Hovedpersonen i romanen forsøker å fortelle hva som skjedde henne da hun var ung. Det virker som det er vanskelig å huske alt som det faktisk var, vondt og sårt å nærme seg den hun var og det som skjedde, så hun har i romanen flere ulike innfallsvinkler for å få til fortellingen. Det hun vil fortelle om er et seksuelt forhold hun hadde til en eldre mann, en psykiater. Han var ikke terapeuten hennes, men de seksuelle handlingene foregikk nesten alltid på kontoret hans. Et hvitt laken ble lagt over terapibenken, der hun la seg ned og lot seg ta.
Denne romanen minte meg litt om Jente, 1983 av Linn Ullmann. Hovedpersonen i Ullmanns roman forsøker å bli hel, hun vil forstå og tilgi det hun opplevde og frivillig var med på som 16-åring; et seksuelt forhold til en betydelig eldre mann, som hun i ettertid forstår ikke elsket henne eller var egentlig interessert i henne; han var bare ute etter sex.
Hovedpersonen i Rød-Larsens roman har kanskje et litt annet motiv for å gå tilbake til hva som skjedde? Kanskje ønsker hun å kartlegge, for så å kunne forstå hendelsene - det kan virke som hun til nå bare har fortrengt, ikke har ønsket å huske eller forstå tidligere, men merker nå at livet er vanskelig med skjeletter i skapet? Kanskje var det ikke egentlig villet det som skjedde, selv om hun kan ha tenkt det da? Kanskje skjedde det på grunn av hennes behov for å bli sett, for å bli verdsatt som kvinne? Vil hun med romanen plassere skyld der hun nå, tilbakeskuende, mener den hører hjemme?
Kanskje det de to romanene har til felles, er håpet om å kunne tilgi seg selv for det de gjorde, rydde vekk skammen over å ha handlet uklokt eller lite gjennomtenkt.
Rød-Larsens roman er mye omtalt etter at hun i et intervju med den danske avisa Information fortalte at romanen er basert på egne opplevelser. I 1997, da Rød-Larsen var 23 år, møtte hun en psykiater i privat sammenheng. Hun led da av en spiseforstyrrelse, og psykiateren skal ha gitt uttrykk for at han så at hun ikke var frisk. Dette at han så det, gjorde stort inntrykk på henne. Han skal ha gitt henne en tekst han hadde skrevet, som han mente hun kunne ha nytte av. Og ut fra dette fortsatte de å ha kontakt. Etter hvert møttes de igjen og innledet et seksuelt forhold. Sexen på det hvite lakenet på terapibenken, et laken som virket tynnslitt enkelte steder; kanskje var det et tegn på at hun neppe var den eneste han hadde sex med på terapirommet sitt.
Hun var voksen da de innledet forholdet, og psykiateren var ikke behandler for henne, likevel vil mange tenke at det lå noe uetisk i det han gjorde. Slik det framstilles i romanen kunne han på grunn av sin bakgrunn se at hun var sårbar, og nettopp derfor burde han holdt fingrene av fatet, ikke latt seg friste til å utnytte behovet hun hadde for bekreftelse og anerkjennelse.
Rød-Larsen skriver godt og tankevekkende om et vanskelig tema. At romanen bygger på forfatterens egne opplevelser trenger man ikke å vite; man kan uansett få mye ut av lesingen.
Sitat fra side 31: «Seinere har jeg skjønt at det er noe jeg dras mot, mennesker som fritar meg for alle de små valgene en må ta hver dag, særlig de som handler om hvor og når, som kan få det til å snurpe seg i brystet, prikke i hendene. Dag som natt er dette min største frykt: å ikke finne fram, å ikke rekke noe, å ikke vite hva veien videre er.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar