Hovedpersonens bror, eller egentlig halvbror, konverterte til islam, før han lot seg verve til IS. Dette har vært fryktelig vanskelig for henne, storesøster, å forholde seg til, det har fylt henne med skam. Broren som jo egentlig var så snill. Ble han lurt? Eller lot han seg verve bare fordi han derigjennom ble del av et fellesskap, noe han tydelig tørstet etter?
Forfatteren gir i boka en rekke betraktninger og minner om seg og broren, selvbebreidende tanker om hva hun eventuelt kunne gjort annerledes, så kanskje brorens tragiske skjebne kunne vært unngått.
Broren er død nå, han ble drept i Syria. Kan døden, dette endelige, brutale punktumet, gjøre det lettere å forsone seg med at ting ble som de ble?
Dette er tunge tema, og det er ærlig, utleverende og modig skrevet. Forfatternavnet er et pseudonym, og jeg får tanker om at dette er forfatterens egen historie, altså ikke noe som er oppdiktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar