«Ektepakten» av Simona Ahrnstedt

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Cappelen Damm 2022

Stockholm, 1880. Her møter vi den foredreløse unge kvinnen Beatrice Löwenström som bor hos tanta og onkelen sin. Fetter Edvard, og spesielt kusine Sofia er som søsken for henne, men onkel Wilhelm er streng og tukter henne om hun ikke oppfører seg som han synes hun skal. Kvinner som leser, forstår seg på kunst og kan svare for seg i en diskusjon, er ikke noe han liker. Kvinner skal holde munn, være vakre og lydige. Punktum.
På et besøk i operaen treffer hun Seth Hammerstaal og de blir trukket mot hverandre som to magneter. De blir etter hvert bedre kjent gjennom flere møter der de klarer å få stjålet seg til litt tid i tosomhet. Seth bestemmer seg for at ungkarsdagene er over; han vil gifte seg med Beatrice. Men onkel Wilhelm har lagt planer for framtiden som aldeles ikke omfatter giftemål basert på kjærlighet, og han skyr ingen midler for å få det slik han vil.

Selv om historiens reisverk i bunn og grunn er enkelt og nokså forutsigbart, så blir dette spennende og engasjerende lesning, om du liker kjærlighet/feelgood-sjangeren. Ahrnstedt har et variert og fargerikt språk som Rusten tar godt vare på i oversettingen.
Boka starter med et sitat fra åpningen av Jane Austens Stolthet og fordom, noe som nok ikke er tilfeldig. Jeg tror Ahrnstedt har latt seg inspirere av nettopp denne romanen av Austen, for paret Beatrice og Seth minner meg sterkt om Elizabeth Bennet og Mark Darcy.
Her er en del vågede scener; delvis synes jeg det blir litt dumt og overkrydret med den ville og hemningsløse sexen, men det er sikkert lesere som omfavner også disse delene av boka.

«Hex» av Sigbjørn Mostue

Cappelen Damm 2023

Diana går siste året på videregående. Hun er skoleflink, hun jobber seriøst og oppnår gode karakterer, men typisk nok er hun ikke spesielt populær og har vel egentlig ingen venner. Og kjæreste kan hun bare se langt etter.
Men så begynner det en ny gutt på skolen, Simon. Han er både skoleflink og veldig kjekk, og utrolig nok kommer de to i snakk.
Hun lar seg overtale av Simon til å bli med på en russefest, men den kvelden hender det noe fælt som får store konsekvenser for Diana.

Og hva er det egentlig som skjer med henne? Blir hun faktisk besatt av djevelske krefter? I speilet ser hun ei heks, gammel og stygg. Heksa lover henne at hun har superkrefter, så gjennom samarbeid med heksa kan hun få tatt en grusom hevn over Simon om hun vil.

Fortellingen kan tolkes bokstavelig, som at Diana faktisk er besatt av onde krefter. Men meningen er nok at den skal tolkes billedlig, som at det Diana opplever skaper psykiske problem hos henne, og gir merkelige utslag på følelsene og oppførselen hennes. Jeg har jo hørt folk beskrive psykiske lidelser som at de hører en eller flere stemmer. Ubehagelige, onde stemmer som trykker dem ned eller får dem til å handle uklokt.
Ideen som ligger til grunn er i og for seg god, men jeg synes gjennomføringen er altfor halvveis og rotete, og fortalt i et klisjepreget, slapt språk.

Vi kan jo håpe at de boka er ment for - ungdommene - får noe ut av den.

«Et bedre menneske» av Eli Åhman Owetz

Oversatt av Mona Berge
HarperCollins 2023

Kicki (49) snakker med mora i telefon hver uke. Hun er ikke så begeistret for moras nye ektemann, og besøker dem bare sjelden. Men hun har ikke så dårlig samvittighet for det - hun lever sitt liv slik det behager henne, ingen ektemann eller barn, selv om hun har skjønt at mora har ventet på at hun skulle finne sin sjelevenn og skaffe etterkommere. Det er Kicki som bestemmer hvordan Kicki skal leve.
Mora kommer til å si at hun synes Kicki er egoistisk og bare tenker på seg selv. Dette sier hun i det som viser seg å bli den siste telefonsamtalen de hadde, for mora dør brått kort tid etterpå.
Dette får Kicki til virkelig å gå i seg selv og tenke etter: Er hun kanskje ganske egoistisk? Et dårlig menneske, rett og slett?
Hun bestemmer seg for å gjøre noe med det. Til 50-årsdagen ønsker hun i gave fra gjestene en flaske med god vin og et tips til hva hun kan gjøre for å bli et bedre menneske. Vin og tips kommer i hopetall, her er det bare å velge og vrake.
Noe Kicki har funnet ut selv, er at hun skal slutte å flørte og være lett på tråden med mannfolkene. Så da flotte Nicke leier rom hos henne, har hun overhodet ikke tenkt å legge seg etter ham. Nei, bare glem det!

