«Heim» av Johan B. Mjønes

Utgitt av Aschehoug 2018

Jørgen Heim ligger for døden på sykehjemmet. Han er våken innimellom; han skjønner at han er våken fordi han da kjenner at han er veldig trøtt. Ellers ligger han og dormer, tenker, minnes. Av og til spiller minnet ham et puss; han får ikke minnene til å stemme, det var da ikke slik det foregikk, var det vel? Det er som han av og til dikter og drømmer midt i minnestrømmen.

Romanen er delt inn i kapitler gjennom innførsler i journalen hans; den de ansatte på sykehjemmet fyller ut for hvert besøk de har hos ham. Jeg leste ikke denne journalen så nøye med en gang, og trodde det her var snakk om flere døgn som Jørgen lå og kavet, forsøkte å få av seg trøya som ligger som en klump i ryggen på ham, forsøkte å si til personalet at han er sulten og tørst. Kan han vær så snill å få litt drikke? Litt å spise? For det skjedde veldig mye i løpet av romanen - kanskje kan man si at det er litt som om livet passerer revy for Jørgen.
Da jeg hadde lest ferdig romanen, studerte jeg journalsidene nøyere, og så at det er snakk om bare et døgns tid, men tiden føles så lang, for Jørgen har rukket å minnes og tenke gjennom så mye. Helt tilbake til barndommen, til han ble voksen, ble far, og farfar til og med.

Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om det er sår og vemodig lesning. Er du redd for å bli hjelpetrengende som gammel, plassert på sykehjem, så kan du føle på skrekken ved å lese denne romanen. Eller hvis du liker bygderomaner, da kan den også være noe for deg.

Jeg fant noen småfeil i teksten, som s. 20: "vendt meg til" - det riktige skal være "vent". Han venner seg til kulda, han vender seg ikke til den.
S. 33 står det "skjellettet", s. 84: "innsekter". Sammen med uttrykket "far has, og far has igjen" som går igjen flere steder i romanen, får jeg en tanke om at forfatteren kanskje i et første utkast til romanen har tenkt at han skal føre et dialektpreget språk, for siden å ombestemme seg, men så har kanskje noen dialektord og uttrykk blitt hengende igjen?
Det er mulig "far has" er riktig med utgangspunkt i forfatterens dialekt, men det hadde kanskje vært bedre å skrive "far hans" eller "far hass"? Jeg bare spør.

S. 193 besøker Jørgen faren sin som da befinner seg på gamlehjemmet. Det er ikke godt å si når omtrent dette skal foregå, men jeg kan tippe det er rundt 1970. For la oss si at Jørgen er ca 80 år i 2017, da han ligger for døden. Da er han i så fall født 1937, og når han besøker faren sin er han ganske nylig blitt sammen med Alma, så jeg kan tippe han er 30-35 år der. Der Jørgen kommer inn til faren sin, sier han: "Hei, far!"
Jeg vet ikke, men ville det ikke vært mer naturlig om han sa "Morn, far!" eller "God dag"?
Jeg er født i 1966, vokste opp på bygda, og hele min oppvekst sa vi aldri annet enn "Morn" når vi møtte folk. Det var først seinere, kanskje fordi det ble vanligere å se på svensk TV og man ble påvirket av svensk språk, at folk begynte å si "Hei!" til hverandre, også på bygda.

Småpirk dette. Romanen er godt skrevet, godt tenkt, og herved anbefalt!

«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2018

Charlottes mamma er nesten alltid hjemme. Men hun er ikke til stede, likevel. Mamma har av og til kjæreste, da kan de tre ha det veldig fint, men mammas kjærester går alltid lei til slutt, og så sturer mamma veldig når hun er uten kjæreste, ligger for det meste i senga og sover.
Da Charlotte er tolv, får mamma en kjæreste som heter Jonas. Da går det galt. Charlotte forstår ikke hva hun setter i gang da hun kler og oppfører seg utfordrende i Jonas' nærvær. Han bør vite bedre, men klarer ikke stå imot. Han har sex med henne - natt etter natt. Og det er ikke snill sex, det er voldsom sex. Charlotte får vondt, både fysisk og mentalt. Da begynner hun å forsyne seg av mammas piller, og kjenner seg bedre; dette kan hjelpe henne til å holde ut.

Denne romanen er ikke lystelig lesning. Den utfordrer på mange måter. Jeg som leser får sympati med Charlotte, håper det skal gå bra med henne. Men så gjør også hun så mye fælt. Når noen gir henne en sjanse, ødelegger hun den. Når noen liker henne og vil være sammen med henne, tar hun dem med på ting som skader dem. Det er som hun tenker at alt vil bli ødelagt for henne uansett, så da ødelegger hun det selv med én gang - for da er det hun som har kontrollen. Slik er det også når hun møter menn - for å slippe å bli voldtatt, kler hun av seg og legger seg ned, for da er det hun som bestemmer, ikke de mennene.

Romanen er interessant og engasjerende, selv om den er vond lesning. Måten Charlotte oppfører seg, virker logisk slik forfatteren gjennom Charlottes stemme får forklart hva hun tenker og hvorfor hun handler som hun gjør. Jeg skjønner hvordan de vonde sirklene oppstår og vokser, og hvor utrolig vanskelig det kan være å bryte ut av tenke- og handlemønsteret man så å si er oppvokst med, og som man har hatt som overlevelsesstrategi i "alle" år.

Heldigvis kommer Charlotte til et viktig vendepunkt, og da romanen slutter ser det ut som hun endelig er i gang med å leve et godt liv.

«Purriot og den falske nissen» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Det er romjul. Mesterdetektiv Purriot leser i Hurlum dagblad at en falsk nisse har stukket av med julegavene til folk. Da Purriot etter hvert får høre at også han og Paprika er blitt berørt - gaven deres til Beate er nemlig også blitt stjålet - blir han såpass opprørt at han bestemmer seg for å reise ned til Hurum, og der finne og fange skurken!

Dette er femte Purriot-mysterium, og har du lest de andre vil du kjenne igjen stilen. Det er ikke skummelt, men ganske spennende likevel. Og litt morsomt. Krim for barna, rett og slett, men om en voksen leser høyt for de små, vil også han hygge seg med denne.

«Kjærlighet og mørke : en biografi om Marie Hamsun» av Anne Hege Simonsen

Utgitt av Res publica 2018

Marie Andersen ble født i 1881. Før hun ble gift med Hamsun, var hun skuespiller og levde sammen med skuespillerkollega Dore Lavik; de to var ikke gift, men ble vel nærmest regnet som ektepar.
Marie møtte Hamsun i 1908. Han var 22 år eldre enn henne, og han mislikte teater og skuespillere, likevel ble han umiddelbart betatt av henne. Og hun av ham. Dette ble starten på et stormende kjærlighetsforhold, der det kan se ut som det var viktig - for to sterke personligheter - til enhver tid å opprettholde litt makt over den andre, slik at man fikk den nødvendige plassen til å utspille sin egen personlighet, men også samarbeide og legge til rette for deres store felles prosjekt: Hamsuns forfatterskap. Det var det som skapte glans, ære og berømmelse. Og det var det som ga inntekter.

Dette er en interessant og lettlest biografi, der man blir kjent med Marie helt fra barndommen av.
Med bakgrunnen og erfaringene Marie hadde, var det kanskje ikke så merkelig at hun meldte seg inn i Nasjonal samling, NS. Simonsen viser i biografien at Marie var overbevist nazist. Sannsynligvis ville hun vært nazist uansett hva ektemannen mente, for i biografien kommer det fram at venninnen Cecilia, som Marie brevvekslet med, imøtegikk Maries holdninger, men uten å klare å flytte henne en millimeter. I stedet sa Marie takk for seg - der fikk det vennskapet bare ryke, når Cecilia var så urimelig og ikke lot seg påvirke til å forstå Maries standpunkt. Cecilia ble tatt inn i varmen igjen senere, men hendelsen viser hvor overbevist Marie var; ingen kunne få henne til å se saken fra den andre siden. Hun endret ikke mening etter at det ble kjent hvordan jødene ble behandlet under krigen, heller ikke etter at hun ble dømt for landssvik, men med tiden holdt hun seg nok klokelig fra å snakke om sine politiske synspunkt i klartekst offentlig.
Hun var antisemitt. I et brev til venninnen Aslaug skrev hun: "Jeg er ingen rasehater. Jeg respekterer alle kulturer, men jødene er undtagelsen..."

Det er merkelig at det går an å innta en så innbitt, stivsinnet holdning; gikk hun helt i vranglås, eller hva? Kanskje man kan ta i mente at hun i brevvekslingen med Aslaug - som også var medlem i NS - følte seg helt trygg og kanskje kan ha smurt ekstra tykt på? Fordi hun kunne det uten at det fikk konsekvenser, og de delte bitterheten over å ha blitt satt i fengsel for noe de ikke så på som noen forbrytelse. De var og forble overbevist om at det de hadde gjort og sagt var til beste for Norge og nordmennene.

Etter å ha lest denne biografien, får jeg lyst til å lese om igjen Marie Hamsuns selvbiografiske verk Regnbuen og Under gullregnen, og kanskje Tina Toppen - barneboka hun ifølge biografien ikke ble spesielt fornøyd med selv. Og jeg får lyst til å lese mer om Knut Hamsun; der er det jo en del å ta av!
Bøker som ansporer til videre lesning; finnes det noe bedre?

«Jeg vet ikke helt hva det er» av Silje Bergum Kinsten

Utgitt av Flamme forlag 2018

Bokas jeg er en ung kvinne som lever med mann, tre barn og en travel jobb; kort sagt lever hun et mer enn hektisk liv. Men plutselig er det stopp. En morgen kommer hun seg ikke opp av senga, er kvalm, svimmel, kraftløs. Hun greier å ringe sjefen. Hun forteller at hun er syk, og: Jeg vet ikke helt hva det er.

Det innledende kapitlet i boka er tettskrevet; det gir et kompakt inntrykk, du stresser sammen med hovedpersonen og alle gjøremålene hennes, nesten så du ikke får puste.
Men etter kollapsen blir setningene kortere, og det er luft mellom dem. Hvert ord blir synlig. Hun klarer ikke å gjøre eller tenke så mye, så hvert gjøremål, hver tanke, får på en måte større betydning.
Du kjenner hvordan tempoet i livet hennes er skrudd ned til sakte fart. Slik er det visuelle med på å beskrive hvordan livet er før og etter for hovedpersonen i boka, enten det nå er utmattelsessyndrom hun lider av, eller noe annet. Hun vet ikke. Legene vet det visst heller ikke. Det er vondt å ikke vite, for da vet man heller ikke hva man skal gjøre for at det skal gå over. Går det i det hele tatt over? Og hvor lang tid kan det eventuelt ta, før hun er seg selv igjen?

Romanen er engasjerende og velskrevet; en god romandebut.