«Under polarstjernen» av Stef Penney

Oversatt av Guro Dimmen
Utgitt av Bazar forlag 2019

I 1883 er Flora 12 år, og dette året passerer hun polarsirkelen for første gang. Her er hun med faren, som er kaptein på ei skute som driver med hvalfangst ved Grønland. Etter dette er hun solgt; hun har rett og slett utviklet en livslang kjærlighet for Arktis. Hun får bli med faren flere ganger, men da hun begynner å bli mer kvinne enn jente, må hun bli igjen hjemme når faren reiser; det er bare mannfolk i besetningen ombord, og få muligheter til privatliv, så han ser ingen annen utvei.
Men Flora klarer etter hvert å finne en løsning. Hun utdanner seg til meteorolog, gifter seg, og gjennom dette giftemålet får hun mulighet til å finansiere og lede en egen britisk vitenskapelig ekspedisjon. Og det er på Grønland i 1892 hun første gang møter Jakob, som er med på en konkurrerende amerikansk ekspedisjon. De har begge følelsen av å møte noe forutbestemt i hverandre, og neste gang de møtes, slår kjærligheten ut i full blomst...

Romanen har en rammefortelling; da er vi i 1948. Flora med flere skal være med på en flyreise til Nordpolen, og en journalist begynner å spørre henne - Snødronningen - ut om hva som egentlig skjedde mellom henne og Jakob den gangen. Det viser seg at journalisten er i slekt med Jakob, og sitter med noe kunnskap som han ønsker at hun skal supplere.
Romanen veksler således mellom 1948, og årene 1883-1927, og vi blir godt kjent med både Jakob og Flora hver på sin kant (Amerika og England), før de møtes til felles opplevelser.

Romanen er omfangsrik (ca 600 s) og bredt anlagt, med stort persongalleri. Rett og slett mye å bite over og holde styr på, både for den som skrev og den som etterpå leser.
Jeg valgte å lese romanen fordi jeg er interessert i polarlitteratur, og jeg sier ikke nei takk til litt romantikk, heller. Tidvis ble jeg ganske engasjert, både i kjærlighetshistorien, miljøskildringene, tidsbildet og i de "polare handlingene", men som helhet synes jeg boka biter over for mye; jeg mister oversikten og de ulike delene spriker hit og dit.
Heller ikke synes jeg de to hovedingrediensene kjærlighet/polarekspedisjoner passer helt godt sammen. Kjærlighetsscenene er dampende erotiske; det var litt overraskende i en historisk roman, selv om jeg selvfølgelig går med på at datidens elskende kunne være akkurat like oppfinnsomme som dagens.
Selv om jeg ble engasjert, var det også partier i romanen jeg skummet gjennom, da jeg syntes det ble for detaljert på en kjedelig måte. Skildringene av ekspedisjonene og farene i nord, kunne jeg derimot tenkt meg mer inngående skildret, slik at det ikke blir bare kulisser og staffasje, men et troverdig miljø for handlingene som finner sted.

Språklig synes jeg det for det meste glir godt, men jeg stusser av og til over tunge måter å si ting på, eller merkelige uttrykk, som jeg mistenker er for direkte oversatt fra engelsk. Som eksempel når det på s 99 nevnes "pliktoppfyllenhet" - på norsk ville det fungert bedre med "pliktfølelse".
S. 372 dukker det opp en "strimmel fastland", der jeg kunne foreslått å bruke strime eller stripe. Og s 519 har vi en "skyinnskrenket dag".
Men det er altså en veldig stor og ordrik tekst, så jeg har forståelse for at man ikke har greid å finne absolutt alle svakheter i språkvasken/korrekturen.

Alt i alt hygget jeg meg med denne boka, og kan anbefale den til de som liker historiske romaner, og de som kan like miksen av polartema og kjærlighet. (Er du kun interessert i kjærlighetshistorier, vil mye her kjede deg. Og er du interessert i polarlitteratur, og bare det, vil kanskje kjærlighetshistorien bli for klissete for deg.)

Så vidt jeg kan skjønne, bygger ikke romanen på noen virkelige personer eller hendelser, men det er tydelig at forfatteren har gjort mye research, kanskje særlig om inuittenes levevis, språk og kultur.

«Ingen tid å miste» av Tore Renberg

Utgitt av Cappelen Damm 2019

Romanen starter i 1998. Da er Edel 84 år, og datteren Tove er 57. Edels ektemann, Toves far, er nettopp død. De to har bestemt at de fra nå av skal ha onsdagene sammen, og vi som leser får være med "som fluer på veggen" noen utvalgte onsdager.

Renberg skriver i etterordet at romanen er inspirert av hans egen mor og mormor, av deres onsdagsmøter som startet etter at morfaren døde. Renberg skriver at dette arrangementet, som lenge bare var noe privat i deres familie, en dag sto tydelig for ham og "ba om å få bli litteratur". Han presiserer at de to kvinnene i romanen likevel IKKE er hans mor og mormors personligheter.

Romanens kapitler er rammet inn av et forteller-vi som styrer blikket, forklarer, undrer og stiller seg spørsmål, og litt formanende og insisterende oppfatter jeg også denne stemmen. Kapitlene avsluttes med variasjoner over dette temaet: "Vi ber om lite, bare litt konsentrasjon, om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her."
Denne formen for innramming var ikke noe jeg likte; spesielt i starten var det forvirrende, og jeg ønsker ikke forklaringer eller formaninger om hvordan romanen skal eller kan leses og forstås. Jeg synes rett og slett stemmen forstyrrer meg i lesingen.

Språket oppleves noe pratsomt med gjentakelser og understrekninger. Jeg forstår at det er mormors stemme som trenger gjennom, og hun var helt tydelig et fargerikt og interessant menneske. Likevel blir dette til tider tungt og flyten blir ikke helt på topp.

Det jeg synes er bra med romanen, er at den fokuserer på - riktignok med bare noen biter som ikke fullt ut viser det hele bildet - de siste årene av et menneskes liv; det er ikke så mange romaner som gjør det. Jeg tenker vi godt kan forsøke å sette oss inn i hvordan det kjennes når alderen begynner å kreve sitt, som det heter.

«Voksne mennesker» av Marie Aubert

Utgitt av Oktober forlag 2019

Det er sommer. Ida (40 år, arkitekt, barnløs) drar på familiehytta med lillesøster Marthe, hennes samboer Kristoffer og hans datter Olea, som han har fra et annet forhold. Det viser seg at Marthe "endelig" er blitt gravid. Da veldig mye blir dreiende seg om Marthe og hvordan hun har det, begynner Ida å få det vondt. For det er fryktelig irriterende med denne lillesøsteren som har alt, men likevel ikke ser ut til å være spesielt tilfreds, enda hun altså har kjæreste, bonusbarn, og snart skal hun attpåtil bli mamma. Og som ikke det er nok: på toppen av alt virker det som om hytta er i ferd med å bli mest hennes også...

En engasjerende roman om søskensjalusi, om å leve med de valgene man har gjort og gjøre det beste med kortene man har fått tildelt. Vist gjennom en person som IKKE klarer dette, men som er misunnelig på det andre har oppnådd og misfornøyd med egen livssituasjon.

Jeg opplevde romanen som engasjerende, men ganske vond å lese. Ida er ikke en person man får lyst til å heie på; hun virker litt for selvsentrert, umoden og skjødesløs til at jeg virkelig kan like henne.

«Datteren» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2019

Torunn har tatt over gården Neshov, som hun er i ferd med å pusse opp og renovere slik at alt blir etter hennes smak og føles som hjemme. Hun har også bestemt seg for å ta på seg driften av begravelsesbyrået som Margido holdt sin stødige hånd om. Hun er fortsatt i sorg over å ha mistet onkel Margido, men huskyen Anna er til trøst. Likevel er det ensomt å være bare henne på den store gården.
Men det finnes flere lyspunkter; når Erlend kommer på besøk fra København, med mann, tre barn, og de to mødrene til barna, blir det nesten i overkant livlig på gården. Og kanskje er det også håp om at Torunn kan finne en kjæreste - det viser seg nemlig å være flere spennende mannfolk i bygda enn Kai Roger, som hun var litt sammen med, men forkastet.

Dette er den sjette boka fra Neshov, og jeg koste meg med denne. Det er veldig hyggelig å treffe igjen hele gjengen. Romanen slutter på en slik måte at Ragde kan skrive videre om hun ønsker det, men det er sagt at dette er den siste romanen fra Neshov. (Men det har Ragde sagt flere ganger før!)

Ragde ble som sikkert de fleste kjenner til rammet av hjerneslag i sommer. Jeg håper hun kommer seg raskt og fortsetter forfattergjerningen, enten hun velger å skrive om gjengen på Neshov eller noe helt annet.

«Historien om Arthur Truluv» av Elizabeth Berg

Oversatt av Elsa Frogner
Utgitt av Cappelen Damm 2019

Arthur går daglig til kirkegården for å besøke Nola, sin avdøde kone. Han spiser lunsjen sin der mens han tenker på Nola, eller forestiller seg hvem de var, alle de andre som ligger begravet der.
Maddy (18) er også på kirkegården ganske ofte, men det er hovedsaklig for å komme seg vekk fra skolen og de andre ungdommene.
De to kommer etter hvert i snakk, og dette blir starten på et nært og fint vennskap. Det er Maddy som gir Arthur etternavnet Truluv (true love), fordi han er så snill, og trofast mot sitt livs kjærlighet.

Jeg valgte å lese denne feelgood-romanen fordi jeg kan like historier om vennskap på tvers av generasjoner.
Tonen er ganske humoristisk, noe jeg også pleier å like.
Dessverre synes jeg handlingen ble litt tynn og søtsuppete, og spenningskurven for flat til at den kan få toppkarakter. Dessuten er oversettelsen ikke spesielt godt gjennomarbeidet; det flyter ikke godt nok når man oversetter for direkte og ikke finner gode, vanlige norske uttrykk. Eksempel s. 14 - her antar jeg det har stått noe a la: "Each one of them had..." eller "Each had..." Det er oversatt til "Hver av dem hadde..." når det på norsk kan sies så enkelt som "Begge hadde..."

Innvendingene til tross, jeg kommer til å anbefale boka til de som søker koselige, rørende, muntre historier om vennskap og kjærlighet.