Underveis var jeg ganske sikker på hvordan dette skulle ende, men jeg tok feil, gitt. Et snedig grep av forfatteren som overrasket i alle fall denne leseren. Kicki forteller selv og det er med humor og i et lett språk som flyter godt. Så dette ble en på alle måter fin leseopplevelse.
Jeg liker også veldig godt at Kicki koser seg med mat og forsyner seg rikelig - ikke noe slanking og sulting her i gården. Eksempel side 302: «Jeg satt med en stabel brødskiver og en balje kaffe da telefonen ringte.»

Kicki tilhører samme vennekrets som Susanne og Malin i henholdsvis Oppussingsprosjektet (2022) og Den store kjærligheten (2021), så bøkene hører på en måte sammen. Men de kan fint lese hver for seg.

«Trollmoll» av Åshild Moldskred

Samlaget 2023

Birk og mora flytter til den forblåste øya Føyk for å bu i lag med morfar. 
Dei har ikkje vore lenge på den nye staden, før Birk byrjar oppleve mystiske ting. På soverommet sitt kan han av og til kjenne lukta av råttent kjøt, og Tiger (katta) fresar og stikk av, som om ho fekk ferten av noko både skremmande og motbydeleg.
Nabojenta Ada er interessert i historie, og kan fortelja Birk ei gamal soge om eit spøkelse som tek livet av born. No kan det verka som spøkelset har sett seg ut Birk. Så, er Birk verkeleg i fare? Og er det eventuelt noko som kan gjerast for å hindre at spøkelset får gjort som det har planlagt?

Eg kan godt like historier om overnaturlege ting, men denne soga var litt i overkant innfløkt. Eg fekk ikkje heilt til å tru på det. Men det kan hende at ungane i rett alder er flinkare til å leva seg inn i det, og underhaldande var det jo.
For gutar og jenter frå ca 9 år.

«De som venter» av Ingrid Melfald Hafredal

Oktober forlag 2023

Kjersti forsvant en dag fra hjemmet hun delte med ektemannen Bjørn og dattera Silje. Sju år har gått, men fremdeles er det ingen som vet hvor hun ble av; det er ikke funnet noen spor som kan løse gåten.

Romanen består av tre deler. Første del er det Bjørn som har ordet, og delens hans slutter akkurat idet han får en oppringning fra politiet. I andre del er det Silje som forteller. Hun har flyttet hjemmefra for å studere. Andre del slutter idet Silje blir oppringt av faren. I tredje og siste del er det Kjersti som forteller, og vi er tilbake til tiden rett før hun forsvant. Hennes fortelling slutter akkurat idet hun forsvinner.

Etter å ha lest romanen er det fortsatt en gåte hva som skjedde med Kjersti, men jeg har fått ta del i tanker og følelser pårørende kan ha når noen blir borte på den måten. Det er interessant, samtidig som det er spennende som en kriminalroman å skulle forsøke å finne svar på gåten.

Litt pirk til slutt: 
Side 9 står det: "Å hele tiden bevege seg i ytterkantene."
Infinitivsmerket å skal som hovedregel stå inntil verbet. Her ville jeg ha skrevet "Hele tiden å bevege seg i ytterkantene".

Side 56: "... til vi står der nakne ovenfor hverandre..."
Riktig skal være overfor. I starten av samme avsnitt står det riktig.

Side 138: "Latteren din: som jeg savner den."
Her vil jeg slå et slag for semikolon. Semikolon er som en mellomting mellom punktum og komma. Komma hadde også vært mulig å bruke her.
Kolon brukes når vi skal ramse opp noe, eller om vi skal sitere noe, så jeg synes ikke den passer i en setning som denne.

Side 313 kommer Kjersti over et skadd ekorn. Det ligger og sparker med beina i løse luften. Kjersti bestemmer seg "for å snu det rundt på ryggen..."
Hvis ekornet ligger og sparker med beina i løse luften, så ligger det allerede på ryggen. Hvis Kjersti vil snu det slik at det får beina innunder seg, må hun snu det over på magen.