Aschehoug 2025
Emelie søker skogens ro etter å ha møtt veggen. Utslitt av altfor mye jobbing og sosiale greier på fritida, er byen blitt for slitsom å forholde seg til.
I skogen oppdager hun en dag en gruppe mennesker som hun siden iakttar fra avstand. De oppfører seg merkelig, synes hun. Men en dag kommer hun i kontakt med først den ene av dem, og så resten av gruppa etter hvert. Hun får kjennskap til bakgrunnen for hvorfor de har havnet i skogen og hvordan de lever. De har det omtrent som i en maurtue, derav tittelen på romanen, med en myndig dronning de kretser rundt og steller for, og ellers med hver sine oppgaver og roller til fellesskapets beste. Livet i tua virker harmonisk og best, men er det virkelig så idyllisk som det kan synes?
Persongalleriet interesserer, handlingen er spennende, og språket flyter uanstrengt godt.
Det er tidlig på året enda, men jeg har en følelse av at dette er et av de store høydepunktene jeg skal få som leser i år. Da jeg kom meg inn i handlingen og begynte å bli kjent med personene, så ville jeg bare legge alt annet til side og lese i lange drag. Du kjenner nok følelsen; du vil sluke boka, samtidig som du vil at den skal vare lenge.
Åh, herlig at jeg har denne på vent:) Den slukefølelsen er jo bare deilig:)
SvarSlettTakk for kommentar :-) Ja, slukefølelsen er deilig. Kanskje ekstra deilig fordi den er litt sjelden?
Slett