«Tulla Larsen : roman» av Lene Therese Teigen

Utgitt av Solum Bokvennen 2019

Boka har følgende undertittel: Mathilde Munch.
Mathilde Larsen (1869-1942) ble kalt Tulla av de som kjente henne. Hun var en periode forlovet med Edvard Munch, derav undertittelen med overstrekning. Hadde alt gått slik hun ønsket, hadde hun hett Mathilde Munch. Men Edvard trakk seg stadig mer vekk fra Mathilde, og til slutt fant en scene sted - en scene som innbefattet en ladd revolver, et skudd som gikk av og skadet Munch i en finger. Etter dette dramatiske opptrinnet var det slutt mellom de to.

Hva er fiksjon og hva fant faktisk sted mellom Tulla og Edvard? Dette er en roman, og det er sikkert mye av følelser og tanker forfatteren har diktet og spunnet seg fram til, men med utgangspunkt i brev, notater, fakta.

Edvard Munch var nok ingen lett mann å være forelsket i, Tulla må ha vært fortvilet over de ubesvarte følelsene, over det uavklarte forholdet mellom dem. Da det endelige bruddet kom, var det sikkert vondt, men det kan også ha vært en lettelse, endelig å få klarhet i at Edvard var en mann hun aldri ville få, siden han var og ble «gift med kunsten». Hvor tilfredsstillende ville det ha vært å leve med Edvard som en søster eller nonne, spille en rolle diktert av ham som gjorde at han kunne holde ut å ha henne i samme hus?

Var denne forelskelsen, denne kjærligheten så sterk at det er sannsynlig at hun i sin livs kveld fortsatt leste brevene fra ham og mintes med andakt den korte lykkelige tiden, da hun trodde det skulle bli de to? Jeg tviler på det, men forfatteren har kanskje funnet belegg for at det var slik. Tulla ble senere gift to ganger, og jeg tror hun kom over sin første forelskelse, kom seg videre. Hva tror du?

Jeg syntes dette var interessant, men jeg stiller meg altså noen spørsmålstegn. Og jeg synes enkelte poeng blir gjentatt og tværet ut. Kanskje har det ikke vært så mange fakta å spinne rundt? Men da kunne forfatteren også valgt å gjøre romanen litt kortere.

Teigen er dramatiker og regissør ved siden av forfatter, noe som merkes i måten hun bygger historien, og med de tenkte dialogene. Hun får stoffet til å leve. Spesielt er også virkemiddelet de mange overstrykningene som finnes i teksten utgjør, som om personene ombestemmer seg, trekker ord tilbake.