«Plutselig populær» av Katy Birchall

Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Cappelen Damm 2018

Anna (14 år) er ganske ny på skolen hun går på. Hun er ikke spesielt populær, hun går for å være litt rar og nerdete, men hun har i alle fall vennene Jess og Danny. Og hjemme har hun pappa og Dog, hunden deres.
Idet romanen starter har Anna akkurat satt fyr på håret til den mest populære jenta i klassen. Ikke med vilje, så klart, det er jo slikt som kan skje når man er ivrig i kjemitimen og tenner bunsenbrenneren før læreren har sagt det er lov å begynne, og jenta ved siden av sitter og kaster på det blanke, vakre håret sitt.
Når pappa forteller at han er blitt forlova med ei dame som er kjendis, da blir plutselig Anna populær; da vil alle snakke med henne og bli sett sammen med henne. Men er de vennene hennes av den grunn? Hvem er det som vil henne vel og er virkelige venner, hvem er det som bare vil bli assosiert med henne fordi hun er kjent, og er troende til å dolke henne i ryggen så fort hun glemmer å være på vakt?

Dette ser ut til å være første bok i en serie som heter "It-jenta". Begrepet "it-jente" var ukjent for meg, men jeg forstår av sammenhengen hva det er for noe.
Jeg likte boka et stykke på vei; fortellerstemmen - det er Anna selv som forteller - er kvikk og selvironisk. Men etter hvert syntes jeg det ble litt langtekkelig. Jeg ble nok ikke så interessert i Anna at jeg ser for meg at jeg vil lese bok etter bok om henne, men vi får jo se. Alt etter hva hun dumper borti, kan det jo bli morsomt.

Dette er nok mest for jentene, og selv om Anna er 14, så tror jeg leserne gjerne må være et par år yngre.

«Ferdig med ting» av Prableen Kaur

Utgitt av Cappelen Damm 2018

Ilone er student. Hun møter Benjamin, hun liker ham, de har det bra sammen. Men hun får ikke til å tro at hun fortjener å ha det bra. Det er noe med et forhold hun har vært i, som hun kanskje ikke er helt ferdig med eller får til å legge bak seg for godt.

I romanen skifter det mellom nåtid og tilbakeblikk til det som skjedde i det tidligere forholdet. Tilbakeblikkene har skrift i en annen farge, slik at det er lett å skjønne når man har hoppet i tid.

I denne forholdsvis tynne romanen (141 s) ligger mye mellom linjene, det er mye usagt. Jeg liker stemmen og stemningen, og jeg er spent på hva mer forfatteren kan komme med.
Ferdig med ting er Kaurs første roman.

«Jeg har mer jeg vet du vil like» av Marte Magnusdotter Solem

Utgitt av Aschehoug 2018

Det er sommer. Silje tar kjæresten Erik med seg til familiens feriehus. De to har blitt kjent gjennom felles sommerjobb og ganske nylig blitt sammen, og Silje er egentlig litt usikker på om de faktisk er kjærester, eller om de bare er sammen på en slags prøve? Hun gleder seg uansett til å være alene med Erik i huset familien har etter farmor; farmor var hun sterkt knyttet til, men nå er hun dessverre død. Silje sørget veldig da hun døde og savner henne fortsatt.
De har bare vært i feriehuset et døgn da faren ringer og spør om eller rett fram sier at han, Marianne og Siljes halvsøster Lerke må få komme til feriehuset de også; det er for urolig der de er nå.
Slik får Erik møte Siljes familie på et veldig tidlig stadium i forholdet. Det er utfordrende på mange måter, og mest for Silje. Hun har et litt anstrengt forhold til stemora Marianne, og ikke minst den brautende broren hennes Stein, som også dukker opp. Kan det skjøre nye forholdet til Erik tåle omgang med Siljes familie, og ikke minst den personen hun selv blir sammen med familien sin?

Solem debuterer med denne romanen, og det er en god debut. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette familiedramaet. Hensynene man må ta til mennesker man omgås, selv om man ikke har lyst. Den vanskelige balansegangen i forsøk på å gjøre alle fornøyde. Hvordan man fort faller for fristelsen til å spille en annen enn man er for å holde på interessen til en kjæreste man er redd skal miste interessen og fly videre.

Romanen bør passe fint for ungdom også, da det er unge voksnes liv og utfordringer som tas opp.

«Heim» av Johan B. Mjønes

Utgitt av Aschehoug 2018

Jørgen Heim ligger for døden på sykehjemmet. Han er våken innimellom; han skjønner at han er våken fordi han da kjenner at han er veldig trøtt. Ellers ligger han og dormer, tenker, minnes. Av og til spiller minnet ham et puss; han får ikke minnene til å stemme, det var da ikke slik det foregikk, var det vel? Det er som han av og til dikter og drømmer midt i minnestrømmen.

Romanen er delt inn i kapitler gjennom innførsler i journalen hans; den de ansatte på sykehjemmet fyller ut for hvert besøk de har hos ham. Jeg leste ikke denne journalen så nøye med en gang, og trodde det her var snakk om flere døgn som Jørgen lå og kavet, forsøkte å få av seg trøya som ligger som en klump i ryggen på ham, forsøkte å si til personalet at han er sulten og tørst. Kan han vær så snill å få litt drikke? Litt å spise? For det skjedde veldig mye i løpet av romanen - kanskje kan man si at det er litt som om livet passerer revy for Jørgen.
Da jeg hadde lest ferdig romanen, studerte jeg journalsidene nøyere, og så at det er snakk om bare et døgns tid, men tiden føles så lang, for Jørgen har rukket å minnes og tenke gjennom så mye. Helt tilbake til barndommen, til han ble voksen, ble far, og farfar til og med.

Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om det er sår og vemodig lesning. Er du redd for å bli hjelpetrengende som gammel, plassert på sykehjem, så kan du føle på skrekken ved å lese denne romanen. Eller hvis du liker bygderomaner, da kan den også være noe for deg.

Jeg fant noen småfeil i teksten, som s. 20: "vendt meg til" - det riktige skal være "vent". Han venner seg til kulda, han vender seg ikke til den.
S. 33 står det "skjellettet", s. 84: "innsekter". Sammen med uttrykket "far has, og far has igjen" som går igjen flere steder i romanen, får jeg en tanke om at forfatteren kanskje i et første utkast til romanen har tenkt at han skal føre et dialektpreget språk, for siden å ombestemme seg, men så har kanskje noen dialektord og uttrykk blitt hengende igjen?
Det er mulig "far has" er riktig med utgangspunkt i forfatterens dialekt, men det hadde kanskje vært bedre å skrive "far hans" eller "far hass"? Jeg bare spør.

S. 193 besøker Jørgen faren sin som da befinner seg på gamlehjemmet. Det er ikke godt å si når omtrent dette skal foregå, men jeg kan tippe det er rundt 1970. For la oss si at Jørgen er ca 80 år i 2017, da han ligger for døden. Da er han i så fall født 1937, og når han besøker faren sin er han ganske nylig blitt sammen med Alma, så jeg kan tippe han er 30-35 år der. Der Jørgen kommer inn til faren sin, sier han: "Hei, far!"
Jeg vet ikke, men ville det ikke vært mer naturlig om han sa "Morn, far!" eller "God dag"?
Jeg er født i 1966, vokste opp på bygda, og hele min oppvekst sa vi aldri annet enn "Morn" når vi møtte folk. Det var først seinere, kanskje fordi det ble vanligere å se på svensk TV og man ble påvirket av svensk språk, at folk begynte å si "Hei!" til hverandre, også på bygda.

Småpirk dette. Romanen er godt skrevet, godt tenkt, og herved anbefalt!

«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn

Utgitt av Aschehoug 2018

Charlottes mamma er nesten alltid hjemme. Men hun er ikke til stede, likevel. Mamma har av og til kjæreste, da kan de tre ha det veldig fint, men mammas kjærester går alltid lei til slutt, og så sturer mamma veldig når hun er uten kjæreste, ligger for det meste i senga og sover.
Da Charlotte er tolv, får mamma en kjæreste som heter Jonas. Da går det galt. Charlotte forstår ikke hva hun setter i gang da hun kler og oppfører seg utfordrende i Jonas' nærvær. Han bør vite bedre, men klarer ikke stå imot. Han har sex med henne - natt etter natt. Og det er ikke snill sex, det er voldsom sex. Charlotte får vondt, både fysisk og mentalt. Da begynner hun å forsyne seg av mammas piller, og kjenner seg bedre; dette kan hjelpe henne til å holde ut.

Denne romanen er ikke lystelig lesning. Den utfordrer på mange måter. Jeg som leser får sympati med Charlotte, håper det skal gå bra med henne. Men så gjør også hun så mye fælt. Når noen gir henne en sjanse, ødelegger hun den. Når noen liker henne og vil være sammen med henne, tar hun dem med på ting som skader dem. Det er som hun tenker at alt vil bli ødelagt for henne uansett, så da ødelegger hun det selv med én gang - for da er det hun som har kontrollen. Slik er det også når hun møter menn - for å slippe å bli voldtatt, kler hun av seg og legger seg ned, for da er det hun som bestemmer, ikke de mennene.

Romanen er interessant og engasjerende, selv om den er vond lesning. Måten Charlotte oppfører seg, virker logisk slik forfatteren gjennom Charlottes stemme får forklart hva hun tenker og hvorfor hun handler som hun gjør. Jeg skjønner hvordan de vonde sirklene oppstår og vokser, og hvor utrolig vanskelig det kan være å bryte ut av tenke- og handlemønsteret man så å si er oppvokst med, og som man har hatt som overlevelsesstrategi i "alle" år.

Heldigvis kommer Charlotte til et viktig vendepunkt, og da romanen slutter ser det ut som hun endelig er i gang med å leve et godt liv.