«I min fars hus» av Ingegerd Henriksen

Utgitt av Juritzen forlag 2018

Catharin er fem år. Mor er utdannet sykepleier, men hun jobber ikke nå, hun er hjemme og steller hus og barn. Far er snart ferdig utdannet som prest. Når Catharin forteller til mor at far og Gunstein (en studiekamerat av far) er nakne sammen med henne og har stive tisser, får hun beskjed om å tie stille med de ville fantasiene sine. Catharin forteller det samme til tante Marie; foreldrene gjentar at hun har livlig fantasi, blir sinte på henne og truer med at hun kan bli sendt vekk hvis hun ikke holder opp. Etter denne episoden er de aldri sammen med tante Marie mer.
Catharin forstår at foreldrene ikke vil hun skal snakke om det faren gjør med henne, men av og til nevner hun det likevel. Og hun er redd hele tiden. Redd for at faren skal ta livet av henne før hun fyller seks år - for det har han truet med.
Mor og far får en baby, Linnea. Catharin forstår at det viktigste nå er at hun ikke gjør eller sier noe som får mor og far til å sende henne fra seg, eller faren til å ta livet av henne, for nå må hun passe på lillesøsteren sin - hun har nemlig sett øynene til far når han steller Linnea, hun vet hva det blikket betyr! Og han må ikke skade henne på samme måte som han skader Catharin...

Det er Catharin som forteller, og vi følger henne et års tid. Dette er en rystende, sterk og vond fortelling om overgrep, om et lite uskyldig barn som står helt maktesløs, blir truet til taushet og bare må finne seg i behandlingen faren gir henne. En behandling hun ønsker at andre skal vite om, som hun ønsker skal opphøre, men ingen tror henne. Og de som kanskje tror henne, vet ikke om det er mulig at dette er sant, og hvordan skal de få hjulpet henne? Faren er jo tross alt prest, og moren sykepleier - hvordan i all verden skulle det være mulig at de ville historiene hun kommer med er sannheten?

Det er et modig valg av forfatteren å la den lille jenta fortelle, det er ikke lett å leve seg inn i et så ungt menneskes tanker og perspektiv på livet. Men jeg synes forfatteren lykkes i å gjøre dette troverdig, og fortellingen blir ekstra sterk når den framføres med den lille jentas stemme. Det er i alle fall ingen tvil om at dette er en fortelling som engasjerer. Jeg kan kjenne frustrasjonen og hvor sliten jenta blir, som hele tiden må passe seg, som aldri vet når eller av hva far kan bli kåt og voldta henne, eller sint og denge henne.

Forfatteren debuterer med denne romanen, og det er virkelig et imponerende arbeid.
Jeg leser i forlagets omtale at hun har brukt egne opplevelser fra barndommen da hun skapte fortellingen; det er også modig gjort.