mandag 20. januar 2020

«Ut av det blå» av Kristin Valla

Utgitt av Kagge forlag 2019

1985: Elin (10 år) mister faren og de to storebrødrene sine i et leirskred. Brødrene blir funnet like etter, mens faren aldri blir funnet. Dette siste gir ei jente som Elin rom til å fantasere om at kanskje befinner han seg et annet sted, fortsatt i live, men med hukommelsestap eller noe.

2007: Vi møter igjen den voksne Elin, mora er død for ikke så lenge siden. Elin, som ellers holder til i Oslo, er tilbake i bygda nordpå hvor hun vokste opp, nå for å rydde ut av huset og forberede salg. Mens hun rydder og hiver med hard hånd, minnes hun oppveksten. Hun kommer også over enkelte gjenstander etter faren og mora som hun stusser over. Hvorfor er avtaleboka til faren helt uten avtaler for høsten og vinteren det året han døde? Han reiste mye i inn og utland for å møte folk, og han visste jo ikke at han skulle dø den sommeren, så planene burde jo vært der? Og hvorfor ligger det et prospekt på et hus i Frankrike blant papirene etter foreldrene; planla de virkelig å kjøpe et feriested i Frankrike?

Dette var en veldig fin leseopplevelse. Fortellingen blir etter hvert ganske bred, med flere miljøer og personer som tilføres, både i Elins fortid og nåtid, men forfatteren mestrer dette veldig greit - det er aldri noe problem å vite når og hvor vi befinner oss i fortellingen, eller hvem det er vi har å gjøre med. Språket er godt, det flyter uanstrengt og fint. Og måten historien er bygd gir god framdrift; spent leser jeg videre for å se hva som venter bak neste sving.

Noe med stemningen jeg kom til å føle utover i romanen, minner meg om Svøm med dem som drukner av Lars Mytting. Likte du den boka, så ta en titt på denne også. Her er dramatikk, kjærlighet, familiehemmeligheter og interessante personligheter. Elin selv forteller, og hun framstår som en fascinerende blanding av tøff og skjør.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar