søndag 22. mai 2011

[geim] av Anders de la Motte

Utgitt av Bokforlaget, 2011

Bokforlaget tok kontakt og spurte meg om jeg ville ha et anmeldereksemplar av denne, og jeg takket ja.

Forfatteren er svensk, tidligere politimann, og dette er hans debut-roman. For boka er han tildelt Svenska Deckarakademins debutpris.

Henrik Pettersson – alias HP, alias Henke – finner en mobiltelefon etterlatt i et sete på lokaltoget. HP er ikke verdens hederligste fyr, plukker glatt opp mobilen uten å gjøre noe seriøst forsøk på å føre den tilbake til rettmessige eier, og snart oppdager han at mobilen ”snakker” til ham. «Wanna play a game?» står det på skjermen, og svarmulighetene er YES eller NO.
HP lar seg lokke når mobilen spør igjen, denne gangen med et spørsmål direkte adressert til ham – Henrik Pettersson. Snart er han i gang med et spill som gir ham adrenalinkick og kred så det holder. Han elsker det – spillet gir ham også velkommen oppmerksomhet og han får penger for oppdragene han utfører. Så settes han på ei prøve av spillederen – ei prøve han ikke består, og han fyker på hodet ut og blir gjenstand for represalier. HP vingler en stund mellom ønsket om å komme seg helt ut av spillet uten å bli kvestet, eller komme innenfor igjen for å fortsette der han slapp. Men så kommer han på at han har et tredje alternativ – nemlig å sette i gang sitt eget spill for å felle selve Spillet…

Romanen veksler mellom å følge HP og søsterens hans, Rebecca, som er utdannet politi og livvakt. Dette gir et bra driv og følelsen av høyt tempo gjennom det aller meste av romanen. Jeg fant boka spennende – og historien føles dagsaktuell.
Språket fungerer stort sett helt greit, men det er for mye engelske ord og uttrykk flettet inn i teksten etter min smak. Jeg synes et stykke på vei det passer – slik språket i de fleste spill er engelsk, og det kan gi en følelse av at vi sitter midt i et spill, vi også, slik hvert eneste kapittel starter med en engelsk tittel – tydelig inspirert av spillverdenen. Men jeg synes det blir for mye når engelske ord og uttrykk dukker opp midt i setninger og avsnitt som ellers er skrevet på norsk. Norsk (eller svensk, for den del) er ikke noe fattig språk – en forfatter som bruker så mye engelsk gir meg inntrykk av at han ikke behersker morsmålet sitt godt nok, men pøser på med engelske uttrykk som føles sterke for ham, men som gjør lesingen tråere – kanskje til og med vanskeligere – for publikum.
Eksempel s. 145: «Fy faen for en jævla stitch-up han hadde gått på!
Men det syke var at selv om han skjønte at han var blitt kongelig rævpult, at han var spillets lille prisonbitch, kunne han ikke la være å plukke på tanken
…»
Dette sitatet viser også at det slenges på en del … og kraftuttrykk her og der – også det uttrykk for et litt fattig språk?
Når forfatteren velger å bruke såpass mye engelsk og dagsaktuell slang i teksten, definerer han også hvilken aldersgruppe han skriver for – men det gjorde han vel allerede da han valgte tema og plott.

4 kommentarer:

  1. Jeg er helt enig i din vurdering av denne boka. Jeg har også lest den etter å ha fått den tilsendt fra forlaget, og har skrevet om den på bloggen min. Språket - med alle de engelske uttrykkene samt banningen - kom i veien for min opplevelse av boka. Men som jeg skriver i min bokomtale - jeg er kanskje ikke målgruppen for boka?

    SvarSlett
  2. Hei Rose-Marie!
    Jeg har lest omtalen din, og jeg tror vi vurderer boka ganske likt, men at jeg kanskje er litt mer velvillig stemt i totalvurderingen? Jeg syntes boka hadde driv og spenning, om ikke like mye hele veien. Men jeg ble lei av engelske uttrykk og banningen/vulgærslangen, jeg også.
    Målgruppe: Jeg tror forfatteren har sett for seg ungdom og unge voksne som sine lesere - språket tatt i betraktning. Jeg tror han kunne hatt bredere nedslagsfelt om han hadde valgt å moderere/normalisere språket.

    SvarSlett
  3. I min omtale er eg einig med deg når det gjeld det meste om denne boka.
    Det hadde vore interessant å sett kva gutar i vidaregåande skule hadde fått ut av den.

    SvarSlett
  4. Hei mostraum!
    Eg trur absolutt at einskilde gutar på vidaregåande skule kan finne denne boka spanande!

    SvarSlett