«Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit» av Ingvild Solstad-Nøis

Utgitt av Oktober forlag 2011

Eva drar hjem for å besøke mora og være hos henne noen dager. Faren er død for ikke så lenge siden, og Eva og mora har ikke sett hverandre siden begravelsen. Etter litt dukker også søstera Grete opp, sammen med ektemannen og to barn. Eva synes Grete og mora sørger lite; det kan da ikke være bare hun som er lei seg for at far er død? Gjemt i vedskjulet finner Eva noe etter faren; noen litt sjokkerende fotografier han har tatt av mora. Hun viser dem først til Grete, som råder henne til å ikke vise dem til mora, i alle fall ikke nå, så snart etter farens død. Men Eva har sine motivasjoner for å trosse Gretes råd...

Jeg har før lest Eid (2019) og Rolig sone (2013) av samme forfatter, og Solstad-Nøis skriver om ting på en måte som fanger interessen min. Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit er debuten til Solstad-Nøis, og også denne romanen var noe jeg likte. Her får vi overvære samspillet mellom tette familiemedlemmer etter at en sentral person er borte; hvordan blir balansen og samspillet mellom de gjenværende?

«Vi er fem» av Matias Faldbakken

Utgitt av Oktober forlag 2019

I bygda Råset, tre timers kjøretur unna Oslo, bor Tormod med kona Siv og barna Alf og Helene. De hadde også en hund, Snusken, men den forsvant sportløst en dag. Barna og Tormod savner hunden. Kanskje for å bøte på dette tomrommet, begynner Tormod å eksperimentere med leire. Han lykkes i å skape noe som blir som en levende organisme. Leirklumpen kan formes til ulike figurer, og den blir lært opp til å gjøre enkle oppgaver, som å kutte grønnsaker eller feie golvet. Men så skjer det ting og klumpen utvikler seg i en ganske annen retning enn Tormod eller noen andre kunne ønske...

Det står på vaskeseddelen til romanen, at det er «en skarp, humoristisk og særpreget roman, som blander eventyr, horror og science fiction med rå realisme.»
Helt enkelt å sette merkelapper på denne romanen er det ikke, jeg vil si den er noe for seg selv!
Stilen kan minne om noe gammelt, nedskrevet for lenge siden, som eventyr eller sagn. Historien fortelles med en liksom hardbarket, brysk tone. Som om forfatteren ikke hadde så lyst til å fortelle, men måtte det.

Romanen skiller seg ut fra massen, det er i alle fall sikkert. Slik romanen starter kan man kanskje få forventning om at her kommer en ganske vanlig fortelling om en kjernefamilie på bygda, men så tilsettes overnaturlige elementer, og hvilken vei fortellingen vil gå blir usikkert.
For meg er det flere grunner til å like boka: Den skiller seg ut, den overrasker, den har handling fra bygda, og den er godt skrevet.

Romanen har fått mye oppmerksomhet, er en av de nominerte til Nordisk råds litteraturpris, den vant P2-lytternes romanpris for 2019, ble tildelt Kritikerprisen, og er også nominert til Ungdommens kritikerpris.

«Gjennom Leicas linser» av William Hakvaag

Utgitt av Aurora Borealis Multimedia AS

Denne boka inneholder fotografier tatt av i hovedsak tyske offiserer før og under 2. verdenskrig. Fotografier kan gi mye informasjon som en tekst ikke får formidlet, i tillegg til at man kan få en fornemmelse av tilstedeværelse ved store begivenheter fra den gang da, eller i alle fall få tatt en liten kikk på hvordan det kan ha artet seg. Man kan også kjenne stemningen fra øyeblikk som forlengst er passert, så ja: Fotografier fra 2. verdenskrig er absolutt noe som interesserer.
Det er mange interessante bilder her, mange av god kvalitet.
Men: Dessverre er det så mange slurvefeil og skrivefeil i teksten, at det ødelegger for tilliten til at jeg står overfor et gjennomarbeidet, seriøst og skikkelig verk.

Bildeteksten lyder: "Tyske soldater har
en stopp i fremrykningen. Det er
selvfølgelig slitsom å skulle erobre land
etter land. En matpause må til.
Vimpelen forteller at det er en
stabsbil og tilhører offiserer som leder
fremrykningen."
(Det skulle stått slitsomt, men dette
er en av slurvefeilene som florerer
i teksten.)

Bildeteksten lyder: "Et butikkvindu kan også bli et godt
motiv. Herrekvipering fra 1939."
Bildet viser jo en kvinnelig utstillingsdokke i kjole,
og "Herbst" betyr høst.
Så da er det vel nærmere å anta at
bildet viser en høstkolleksjon for damer,
og at da er det like gjerne en
Dameekvipering vi står overfor?
(Nok en skrivefeil; Herreekvipering skulle vært
skrevet med to e-er.)

Jeg kan forstå at man hadde hastverk med å få boka ut, da det i vår er 80-årsjubileum for krigsutbruddet i Norge. Likevel hadde man tjent mye på å bruke tid på grundig språkvask og korrektur. Så kunne man luket ut stavefeil - her er Himmler stadig vekk skrevet med én m, orddelingsfeil - som "lyn krig" - og flåsete/hånlige bildekommentarer som for eksempel den på side 174.

«Rolig sone» av Ingvild Solstad-Nøis

Utgitt av Oktober forlag 2013

Live har mistanker om at ektemannen Aamund er utro. Sønnen Eskil er 12 år; også han har et litt anstrengt forhold til faren akkurat nå. Men alt blir vel bra bare det nye huset blir ferdig og de kan flytte inn...

Jeg fikk lyst til å lese mer av Solstad-Nøis etter å ha lest Eid (2019). Det er noe ved disse to bøkene hennes som jeg nå har lest, som fyller meg med en slags skrekkblandet fascinasjon. Også denne kvinnelige hovedpersonen framstår som en løs kanon på dekk; det åpner for uforutsigbarhet og spenning knyttet til hva hun kan finne på å gjøre, og hva følgene kan bli.

«Glass town» av Isabel Greenberg

Utgitt av Vintage publishing 2020

Dette er en grafisk roman om søskenene Brontë - Charlotte, Emily, Anne og Branwell - og den fiktive verdenen de skapte sammen; Glass town, første gang nevnt i 1827.

Det var Charlotte og Branwell som tok initiativet til denne felles fantasien. Anne og Emily slo lag og deltok i den videre utviklingen. Men i 1831 gikk Anne og Emily ut av samarbeidet, og skapte sin egen avlegger; Gondal.

Dette var interessant lesning. Jeg visste ikke så mye om søsknene, og visste i alle fall ikke at Branwell også var en skapende kunstner. Faktisk var han i utgangspunktet regnet som den mest lovende av søsknene. Men dessverre rotet han med penger, henfalt til alkohol og rus, ellers kunne han sikkert ha drevet det langt.

Det er også interessant å se hva fantasien betydde for søsknene, i boka er det særlig Charlotte som utvikler en nesten sykelig avhengighet til det å flykte fra en trasig hverdag inn i den spennende fantasien rundt alt som skjer i Glass town.

Jeg liker jo bøker som inspirerer til videre lesning, og etter denne fikk jeg lyst til å lese mer om søsknene Brontë.