«Hot i syden» av Ingunn Aamodt

Dette er bok nummer to i serien Marlena Evensen. Den første boka kom i fjor, og het ganske enkelt Marlena Evensen.

Marlenas forfattermamma har fått forskudd fra forlaget på sin neste kjærlighetsroman, og har bestemt at hun og Marlena skal reise til syden i vinterferien. Marlena skal få ha med seg ei venninne, for da kan mamma få tid for seg selv til å skrive på boka. Marlena har aldri vært i syden før og gleder seg vilt, men så dårlig gjort at hun bare får ha med seg ei venninne!? Hun har jo to bestevenninner – den som ikke blir valgt, må jo bli sur!?
Marlenas venninner – Emma og Minda – må til slutt trekke lodd, for Marlena greier ikke å bestemme seg. Minda er den som får være med, og Emma blir faktisk sur. Men Emma vet hvordan hun skal sno seg, det får vi se etter hvert. Vi som leser er i alle fall heldige, for vi får være med til syden, slikke sol og kikke etter kjekke gutter.

Dette er en helt grei, småmorsom bok for unge jenter – det er vanskelig å mislike ei slik lekker bok om ei hyggelig feriereise til varmere strøk. Marie Lyshols illustrasjoner i glade farger gjør leseopplevelsen enda koseligere. Aamodt skriver troverdig ungdommelig, så vidt jeg kan bedømme (det er Marlena selv som forteller) – både måten jentene uttrykker seg og hva de er opptatt av, virker sannsynlig. De er (dessverre) overflatiske og jålete. For noen jenter kan dette kanskje bli for mye av deg gode, men samtidig er det noe selvironisk i måten ting er fortalt, som gjør at man kan le av det og kjenne seg sunn selv, fordi man med hånda på hjertet kan si at ”så jålete er i alle fall ikke jeg!”
Eks s 36 – der de gjør seg klar til å dra: «Minda overnatter. Flyet vårt går fem på halv sju i morgen tidlig, så vi må stå opp klokka halv fire for å rekke å sminke oss før taxien kommer.» Jeg lo litt av den – synes det er ganske komisk at jentene er så jålete at de faktisk orker å tenke på å sminke seg "midt på natta".

Spenningskurven i boka er kanskje litt flat – handlingen og konfliktstoffet er ikke all verden å la seg opprøre over. Heller er det ikke veldig originalt, det jentene opplever; for eksempel kjennes det veldig opplagt hvordan det vil gå når de kaster seg over selvbruningskremen for å bli brune, før de reiser nedover.
Det er den lette, humoristiske tonen i boka som holder den oppe.

Marlena har egen blogg på internett: www.marlenaevensen.com. Her kan engasjerte lesere følge med på hva Marlena opplever, og gi kommentarer til for eksempel hvilken gutt hun bør satse på i framtida.

«Englefall» av Tracy Chevalier

To familier møtes på kirkegården en januardag i 1901. Dronning Victoria døde dagen før.
Familiene er Kitty og Richard Coleman, med datteren Maude, og Gertrude og og Albert Waterhouse med døtrene Lavinia og Ivy May. Maude og Lavinia er jevnaldrende og finner hverandre som venninner denne dagen – de morer seg med å løpe rundt på kirkegården, de ser på fine statuer av engler og leker gjemsel. De møter også Simon Field, en gutt på samme alder, sønnen til en av graverne. Utover i boka får vi følge disse menneskene, samt Kittys svigermor Edith, Kittys tjenestejente Jenny Whitby og enda noen til, og fortellerperspektivet skifter stadig mellom disse personene.
Boka tar opp tema som seksualmoral og kvinnefrigjøring, men i bunn og grunn er det nok de ulike menneskeskjebnene som bærer boka, og som har vært forfatterens hensikt med å skrive.

Etter hvert som jeg leste, var jeg usikker på hva jeg syntes om romanen. For det første hang jeg meg opp i blandingen av nåtid og fortid. Bare en av fortellerne bruker ren nåtid – det er Simon Field. Hans kapitler i boka er også skrevet i en slags muntlig tone, med ord som ”hølet”, ”åffer” og ”veit”. Jeg gjetter at dette er gjort for å gi oss følelsen av at vi hører ham fortelle dette muntlig – antakelig har han aldri lært å skrive.
De andres kapitler er skrevet i en slags blanding av nåtid og fortid, som om de enkelte personene skriver dagbok like etter at episoder har funnet sted. Slik Lavinia forteller s 23 om et besøk på kirkegården: «Vi løp oppover Den egyptiske avenyen og rundt langs gravene omkring libanonsederen. Det er så deilig der at jeg nesten besvimte av begeistring.»
Det kan være bare meg og mine preferanser, men jeg likte ikke denne – litt vanskelige – sammenblandingen av nåtid og fortid. Jeg synes det hadde vært bedre å skrive i eksempelet over: ”Det var så deilig der…”.
Jeg tror også det hadde vært enklere å være konsekvent, om man skrev alle disse kapitlene i ren fortid. S 293 finner jeg et eksempel på at man ikke har greid å gjennomføre valget konsekvent, det står: «Jeg visste at hun savnet Jenny, selv om hun aldri ville innrømme det.» Skulle man gjøre som man hadde lagt opp til, burde det stått: ”Jeg vet at hun savner Jenny, selv om hun aldri vil innrømme det.”

Forfatterens valg har vært å fortelle historien som en samling episoder, med mange jeg-fortellere. Liker du et stort persongalleri og at det til stadighet hoppes mellom de ulike karakterene, så er dette boka for deg. Personlig er jeg ikke så begeistret for denne måten å bygge fortellinger på. Særlig ikke når forfatteren forteller om den samme episoden flere ganger, gjennom de ulike personene. Det blir for meg kjedelige repetisjoner, selv om de hver for seg bruker ulike ord og kan ha ulikt syn på det som har skjedd.

Språklig kunne man jobbet mer med boka. Jeg ser mange setninger jeg kunne tenkt meg å forbedre, og kommabruken er sparsom. Man får med seg meningen, men av og til kunne et komma eller to gjort lesingen enklere. Eks s. 79: «Hun bare så opp på Simon med hendene på ryggen som om hun inspiserte noe.» Jeg synes det hadde blitt bedre slik: ”Hun bare så opp på Simon, med hendene på ryggen, som om hun inspiserte noe.” Alternativet kunne være å dele opp setningen: ”Hun bare så opp på Simon. Hendene hadde hun på ryggen, som om hun inspiserte noe.”
S 49: «”Jenny har altfor mye å gjøre til å drasse på dere helt opp dit.”» Setningen er grei i den forstand at vi skjønner hva som er ment, likevel synes jeg ikke den lyder godt. Hva med å dele den opp: ”Jenny har altfor mye å gjøre. Hun kan ikke drasse på dere helt opp dit”.
S 64: «Hun holdt i meg nokså keitete…» Her hadde det vært nyttig med et komma: ”Hun holdt i meg, nokså keitete…”, eller man kunne snudd på rekkefølgen av ordene: ”Hun holdt nokså keitete i meg…”
S 247: «Det rykket i fanene foran oss, og det åpnet seg litt plass foran oss.» ”Foran oss” kommer to ganger i samme setning. Her kunne man variert ved formulere setningen annerledes, for eksempel ”Fanene foran oss rykket framover, og vi fikk bedre plass til å puste/bevege oss.”

Noen bilder/uttrykk fungerer ikke optimalt.
Eks s. 62: «Da jeg våknet etter eteren og holdt henne i armene for første gang…» Det hadde vært mer presist å bruke ordet ”eterbedøvelsen”.
S 220: «…, og den sterke kjeven og munnen var innbitt,…» Munn og kjeve er vel ikke bokstavelig talt innbitt – det er kanskje ansiktet med den sterke kjeven som gir inntrykk av innbitthet?
S 235: «…, kunne jeg ha kvalt min kones vakre, hvite hals.» Etter å ha kvalt halsen, måtte han da kvele resten av kroppen etterpå?
S 236: «Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, og jeg ville ikke gjøre det for å glede henne. I stedet ventet jeg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg i mørket og gråt.» Jeg synes det blir noe feil her – for meg høres det ut som at det å sette seg i mørket og gråte er å lage en scene, slik avsnittet er bygd opp. Kanskje det hadde vært bedre om det sto: ”Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, særlig ikke siden jeg visste at det ville ha gledet henne. Jeg greide å beherske meg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg …”

Jeg stusser over de første kapitlene Lavinia og Maude skal ha skrevet. I starten av boka, da de treffes i 1901, skal de være seks år gamle. Det er ikke videre sannsynlig at de ordlegger seg slik deres kapitler blir presentert.
Et eksempel: på s. 54 er jentene blitt åtte år. Maude og Lavinia oppsøker et steinhoggeri, og Maude fører ordet i dette kapitlet: «Jeg hadde aldri vært på steinhoggeriet før. Det var fullt av all slags stein, store blokker og heller, nedslipte støtter, sokler, til og med en samling obelisker som sto lent opp mot hverandre i et hjørne.» Det var virkelig et imponerende ordforråd hos en åtteåring!

Jeg har en følelse av at denne boka kan falle i smak hos mange. Tema og tidsepoke kan minne om serien som nylig gikk på NRK1 – Downton Abbey. En knippe skjebner – både herskap og tjenere – som vi hopper mellom i raske sceneskift. Jeg likte Downton Abbey, og jeg likte mye av denne boka også, men det var altså en del som trakk ned for min del.

«Bondestudentar» av Arne Garborg

Boka er utgjeven av Aschehoug, Band I i «Verk» av Arne Garborg. (Til saman 12 band). Etterord til «Bondestudentar» av Gunnar Foss.

Nett i dag er det 160 år sidan Arne Garborg vart fødd. Då passar det fint at eg nett no er ferdig med «Bondestudentar». Eg hadde ikkje lese noko av Garborg før, sett bort i frå nokre utdrag av «Haugtussa», og det tykte eg var for gale. Eg som har vore på Kolbotn ved Savalen for mange år sidan – kunstnarheimen til Arne og Hulda Garborg. (Sjå biletet - teke sumaren 1992)

No har eg i alle fall kome meg gjennom det som vert rekna som Garborgs gjennombrot som forfattar.

Hovudpersonen i «Bondestudentar» – Daniel Sørbraut (seinare kallar han seg Braut) – kjenner tidleg at han ikkje passar til å verta bonde. Han har meir hug til å arbeide med hovudet enn med kroppen, og orkar ikkje tanken på at alt i livet skal dreie seg om slit og strev, berre for å få mat på bordet og klede til kroppen. Det er ikkje det at han vil skuldast for å vera lat, eller at han skjemst over opphavet sitt, men han vil så visst noko meir enn det bondelivet har å by på.
Men etter kvart merkar me at han faktisk skjemst over opphavet, og han skjemst då eit grann over det og. På andre sida: Bygdefolket ser ikkje nett opp til bondesonen som trur han er noko. Det står: «Men ute på bygdi tala dei no med forundring, og helst med fliring, um denne Sørbrautguten, som heldt seg so gjæv at han vilde bli prest.»
Og seinare: «Til hausten skulle han vera bymann, fint klædd og med fint mål; då vilde han vera eit anna menneskje.
Det gjekk gjetord um dette i bygdi. Daniel totte folk såg på han med andre augo enn fyrr. Det gjorde dei au. Men rundt um på gardom gjekk skravlet som vindkvernar. Og Ole Johannes Sørbraut vart so fingerfarin, og framferdi hans so utlagd og uttolka, at hadde han høyrt helvti av det, so hadde han vorti galin.»
Heldigvis får Daniel hjelp av storfolk, folk med pengar og kontaktar, som tykkjer det er eit godt hovud på guten. Han får undervisning i tysk og latin, og seinare får han koma til Oslo for å verta student. Diverre: I Oslo kjenner han seg og utanfor. Han er ikkje som byfolka (sønene av embetsmenn og frå borgarskapet), jamvel om han prøver å prate, te og kle seg som dei, men han vil helst ikkje bli sett på som ein bondestudent, heller – bondestudentane er nemleg ikkje så fjonge og sjølvsikre som dei ”rettelege studentane”.
Daniel slit rett og slett med å finna seg til rette i livet – han kjenner seg utanfor, anten han er heime i bygda eller i byen.
Det er vondt å vera fattig og avhengig av andre si miskunn for å kunne verta til noko – dei som betalar for han, vil gjerne og ha eit ord med i laget om kva veg han skal velja. Det gjeld å halde seg inne med dei som kan hjelpe, tute med den eine ulven fyrst, så den andre. Om ein vil fram, må ein ikkje vera for stolt eller stri, men bøye og føye seg, og koma innanfor med dei som tel.
Boka fortel oss at det gjekk, den gongen og, å realisere draumar, men det kosta. Korleis kjendest det å vende ryggen til oppkomet, te og kle seg annleis, og ikkje minst: prate annleis? Det nyttar ikkje med bygdemål, når ein skal studere. Bygdemålet strekk ikkje til, når ein skal uttrykkje seg akademisk. Misser ein ikkje noko av seg sjølv, når ein legg vekk morsmålet sitt?
Grundtvigianaren og kapellanen Hirsch skriv til Daniel mot slutten av boka: «Men eg hev meir og meir lært å sjå, at den rette måten å vekkje folket på, det er ikkje å sende bonden til byen, der han ofte vert utskjemd og gløymer både «Moders Maal og Faders Skikk»; nei; bonden må vera bonde, og få daning – sann daning, ånds- og hjartedaning – på heilt upp heimsleg grunn. Difor hev eg ikkje hjelpt andre enn deg til å studere; eg hev heller sendt deim på folkehøgskulen.»

Boka var interessant, tykkjer eg – mangt å tenkje over her.

Romanen er skriven i klangfull, gamalmodig og dialektprega nynorsk. Av dialektprega ord finn eg slike som: studdere (for studere), gamall, greidur, jønnskrap (jernskrap), embættsmennene, yvi, bøkar, skyna, rimelegt, samt uttrykk som: vart inspirera, vart konfirmera. Språket gjer boka tunglesen – det er ikkje vanskeleg å skjøna kva som står, men det tek tid å koma gjennom.








Portrett av Arne Garborg

«Kongekronen» av Margit Sandemo

Utgitt sammen med «Nøkkelen»

Vakre, men blyge og unnselige Anniken studerer keltisk. Det samme gjør den selvsikre jentebedåreren Martin. Gjennom en felles venn blir de begge involvert i en spennende tur til vestlandet, der de tyder ogam-skrift sammen, samt gjør flere spennende funn.
Før denne reisen har Martin veddet med noen kamerater, at han skal greie å nedlegge Anniken allerede den andre gangen de treffes. Dessverre for ham får Anniken vite om veddemålet, og greier lett å motstå alle de iherdige framstøtene hans.
På vestlandsturen møter hun en annen spennende mann – Ron. Han er angivelig skotte, og dødssyk, så han kan ikke komme nær andre mennesker – da kan han bli smittet og få et enda tidligere sorti. Anniken kjenner en veldig dragning mot denne mannen, men de kan vel aldri bli noe par, kan de vel?

Som jeg skrev etter å ha lest «Nøkkelen», så kreves det at man ser mellom fingrene på språket i disse bøkene, hvis man skal klare å gi seg over og hygge seg med historien. Jeg finner en del svenske ordstillinger og banale trykkfeil – for meg er det tydelig at forlaget ikke har anstrengt seg for å finpusse på språket. Det har nok heller ikke vært nødvendig, siden disse bøkene har solgt, uansett. Nok en gang undres jeg over hvorfor vi skribenter, som forsøker å komme innenfor med et forlag, arbeider så intenst for å få språket best mulig, når forlagene – gjennom utgivelser som denne, viser at språket – i mange tilfeller – ikke betyr en døyt.
Skiller forlagene på hvor mye arbeid de legger i språkvask og korrektur, når de arbeider med det de anser som seriøse romaner, og det som er reinspikka underholdning? Er det likegyldig om språket er dårlig, når bøkene bare er ment som underholdning?

«Nøkkelen» av Margit Sandemo

Boka er utgitt sammen med «Kongekronen» i serien Margit Sandemos beste.

Katja arbeider som sekretær i et firma – nærmere bestemt Svantessons papp og kartong. En dag overhører hun en samtale inne i arkivet – noe om en nøkkel, og en flyger – Jonas Callenberg – som skal tas av dage. Katja tror først det må ha vært et skuespill i radioen hun hørte, men det viser seg at det ikke er slik det henger sammen. Snart er Katja midt oppe i et spennende eventyr – dødelig spennende…

Jeg liker å lese kjærlighetsromaner og feelgood, og da jeg var ung ville jeg gjerne lese mest mulig av det Margit Sandemo skrev. Bøkene hennes har ofte en dramatisk, spennende handling, i tillegg til kjærlighetshistorien, som stort sett er lett å leve seg inn i. Og Sandemo formidler en naiv ståltro på kjærligheten og at det gode skal seire, som gjør godt å lese.

Av og til når jeg virkelig vil koble av, kan jeg lese slike bøker som dette. Her er det bare å gi seg over og drømme seg vekk. Det vil si: Hvis du klarer å skru av den kritiske leseren, som leter etter dårlig språk og logiske brister…
Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte det denne gangen. Så vidt jeg kjenner til, skriver Sandemo alle sine bøker på svensk, for så å få dem oversatt til norsk. Når jeg leter etter navn på oversetter i boka, kan jeg imidlertid ikke finne det, så helt sikker kan man ikke være. I alle fall ligger det igjen en tydelig svensk undertone i teksten – til en viss grad sjarmerende, men det klinger ikke alltid like godt. Jeg finner også en del trykkfeil og slurv, enten det skriver seg fra forfatteren selv, oversetteren eller forlagets manglende korrekturlesing.
Plotet var litt søkt i denne boka, men som tidtrøyte og underholdning fungerte det, likevel.