Andreas går til behandling hos psykiater fordi han er deprimert og har en tvangslidelse. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstiden vekslende med scener fra hverdagen i nåtid, får vi et inntrykk av hvordan det er å ha en psykisk lidelse; hvor mye tvil og uro man fylles med, hvordan man kan få følelsen av å bli verre mens man holder på med å kartlegge gammelt grums, hvor usikker man blir på seg selv og forholdet til menneskene rundt. Og hvor viktige menneskene rundt blir for at man skal føle seg vel eller i det hele tatt orke å leve.
Dette var en interessant og engasjerende roman, samtidig som den er følelsesmessig tung å lese. Jeg kjenner ikke så mye håp og livslyst stråle fra boka og bokas hovedperson, for å si det sånn.
Flatland fører et godt og sikkert språk, det eneste jeg har å utsette er at hun bør passe på å få infinitivsmerket 'å' så nært verbet det skal stå sammen med, som mulig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar