søndag 8. november 2009

"Potensgiverne" av Karin Brunk Holmqvist


Denne boka handler om to søstre, Tilda og Elida, begge i 70-årene, som bor sammen i barndomshjemmet i en liten, svensk by. Det er faktisk snakk om noe så sjeldent som to stk gamle jomfruer! De trivdes alltid så godt hjemme, for der det var stemningen lun og god, så det ble aldri til at de flyttet derfra. De har en lillebror, Rutger, som dro til byen som ung. Søstrene har sporadisk kontakt på telefon med ham, samt at Rutger med familie har besøkt dem i blant, men for øvrig er søstrenes liv rolig og temmelig begivenhetsløst.

Så får søstrene en ny nabo, en hyggelig, eldre herre, men han har nabohuset som sommerhus og skal bare bo på stedet i feriene. Denne naboen, den hyggelige og galante Alvar, gir dem fornyet interesse for livet. De kjøper plutselig nye kjoler og annen personlig pynt uten å tenke altfor mye på pengene som går med, og de får også en ide om at de kunne trenge innendørs toalett på sine eldre dager. Hvordan de skal finansiere dette nye vidunderet får de en original ide om: De skal selge et hjemmelaget, men svært virkningsfullt potensmiddel på postordre.

Dette er en herlig og koselig bok, med humor og menneskelighet i rikt monn. Og selv om den ikke byr på voldsomme hendelser og stor dramatikk, så har den spenning og nerve nok til at du hele tiden drives videre – du bare må vite hva som skjer på neste side.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe for å kritisere, så kan jeg nevne at Elida og Tilda blir vanskelig å holde atskilt – navnene er på et vis like, og personkarakteristikkene viser meg ikke tydelig nok ulikhetene mellom de to. Men jeg tenker at disse to har gått sammen all sin dag, og tenker og handler omtrent som ett menneske – så det kan vel passe bra at jeg ikke klarer å skille dem fra hverandre.
Fortellerstemmen kan innimellom bli litt for tilstedeværende, kommenterende og understrekende. Eksempel på side 71:
”De hadde tatt en ny del av huset i besittelse, uten diskusjon, og dette skulle bli deres sovegemakker fremover. De skulle til og med ende sine dager i samme seng som moren en gang i smerte hadde født dem.”
Den siste setningen ovenfor viser også et innslag av frempek jeg ikke synes passer – å begynne å snakke om kvinnenes død her, i en bok av denne karakteren, legger inn en unødvendig demper på den ellers humoristiske, positive atmosfæren vi føler oss hensatt til som leser av boka.

Dette er bare småpirk, og konklusjonen er at romanen ”Potensgiverne” anbefales varmt – særlig til deg som er lei av krim, blod og voldsomheter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar