«En helt vanlig familie» av Mattias Edvardsson

Oversatt av Jørn Roeim
Utgitt av Gyldendal 2019

Presten Adam, juristen Ulrika og deres datter Stella på 19 år utgjør en helt vanlig familie. Men da Stella blir varetektsfengslet, mistenkt for drap, er det ingenting som er helt vanlig med denne familien lenger. Stella kan da ikke ha tatt livet av noen, kan hun vel? Riktignok har hun gjennom oppveksten hatt problemer med å tøyle temperamentet sitt, men så ille kan hun vel ikke ha fått det, at hun har tatt livet av noen? Eller?

I denne kriminalromanen forteller først Adam, deretter Ulrika, og til slutt Stella selv. Sakte skrelles løken, lag for lag plukkes vekk, vi får tildelt informasjonen litt og litt. Vi får etter hvert innsyn i at Stella kanskje ikke har vært den enkleste å hanskes med; og det kan hende vi begynner å lure på om hun faktisk kan være skyldig likevel.

Romanen er bygd opp på en finurlig og lur måte; det er hentet maksimalt med spenning ut av en i utgangspunktet ganske enkel historie. Jeg lot meg engasjere, selv om jeg innimellom syntes det ble litt for mye detaljer og utviklingen av historien gikk litt vel sakte.

«Compis» av Hasse Hope

Utgitt av Aschehoug 2018

Vi er i Oslo i 2057. Firmaet PrivatOil har utviklet en robot som ser ut som og fungerer helt som et menneske. Denne roboten - Compis - kommer til å utrydde ensomhet blant ungdom! Det er bare én liten hake ved produktet; Compis oppfører seg nemlig svært nerdete, og da er det jo ingen ungdom som har lyst til å være sammen med den...
Det er her Leo Kreutzberg kommer inn i bildet. Han er jo den kuleste gutten på Litago Tropical Høyskol, så her kommer oppdraget til ham: Gjør Compis kul!
Hvordan kommer dette til å gå, tror du?
Les og se! :-)

Science fiction er en sjanger jeg liker, og denne humoristiske og handlingsdrevne romanen falt absolutt i smak.

Et lite minus må forlaget få for slurv i siste korrektur - her står det "forraktet" s 23, "forrurense" s 55, "parrerte" s 166. Og andre steder er det en bokstav for lite; jeg finner "anaysere" (78), "sykron" (151) og "demostrantene" (191).
Og den aktive fortidsformen av "å slenge" er slengte, ikke slang. (s 28: "slang fra seg ranselen", s 103 "slang med et par croissanter", s 169 "slang kjipe kommentarer"). Eller er det sånn at fordi veldig mange sier slang i stedet for slengte, så endrer vi det bare? I romanen er jo forfatteren inne på at fordi ingen greide å si kylling, så ble det bestemt at man skulle skrive sjylling...

Uansett pirk så vil jeg absolutt anbefale denne ungdomsromanen; dette var underholdende lesning!

«Leo» av Katarina von Bredow

Oversatt av Line Almhjell
Utgitt av Kagge forlag 2019

Leo går i klassen til Ellinor. De bor i nærheten av hverandre og tar ofte følge til skolen. Og de deler en felles interesse, nemlig klatring. Men ingenting er som før etter at Viktor har kommet flyttende. Viktor tok hele klassen med storm; fra første dag virker det som han kjenner seg hjemme og blir venn med alle. Særlig Ellinor. Leo plages av sjalusi, og det at han kjenner seg utestengt og til overs. Han spionerer litt på Viktor og finner ut noe ufordelaktig om ham, men Ellinor reagerer ikke som forventet når han forteller henne om hva han har funnet ut...

Dette er en oppfølger til boka Ellinor fra 2018. Det handler om de samme jentene og guttene, men nå ligger fortellerperspektivet hos Leo.

Von Bredow virker nærmest å ha spesialisert seg på å skrive om jenter og gutter i brytningen mellom barn og ungdom. Leo er 12 år, Ellinor har fylt 13.

Om den forrige boka skrev jeg "kanskje mest for jentene?", men siden det er en gutt som er hovedperson i denne, så kanskje er denne mer for begge kjønn?

Engasjerende om vennskap, forelskelse og familieforhold.

«Kapp Hjertestein : historien om Nita Kakot Amundsen, Camilla Carpendale og Roald Amundsen» av Espen Ytreberg

Utgitt av forlaget Press 2018

Mens Roald Amundsen var på ekspedisjon mot Nordpolen med Gjøa langs nordøstpassasjen, ble skipet liggende innefrosset i en bukt like ved Kapp Hjertestein, Sibir. Den tredje vinteren de måtte overvintre fikk en innfødt ved navn Kakot arbeid på skipet. Han var enkemann, og hadde en liten datter som bodde hos onkelen sin. Hun var i nokså dårlig forfatning, og det ble til at de tok jenta ombord på skipet for å stelle og ta seg av henne. Hun fikk navnet Kakonita, men ble som regel bare kalt Nita.
Så tok de også ombord ei noe eldre jente, Camilla Carpendale, datter av en britisk handelsmann som var gift med ei innfødt dame. Det var nok tanken at de to jentene skulle ha selskap av hverandre, eller at Camilla skulle fungere som en slags selskap eller storesøster for Nita.
Roald Amundsen sørget for at jentene fikk komme til hjemmet hans i Norge. Det kan være han så på det som et slags sosialt eksperiment; det var mange som mente at tsjuktsjerene var primitive og ikke kunne lære seg det samme som vestlige. Men jentene gjorde det bra på skolen, så Amundsen fikk vist at de absolutt var i stand til å lære. Det må også sies at han var tydelig glad i dem, særlig ble han knyttet til Nita. De kalte ham "bettepappa" eller bestepappa, og savnet ham når han ikke var hjemme.
Men så gikk det dessverre ikke så bra med Amundsens forretninger. I 1925 var han personlig konkurs, og han besluttet å sende de to jentene fra seg. Charles Carpendale, Camillas far, tok da begge til seg - han og familien hadde i mellomtida flyttet til USA.

Boka kommer også inn på andre tilsvarende skjebner; mennesker som ble tatt med til vesten av ulike grunner. For flere av disse gikk det ikke spesielt bra.
Camilla og Nita ser ut til å ha greid seg bra i livet, men likevel er boka og historien ganske trist, synes jeg. De to jentene fikk stadig røttene rykket opp og måtte tilpasse seg nye virkeligheter og stadig knytte seg til nye omsorgspersoner.

Av forfatteren har jeg tidligere lest den historisk-biografiske romanen Amundsen. Jeg må vel si at jeg er over middels interessert i polarlitteratur, følgelig blir jeg veldig begeistret når jeg oppdager at dette fremdeles er en sjanger med tilvekst.
Og dere: 15. februar er det kino-premiere på filmen Amundsen! Regi ved Espen Sandberg, manus: Ravn Lanesskog og med Pål Sverre Hagen i hovedrollen. Den må vi bare glede oss til!

«Hyttebok frå helvete» av Are Kalvø

Gjeven ut av Kagge forlag 2018

Med undring registrerer forfattaren at han mister stadig fleire av venene sine til naturen. Dei blir heilt hekta på natur, og er stadig i marka og fjellet på fot- eller skiturar, legg ut skrytebilete på instagram og facebook om alle toppar og tinder dei har bestige.
Are er sjølv oppvaksen på landet, men sidan var han liksom ferdig med friluftsliv. Byliv passa betre for ein så sosial fyr som han.
Men no altså, når stadig fleire av venene blir borte frå bylivet, bestemmer han seg for - saman med sambuaren sin - å ta seg ut i naturen. Leite opp venene sine, gjera eit forsøk på å forstå kva det er som dreg og lokkar.

Anten du er friluftsentusiast eller det stikk motsette, så er dette ei særs underhaldande bok, og ei bok til å kjenne seg att i på fleire måtar.
Kalvø vel seg ruter som er populære og godt kjende blant folk, til dømes fottur over Besseggen og skitur over Hardangervidda. Eg har ikkje gått på Hardangervidda, men Besseggen har eg gått, og eg kjenner meg att, ikkje minst hugsar eg fyrste turen, då me nærma oss sjølve eggen. Eg kunne ikkje for alt i verda tru at det faktisk var DER opp vi skulle!
Eg kjenner og att dette konkurranseinstinktet som blir vekt i oss; slik det er om å gjere å ikkje bruke for lang tid på dagens marsj, men koma fram tidsnok til varmtvatn i dusjen og fyrste bordsetning ved middagsbordet, ikkje minst for å kunne skryte i peisestova om kvelden om kor få timar ein faktisk brukte frå A til Å. Det er jo ganske tullete når ein tenkjer etter; når ein fyrst går i slik vakker natur, kvifor ikkje ta det med ro og verkeleg nyte utsikta!?

Denne boka er absolutt anbefalt. Til dømes må ho jo egne seg perfekt til høgtlesing framfor peisen på hytta når du sit i lag med gode vener som er lei av å bli slegne i kortspel og yatzy.