torsdag 1. september 2011

«Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmqvist

Utgitt av Silke forlag 2011
Oversatt av Kirsti Vogt

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka

Alma og Margit, 79 og 81 år gamle, er nære venninner og nære naboer. Alma har aldri vært gift, men stelte for broren så lenge han levde. Margit er enke, men har en sønn, en svigerdatter og et barnebarn.
De to damene er daglig på visitt hos hverandre og spiser formiddagsmat sammen. De trives uovertruffent i hverandres selskap.
Så skjer det sørgelige: Kommunen ønsker å legge en vei over damenes tomter, og begges eiendommer skal eksproprieres. De finner seg stilltiende i den lunefulle skjebnen, og tar inn på et aldershjem mens de venter på at leilighetene de skal kjøpe, blir ferdige.
På aldershjemmet deler de rom, og de trives faktisk veldig bra her også. De blir med på datakurs og inspireres til å avertere i avisa etter et par mannfolk å være sammen med. Ja, det er her uttrykket ”sirile gentlemen” dukker opp. Damene blomstrer formelig mens de bor på hjemmet, og kanskje er det slik at de likevel ikke tenker å finne seg i at kommunen tar husene deres?

Dette er tredje bok av Holmqvist som er utgitt på norsk, og jeg har lest alle tre. Potensgiverne opplevde jeg som annerledes og frisk – den representerte noe nytt, hadde en lun humor og rolig tone. Rapsgubbene ble jeg ikke like fornøyd med.

Årets bok ga en leseropplevelse jeg vil plassere et sted mellom de to foregående bøkene. Den opplevdes som bedre enn Rapsgubbene, men den når ikke opp mot Potensgiverne. Det skyldes nok bare at jeg føler romanenes ideer blir for like – det er bare mer av det samme, svært lite nytt.

Språket er lett og godt, jeg finner bare småting å plukke på, som at teksten inneholder en del unødvendige småord. Jeg sier ikke at det er feil å ha dem med; dette er gjerne et spørsmål om smak og behag – de små ordene kan lage en annen rytme og få teksten til å virke mer muntlig. Personlig synes jeg ofte småordene kan bremse litt på farten og moderere uttrykk som ellers kunne virket renere og sterkere.
Jeg skal gi eksempler på hva jeg mener:
S 10: «Margit Berg var 81 år gammel, noe det var vanskelig å tro på,…»
Her kunne man kuttet ut ”på”, og kortere og enklere ha skrevet: «Margit Berg var 81 år gammel, noe som var vanskelig å tro.»
S 59: «… når tiden var inne for å frakte bort de siste tingene…»
”Bort” kan kuttes ut, så setningen blir: ”… når tiden var inne for å frakte de siste tingene…”
S 62: «Hun følte seg jo litt bitter.»
Setningen får en litt annen karakter om vi skriver: ”Hun følte seg litt bitter.” Eller kanskje vi til og med skal skrelle oss helt ned til: ”Hun følte seg bitter.”

Enkelte setninger kunne man jobbet litt mer med og forsøkt å finne bedre løsninger på:
Eksempler:
S 10: «Ansiktets form var pen,…»
Hva med: ”Ansiktsformen var pen…”
S 65: «Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser som to andre damer pleide å sitte på
Hva med: ”Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser der to andre damer pleide å sitte.”
S 90: «… at det hadde noe med at de skulle være spreke og glade å gjøre…»
Bedre om vi stokker litt og skriver: ”… at det hadde noe å gjøre med at de skulle være spreke og glade…”

Forfatteren innleder boka med å si at dette er en skrøne, så da er det kanskje urettferdig å henge seg opp i logiske brister, som at man på s 229 klubber igjennom en sak i kommunestyret, uten votering. På s 212 opplyses vi om at Kjell aldri pleier å ha på slips, men i kommunestyret s 143 har han vitterlig slips, som han står og trekker i.
Det er rørende med de skjøre og uvitende eldre kvinnene, men jeg lurer av og til på om ikke forfatteren trekker denne uvitenheten vel langt. Vet de virkelig ikke hva ordet viril eller pervers betyr? Og s 87, der de to damene filosoferer over hvordan tastaturet til PC-en ser ut, tenk så dumt at ikke bokstavene sto alfabetisk ordnet på ”platen” – da har altså damene aldri sett en skrivemaskin, heller?
Til sist s 77: «Da de svingte seg rundt hjørnet, lukket mørket seg rundt dem. Alma ble lei seg da hun så skyggen sin.»
Hvordan kan Alma kaste skygge, når mørket har lukket seg rundt dem?

Beskrivelser, særlig av interiør, er ofte detaljerte og omstendelige, det samme med damenes handlinger og gjøremål. Det gjør at bokas tempo blir langsomt, vi suges ned til et nærsynt detaljnivå. Mange vil like det, for meg blir det av og til litt kjedelig.
Av og til er teksten kommenterende eller foregripende, noe jeg synes er litt uelegant. Overlat heller til leseren å se hva som skjer, når det skjer, samt bedømme hvor vidt hendelser er magiske eller ikke.
Eks s 241: «Det var en magisk innledning på dagen, og det skulle hende mer som nok en gang forandret livet for de to damene, men de var fremdeles uvitende om dette da de gikk til spisesalen for å innta frokosten.»

Til tross for små innvendinger; jeg merker at Holmqvist har kost seg mens hun har skrevet boka, og det smitter over. Romanen er søt, småmunter og underholdende, og jeg er helt sikker på at mange vil kose seg med den. Har du lest og likt de andre to bøkene av Holmqvist, liker du ganske sikkert denne også.

2 kommentarer:

  1. Som vanlig: Jeg elsker at du gir eksakte eksempler på ord og uttrykk du henger deg opp i underveis i lesingen - Det er alltid en sann fornøyelse å lese omtalene dine :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk, ellikken! Du aner ikke hvor glad jeg er for å høre/lese dette! Jeg er litt redd for at folk skal synes jeg er alt for detaljert, pirkete og kritisk, men det ser ut til at dere tåler det, altså! :-)

    SvarSlett