om personene jeg ble kjent med i første bok; jeg nærmest kastet meg over neste bok i serien.
Dessverre synes jeg ikke denne oppfølgeren var akkurat like god, det hoppes litt for hyppig mellom de ulike personene og konsentrasjonen forstyrres, der jeg skjønner at meningen er å pirre nysgjerrigheten, skape variasjon.
Jeg kommer antakelig til å lese de andre bøkene i serien, men det blir senere en gang.

«Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2009

I denne romanen møter vi flere skogfinner bosatt i skogene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, samt en tilflyttet prest. Det er et strevsomt liv de lever, man må arbeide hardt for å forsørge en familie på det en liten, karrig gård kan frambringe.

Larsens bøker om skogfinnene har jeg hørt mye bra om, og det virker som de fleste som har startet på serien - som består av sju bøker totalt - fullfører den, noe som indikerer at forfatteren klarer å holde interessen fenget hele veien. Selv kastet jeg meg umiddelbart over bok nummer to, da jeg var ferdig med den første.
Forfatterens språk virker noe gammelmodig og lyrisk, noe som kler historien; handlingen er jo lagt til attenhundretallet.

Dette er bøker man kan anbefale til alle som liker historiske romaner med handling lagt til bygdemiljø.