torsdag 29. september 2011

«Fantomsmerte» av Thomas Enger

Utgitt av Gyldendal 2011

Enger debuterte i fjor med kriminalromanen «Skinndød». Det var ei bok som fenget meg, med unntak av en noe forvirrende opptakt, og jeg har gledet meg til oppfølgeren.

Følgende utgjør opptakten til romanens handling: Tidligere torpedo Tore Pulli kommer til et møte med den svenske torpedoen Joachim Brolenius, men finner ham i stedet død på det avtalte møtestedet. Ved siden av liket ligger Pullis slåsshanske. Pulli skjønner at han er blitt lurt i ei felle, og velger å ringe politiet og fortelle om likfunnet. Han hevder hele tiden at han er uskyldig, men politiet finner det vanskelig å tro ham. Det gikk 16 minutter mellom møtetidspunktet og tidspunktet han ringte politiet – og han hevdet at han kom presis – altså er det 16 minutter Pulli ikke kan gjøre rede for hva er blitt brukt til.
Pulli ringer to år senere fra fengselet til journalisten Henning Juul – hovedpersonen i denne som i første bok – og ber ham om hjelp. Pulli vil som gjenytelse fortelle Henning noe han vet om den natten Hennings sønn døde…

Jeg synes fortsatt at Enger er en spennende forfatter, og jeg ser at han har noe å fare med, men denne andreboka representerer for meg en liten nedtur, siden den er noe ujevn og ikke følger helt opp det debuten lovde. Deler av den virker dårlig planlagt, og språklig kunne boka også vært bedre. At boka gir et litt lurvete inntrykk mener jeg forlaget må ta en del av skylden for – her kunne man tatt seg tid til en grundigere språkvask, samt sett på komposisjonen, særlig i første del.
Riktignok er dette Engers andre roman, men her ser vi at han fortsatt er nybegynner. Så forlag: Ta vare på ham, hvis dere vil hente ut det beste av det han kan prestere! Gi ham god hjelp til språkvask og korrektur!

For meg tok det over 100 sider før jeg følte at historien kom ordentlig i gang. Før dette noterte jeg meg hele kapitler og sekvenser/deler av kapitler som virket innholdsløse. For meg ser det ut som om forfatteren har forsøkt å få boka mer voluminøs enn den har innhold til – kanskje kunne boka vunnet på å ha vært noen sider kortere?
Etter at de første 100 sidene var lest begynte det endelig: Da ble boka vanskelig å legge fra seg, jeg lot meg forføre og rive med.

En del sceneskift, eller hopp mellom to sidehistorier som siden møtes, fungerer ikke optimalt. Jeg tror grunnen til at en del kapitler og sekvenser føles innholdsløse, er fordi scenene kuttes for tidlig – før leseren har fått etablert noen forståelse for hvorfor nettopp den sekvensen eller det kapitlet er med.
Et eksempel er kapittel 11, s 49-52, der vi er i en familiescene hjemme hos Thorleif Brenden, fotografen som har en viktig birolle i romanen. Jeg antar at hensikten med kapitlet er å la oss bli kjent med Thorleif som en oppofrende familiefar, og se hvor idyllisk livet hans er før han uheldigvis blir blandet inn i en kjeltrings grusomme og utspekulerte plan om et mord, men når kapitlet står alene kjennes det meningsløst for meg, og i alle fall upassende i en kriminalroman. Jeg kjenner at fortellingens fokus er utydelig.
Et annet eksempel: Hele kapittel 40 handler om Henning Juul som besøker sin røykende og likørdrikkende mor. Jeg kan ikke se at noe av det som foregår her har betydning for romanen som helhet? Kunne det vært kuttet ut?

Teksten virker av og til ufokusert på andre måter også, slik vi for eksempel får beskrevet hvordan en kelner på en kafe ser ut og oppfører seg, samt hvordan og hva de møtende personene bestiller å drikke – der hovedsaken burde være hva som foregår eller blir sagt mellom personene som møtes der. For meg gir disse beskrivelsene et uklart fokus i forhold til hvilke scener og replikker som inneholder viktig informasjon til leseren.
Eksempel s 20:
«En servitør med sovesveis og dype poser under øynene kommer bort til dem.
- Vil du ha noe å drikke? Spør Henning.

- Tja, litt kaffe hadde vært godt.

- To kaffe, sier Henning til servitøren, som straks snur uten å si noe
En strammere regi, der man klipte vekk de kjedelige øyeblikkene, hadde vært fint.

Dialogene er som i første roman – noe ujevne. Delvis tar han med replikker han kunne klipt vekk, fordi de er innholdsløse og kjedelige, som kaffebestillingen jeg nevnte over. Andre steder føler jeg at ordene faller på en kunstig måte. Som for eksempel s. 27: « - Jeg skal ikke bruke opp noe mer av din tid enn nødvendig, Ophus.»
”Bruke opp noe mer av din tid”? – ville man ordlagt seg slik?

Jeg ser at forfatteren ønsker å uttrykke seg litt originalt og unngå bruk av for mange klisjeer, men dessverre resulterer dette i uttrykk som ikke klinger særlig bra. Jeg fant en hel rekke eksempler, og kan vise noen her:
S 17 «… så det skvulper i en kaffekopp med mørkebrune ringer i veggene.» og s. 207: «… ser Iver supe på et krus kaffe som han hardt setter fra seg så det skvulper i koppveggene
Forfatteren har tydeligvis bestemt seg for at kopper har ”vegger” – noe jeg ikke synes passer helt.
Noen andre uttrykk/metaforer:
S 44: «Et tilfreds smil kruser seg i munnvikene
S 63: «Begge sider av veien er tapetsert med biler
S 70: «Han er nydusjet, bærer en trang skinnbukse,…»
S 70: «Hårfestet for øvrig har trukket seg høyt opp i pannen og gir rom for dype løpefelt av rynker
S 135: «Leppene smaker fordøyd alkohol
S 156: «Henning skvetter av den hissige stemmen som straks blir avløst av en hostekule som river hull i lungene hennes
S 159: «…, kjenner hvordan det salte tar tak i smaksløkene på tungen og nærmest krøller dem
S 162: «Tarmene vrir på seg, flere ganger, men snart kommer det ikke mer ut av munnen hans
S 162: «… mer sannsnakket enn et nyutdannet prest
S 175: «Mobiltelefonens krampetrekninger får Henning til å vri på hodet
S 207: «… lyden av knatrende fingre over motvillige bokstaver
S 333: «Tett, innestengt luft limer seg rundt ham
S 366: «En veltet grav vekker alltid oppsikt...»

Oppsiktsvekkende øyengymnastikk får man, når forfatteren ikke skiller mellom blikk, øyne og øyets enkelte bestanddeler.
S 127: «… låser isteden øynene på en kvist i panelet…»
S 209: «… møter bare blikket hennes, men klarer ikke å motstå fristelsen til å la øynene falle.»
S 209: «… øynene forsvinner opp i hodet
S 213: «Det gjør godt å hvile øynene på horisonten
S 273: «Grønningen holder øynene på Henning i noen sekunder før de glir vekk
S 273: «Grønningen møter øynene hans igjen, før de forsvinner ut i rommet.»

All plukkingen til tross: Jeg er fortsatt spent på hva Thomas Enger vil komme med i fortsettelsen.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar