«Koke bjørn» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Oktober 2019

Handlingen i romanen er lagt til Pajala, Nord-Sverige. Prosten Læstadius kom over Jussi da han var ganske liten gutt, nærmest plukket ham opp fra grøftekanten, tok ham til seg, ga ham mat og husly, og lærte ham etter hvert å lese og skrive. Der Læstadius vandrer omkring i naturen og studerer plantelivet, henger ofte Jussi med, som assistent og nokså taust selskap.
Idet romanens handling finner sted, må jeg anta at Jussi er blitt en ung mann.
Ei jente forsvinner, blir senere funnet dyttet ned i myra med en staur. Lensmannen og lensmannsbetjenten mener det er en bjørn som har tatt henne, mens Læstadius synes ikke dette virker sannsynlig, spesielt stauren gjør ham mistenksom. Ved nærmere etterforskning finner han spor som tyder på at hun vitterlig ble drept av menneske. Siden blir ei anna jente overfalt. Hun overlever, og av det hun forteller begynner det å bli ganske klart at det går en morder løs i bygda. Læstadius og Jussi opererer formelig som et par etterforskere, der Læstadius er den skarpe som leder an, og Jussi er assistenten som gjør som han blir fortalt og diskuterer når prosten byr opp til det, uten alltid å forstå den fulle og hele betydningen av sporene de finner.
Etter hvert blir de begge mer viklet inn i drapsmysteriet enn ønskelig...

Jeg har hørt mye skryt om denne romanen, og har fra før lest "Populærmusikk fra Vittula" av samme forfatter, så denne ville jeg lese.

Det er en fin og ganske mektig leseopplevelse, dette her. Men kanskje fordi forventningene var skyhøye, ble jeg LITT skuffet. De små innvendinger går på: Jeg stiller spørsmålstegn ved Jussis fortellerstemme - passer den helt til personligheten som skisseres for oss? Men det er uansett godt fortalt, godt formidlet.
Det er i hovedsak Jussi som har fortellerstemmen, men i noen kapitler er det prosten som forteller. Det er vel kanskje også det jeg tenker som et minus ved Niemis valg med forteller i førsteperson - at disse to stemmene framstår som like. Men at han veksler mellom Jussi og prosten som fortellere, gjør at han virkelig får satt leseren på pinebenken, og det er kanskje derfor han gjør det.
Jeg ble virkelig revet med og i siste del led jeg med Jussi og ble helt sliten av å håpe det beste for ham. Noe ved måten slutten er løst, stiller jeg meg også litt kritisk til (her kan jeg ikke gå inn på detaljene, for det ville avsløre for mye), men alt i alt er dette en spennende, engasjerende historisk roman jeg gjerne anbefaler.