søndag 4. september 2011

«Jeg skal gjøre deg så lykkelig» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2011

Vi er i Trondheim i ei blokk på midten av 1960-tallet. Ragde gir oss innblikk i flere menneskers/familiers hverdagsliv og personlige utfordringer, og vi får særlig se og lære hvordan de hjemmeværende husmødrene arbeider og kjeder seg om hverandre.
Forfatteren presenterer oss i bokas første del for de ulike beboerne i leilighetene i en oppgang i blokka. Vi kommer tett på dem, og får se og høre om deres hemmeligheter, problemer, tilbøyeligheter og skavanker.

Jeg ble fascinert av første del av boka, den er velskrevet, stilsikker og har en egen ro som kjentes behagelig og engasjerende for denne leseren. 

I del II av romanen skifter vi synsvinkel – en ung gutt utenfra, fra et av byens villastrøk, kommer for å selge og montere kikkhull i dørene i blokka. Personene vi har blitt kjent med innenfra, får vi nå se utenfra, gjennom ungguttens øyne. Jeg var glad for informasjonen det ga om hvordan det videre gikk med enkelte av beboerne, men jeg syntes at romanen fikk en helt annen og litt banal vinkling her, og likte ikke slutten av romanen så godt som jeg likte starten.
I del III av boka hastes trådene sammen og i aller siste avsnitt får vi forklart hvor romanens tittel har sitt opphav.

Alt i alt synes jeg Ragde har levert en god roman denne gangen. Skal jeg være veldig kritisk vil jeg si at den ikke henger helt sammen, slik starten er sikker og dvelende, mens slutten virker hastverkspreget og lettvinn. Slutten kunne Ragde jobbet mer med, (eventuelt kunne hun kuttet ut del II og III og laget en ny slutt?) og de detaljerte beskrivelser av matlaging og ulike typer vask kunne vært beskåret noe. Opplysninger om hendelser i verden som preget nyhetsbildet oppleves i noen tilfeller som litt utenpå handlingen – kanskje kunne de like gjerne vært utelatt.

Til slutt vil jeg vise et par fine beskrivelser/observasjoner jeg fant:
s 119: 
«Nina kroket seg enda mer sammen mens Irene snakket, hun var så liten og tynn, med et stort hode, hun lignet en kjærlighet på pinne, men uten kjærlighet.»
S 197: Her er vi med ei ung, sliten mor og babyen hennes på busstur:
«Om to stopp skulle hun av. Ville hun greie å reise seg? Tyngden mot setet, var det henne, denne varmen rundt skuldrene, kom den fra hennes gamle frakk? Det eneste hun var seg bevisst var hånda. Hånda som holdt, lenket henne til vogna, den absolutt viktigste hånda her i bussen, den eneste hånda her i bussen. Hun var en hånd, alt i henne var hånd, det eneste i henne. Å stole på splitter nye gummihjul og vognbremser var latterlig, hadde det ikke vært for hånda hennes som holdt, var det ikke godt å si hvordan det ville ha gått med barnet. Det kunne bli stjålet, et øyeblikk hun satt med blikket vendt ut av vinduet og bussdøra åpen og en gal kvinne som ikke greide å få egne barn, flådde barnet til seg. Eller vogna kunne velte, slik at barnet trillet ut på det skitne bussgulvet og noen deretter tråkket på det.»

3 kommentarer:

  1. Denne boka kunne jeg tenke meg å lese:). Men havner litt bak fordi det er så mange andre bøker jeg vil lese.

    SvarSlett
  2. Hei Askeladden! Ja, man må vel ha en viss køordning når man skal lese mange bøker! Dette er i alle fall ei lettlest bok, så den tar ikke altfor lang tid å lese.

    SvarSlett
  3. Det er jeg enig i. Men så bra at den er lettlest:)

    SvarSlett