«Året har tretten netter» av Mette Karlsvik

Samlaget 2024

Mette matcher med M på Tinder, og han gjev umiddelbart uttrykk for interesse. Etter ei tid med intens meldingsutveksling, avtaler dei eit møte heime hjå han. Ho kan ta med pysj, seier han.
Her startar eit forhold basert på relativt sjeldne møter - eit forhold som Mette strevar med. Kva vil han? Kva vil ho? Synes han at ho er fin? Like fin som ho synes han er?
Då eitt år har gått, har dei delt tretten netter.

Mette reflekterer ein heil del over forholdet mellom dei, tenkjer mykje attende på tidlegare forhold til andre menn, forholdet sitt til dottera A, forholdet til foreldra, og det ho har gjennomlevd av spiseforstyrring og psykiske vansker.

Romanen er lettlest sjølv om tema er tungt; det er godt flytande språk og korte kapittel.

«Nervøse tilstander» av Tsitsi Dangarembga

Oversatt av Merete Alfsen
Press forlag 2023

Romanens handling starter i 1968. Tambudzai Sigauke forteller selv i romanen, og åpner med følgende: «Jeg var ikke lei meg da broren min døde. Og jeg ber heller ikke om unnskyldning for å være kynisk, som man kanskje vil kalle det, så ufølsom. For det er jeg slett ikke.»

I Zimbabwe på denne tiden, som svart, jente og fattig, hadde man ikke mange muligheter. Som moren til Tambu uttrykker det, sitat fra s 27: «Å være kvinne er en stor byrde. [...] Hvordan kan det være annerledes? Er det ikke vi som føder barn? Så lenge det er slik, kan man ikke bare tenke at i dag har jeg lyst til ditt, i morgen har jeg lyst til datt, i overmorgen vil jeg gå på skole! Hvis noen må ofre seg, er det du som må gjøre det. Og det er ikke lett. Du må lære det tidlig, helt fra du er liten. Jo tidligere, jo bedre, slik at det blir lettere siden. Lett! Som om det noen gang er lett. Og nå for tiden er det verre enn verst. Svarte er vi og fattige er vi, og kvinner attpåtil. Aiwa! Det som vil hjelpe deg, barnet mitt, er å lære deg å bære ditt åk med styrke.»
Guttene kunne ha det litt enklere. For eksempel Tambus bror, som fikk støtte fra onkel Babamukuru for å gå på misjonsskolen hvor han var rektor. Men siden broren døde, ble det Tambu som fikk mulighet til skolegang i stedet. Å få gå på skole var et av hennes aller største ønsker, så da kan man kanskje forstå hvorfor hun ikke ble bare lei seg da broren døde.

I romanen følger vi Tambu noen år. Hun tar godt vare på sjansen hun har fått til å utdanne seg. Vi kan følge Tambu videre i Alt jeg ikke er, som kom i norsk utgave i år. Den har jeg tenkt å lese.

Nervøse tilstander kom på engelsk i 1988. 

«Sluke verden hel» av Marte Mesna

Oktober forlag 2024 

Romanens nåtid er 2018-2019. Miriam bor i Oslo, har jobb som kulturarbeider og er kjæreste med Jens. Til sommeren skal de leie bobil og se mer av Norge. Selv om Jens er fin og snill, og Miriam har venninner hun kan være med, så er det noe som skurrer og som kjennes vanskelig.
Kan det være noe som ligger i Miriams fortid, som plager henne?
I kapitler går vi tilbake til perioden 1986-1992, da Miriam bor med mor og stefar; her kommer det fram at stefaren har gjort livet vanskelig for både Miriams mor og Miriam selv.
Romanen har også kapitler fra året 1998, da Miriam flyttet på hybel for å begynne på videregående. En oppgave de får på skolen blir ekstra betydningsfull for Miriam. Hun vil skrive om toåringen James Bulger, som ble drept av to tiåringer i Liverpool i 1993. Hun ønsker å skrive noe sant og viktig om vold og ondskap, men oppgaveskrivingen går ikke som hun har forestilt seg.

Jeg får kanskje ikke helt taket på Miriam, men det tenker jeg kan passe. Det virker ikke som hun selv har helt taket på seg, hvem hun er og hva hun vil med livet sitt. Å analysere ondskap eller finne svar på hvordan den kan bearbeides eller motarbeides, er heller ikke enkelt. Jeg valgte å ta med boka hjem fordi jeg så at det delvis handlet om en sann kriminalhistorie. Boka var interessant, engasjerende, og litt vond å lese. 

«Nålehuset» av Kristin Tveiten

Samlaget 2024

Romanen startar med at ein mann i 80-åra prøver å ta livet av ein jevnaldrande mann. Bitter fiendskap har bygd seg opp gjennom åra, no er grensa nådd for kva han kan tole. Korleis har det blitt slik?

Me går attende i tid til då Osvald var liten gut. Han bur i ei lita bygd i lag med mor si. Smeden Salve er næraste nabo, og Salve er den som Osvald ofte tyr til. Det finst og ein gut på skulen, Jakob, som er grei med Osvald. Elles er det få lyspunkt. Til og med mor hans er kald og uvenleg mot han, lausungen, ho slår og klyp og det er vel årsaken til at han har blomkåløyrer.

Me følgjer guten gjennom oppveksten og heilt fram til alderdommen. Forteljinga er velskriven og godt komponert, spent les eg vidare, medan eg svinger mellom håp og fortviling i lag med Osvald.

«Normal hverdag med økt beredskap» av Marit Daaland Lesjø

Aschehoug 2024

Elin er i førtiårene, uføretrygdet og enslig. Faren er ganske nylig død, det er også katten hennes. Hun beveger seg i en liten og oversiktlig verden. Til DPS for timer med fysioterapeut eller psykolog. Til butikken for å handle. Ut for å gå tur i nabolaget. Livet virker trygt innenfor disse rammene, men det er også ting som skjer som setter henne på prøve. Som at en nabo har tatt livet sitt, en annen nabo snakker til henne uoppfordret og forventer kanskje svar? Det er også urovekkende at en dør i leiligheten hennes av og til åpner seg av seg selv.
En dag da Elin er hos fysioterapeuten, blir hun spurt om besøksvenn kanskje kunne vært noe for henne? Hun som spør mener selvfølgelig at Elin i så tilfelle skal skaffe seg en besøksvenn. Men Elin tenker annerledes om dette. Hun vil bli besøksvenn selv!
Her har Elins liv kommet til et vendepunkt, eller man kan si at hun skapte vendepunktet selv?

Jeg har tidligere lest Epikrise (2020) av samme forfatter, som var hennes romandebut og som jeg fant interessant. Tittelen, omslaget og vaskeseddelen på årets bok gjorde meg nysgjerrig. Også dette var en fin leseopplevelse. Selv om hovedpersonen går stille i dørene og det ikke skjer all verden i romanen, så blir man engasjert og interessert.