tirsdag 20. september 2011

«Hallo, elsk meg da!» av Johanna Thydell

Oversatt av Ingelin Røssland
Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har fra før lest «I taket lyser stjernene» av samme forfatter – ei bok jeg likte. Og Ingelin Røssland – som har oversatt «Hallo, elsk meg da!» – er en nynorsk forfatter jeg har stor sans for. Dette er første gang jeg leser Røssland på bokmål. Thydell & Røssland virket som en spennende kombinasjon, og derfor tok jeg med meg boka hjem fra biblioteket.

Nora er kommet på kant med bestevenninna, Lisa, på grunn av en gutteepisode. Nora begriper ikke hvorfor Lisa reagerte så sterkt, hvorfor har hun skjøvet henne så til de grader ut i kulden? Ekte venner må da forsøke å forstå hverandre og kunne tilgi? Nora prøver å gjøre det godt igjen, men uten hell. Nora tørster etter kjærlighet, ikke bare fra venner. Hun vil så gjerne ha en kjæreste, men finnes det en gutt som kan bli glad i henne?

Ei bok om å være ung, om å være usikker på seg selv, usikker på hva man føler, usikker på menneskene rundt seg, usikker på hva kjærlighet er, og om å teste grenser for hvordan man kan oppføre seg mot hverandre, uten at alt går i stykker.

Tema i boka er tidløst – har du vært ung en gang eller er ung i dag, burde temaet engasjere. Men språklig synes jeg personlig at boka er noe tung å lese. Det er mye slang og sjargong, og et gjennomgående muntlig preg. Språket er iblandet følelsesutbrudd og banneord, som om det er fortalt fra en ungdom til en annen – og språket er en måte å tøffe seg eller markere seg på. Jeg tror at det bidrar til et autentisk preg, på det viset at vi skjønner at dette er tanker som foregår i et ungt menneskes hode. Samtidig er sjargong og slang noe som endres over tid, så boka – med det tidløse temaet – kan ha et umoderne og utdatert uttrykk om noen år?

Boka gir meg følelsen av at jeg kanskje leser Noras dagbok, men det er nummererte kapitler og overskrifter, selv om de i hovedsak er satt i parentes, uten stor forbokstav i første ord, hva hensikten kan ha vært med det. Her og der finner vi «Noriske ordtak» – altså ordtak Nora har kommet på og skriver ned.
Teksten virker innadvendt og selvopptatt, og dette kler på en måte innholdet og hovedpersonen. Og slang og sjargong gir altså et autentisk preg – slik kan jeg tenke meg at ungdom i dag ordlegger seg. Likevel: Jeg er litt delt i forhold til valget som er tatt i presentasjonsformen – jeg synes formen og språket stenger litt for min oppfattelse og opplevelse av innholdet, men jeg er kanskje for gammel og konservativ? Det kan være at målgruppa – ungdom – faktisk synes dette er lettlest og fengende?

Språket er greit – noen feil er blitt oversett i korrekturen, men det er ikke så mange at det skjemmer teksten nevneverdig. Av og til virker det som om språket fremdeles er litt svensk, som på s 106, der det står: «Jeg er ytterst uskyldig, og Lisa Lind er min ytterst beste venn…» På svensk bruker man ordet yttersta, og man kan på norsk si sånt som: ”… i sin ytterste konsekvens”, men i denne setningen synes jeg man kunne funnet et annet ord som passet bedre.
S 139: «… hun ville prata uforstyrra…» Her skulle det stått ”prate”.
S 62: «… fortalte jeg att jeg og Viktor ikke skulle gå som par.» Det riktige her skal være ”at” med en t.
S 130: «… det skal du vite når du gir deg ut i livet.» Jeg synes det ville vært bedre om det sto ”begir”, ikke ”gir”.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar