Press forlag 2023
Romanens handling starter i 1968. Tambudzai Sigauke forteller selv i romanen, og åpner med følgende: «Jeg var ikke lei meg da broren min døde. Og jeg ber heller ikke om unnskyldning for å være kynisk, som man kanskje vil kalle det, så ufølsom. For det er jeg slett ikke.»
I Zimbabwe på denne tiden, som svart, jente og fattig, hadde man ikke mange muligheter. Som moren til Tambu uttrykker det, sitat fra s 27: «Å være kvinne er en stor byrde. [...] Hvordan kan det være annerledes? Er det ikke vi som føder barn? Så lenge det er slik, kan man ikke bare tenke at i dag har jeg lyst til ditt, i morgen har jeg lyst til datt, i overmorgen vil jeg gå på skole! Hvis noen må ofre seg, er det du som må gjøre det. Og det er ikke lett. Du må lære det tidlig, helt fra du er liten. Jo tidligere, jo bedre, slik at det blir lettere siden. Lett! Som om det noen gang er lett. Og nå for tiden er det verre enn verst. Svarte er vi og fattige er vi, og kvinner attpåtil. Aiwa! Det som vil hjelpe deg, barnet mitt, er å lære deg å bære ditt åk med styrke.»
Guttene kunne ha det litt enklere. For eksempel Tambus bror, som fikk støtte fra onkel Babamukuru for å gå på misjonsskolen hvor han var rektor. Men siden broren døde, ble det Tambu som fikk mulighet til skolegang i stedet. Å få gå på skole var et av hennes aller største ønsker, så da kan man kanskje forstå hvorfor hun ikke ble bare lei seg da broren døde.
I romanen følger vi Tambu noen år. Hun tar godt vare på sjansen hun har fått til å utdanne seg. Vi kan følge Tambu videre i Alt jeg ikke er, som kom i norsk utgave i år. Den har jeg tenkt å lese.
Nervøse tilstander kom på engelsk i 1988.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar