«Å holde pusten» av Agate Øksendal Kaupang

Utgitt av Gyldendal 2013

Jeg-fortelleren på 16 år (navnet hennes røpes ikke) og lillesøsteren bor sammen med moren. Faren har flyttet til Kristiansand, der han har fått ny familie.
Moren er psykisk syk; hun er bipolar og svinger mellom maniske og depressive perioder, og jentene blir for det meste overlatt til seg selv.

Denne romanen er forfatterens debut, og dette er en imponerende sterk førstebok. Språket er svært lettlest, her er god flyt og godt driv.
Jeg er enig med Silje i Så rart – en bokblogg, som nevner at romanen gjerne kunne vært ungdomsroman, eller den kan i alle fall anbefales til ungdom som begynner å snuse på voksenbøkene, som crossover-bok. Tema er tungt og det skjer vonde ting, men ikke verre enn at ungdom tåler det.

Romanen engasjerer. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra med jentene, men skjønner at det ikke er lett å holde stø kurs når man blir overlatt til seg selv, og helt mangler rollemodeller for hvordan man skal takle alle livets utfordringer.

«Hvis det er flere som juger nå» av Tyra Teodora Tronstad

Utgitt av Aschehoug 2011

Rebekkas bestevenninne Agnes har forsvunnet. Rebekka, som kjenner Agnes så godt, burde vel ha ant noe på forhånd? Burde hun ikke fanget opp noen signaler, hvis Agnes la planer om å stikke av? Hva hvis hun ikke har stukket av; hva er det da som har skjedd? Er hun blitt kidnappet? Drept?

Det er litt vanskelig å skrive noe om denne romanen uten å røpe litt mer av handlingen, så er du advart. (Forresten røper vaskeseddelen noe mer også.)

Det viser seg at Agnes har gjemt seg i en leilighet som står tom – en gutt i klassen har nøkkel dit, for han vanner blomstene til eieren som er på ferie. Agnes har planlagt å rømme, og hun vil ha Rebekka med seg. Rebekka vil egentlig ikke være med. Hun tenker på alle de som bekymrer seg og skjønner aldeles ikke hvorfor det er så om å gjøre for Agnes å komme seg vekk. Agnes sier mora og ”alle” har jugd til henne, og nå orker hun ikke mer av den juginga. Rebekka synes ikke dette er noen spesielt holdbar grunn, men hun klarer ikke å si nei til bestevenninna, for hun er så bestemt.

Denne romanen begynner veldig spennende. Gjennom Rebekka får vi oppleve Agnes og "opprøret" hennes, og jeg får følelsen av at Agnes kan finne på nesten hva som helst – hun virker som en temmelig løs kanon på dekk.
Jeg synes ikke romanen helt klarer å holde spenningen og drivet. Karakteren skifter fra å være fengende gåtefull til å legge alt åpent og si ting rett fram. Litterært sett synes jeg lufta gikk litt ut av ballongen omtrent halvveis i boka.

Men denne ungdomsromanen er fin, og tar opp et interessant og viktig tema. Agnes’ mor er nemlig psykisk syk, og Agnes har det ikke noe all-right. Likevel sitter det veldig langt inne å skulle utlevere mora, noe hun må om hun skal få hjelp.

«Air mail : brev 1964-1990» av Tomas Tranströmer og Robert Bly

Redigert av Torbjörn Schmidt

Oversatt fra engelsk og svensk av Bjørn Alex Herrman

Forord av Jan Erik Vold

Utgitt av Flamme forlag, 2013
Omslaget er designet av Aksel Gurholt Rønsen

Den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer var vinteren 1964 på det lokale biblioteket og leste en artikkel om Robert Blys forlag og tidsskrift The Sixties. Tranströmers interesse ble vekket og han sendte etter dette en henvendelse til Bly. Omtrent på samme tid hørte Bly om en ung svensk poet han ønsket å studere nærmere, kjørte femti mil til universitetsbiblioteket i Minnesota for å låne Tranströmers «Den halvfärdiga himlen». Da han kom hjem, lå brevet fra Tranströmer i postkassen og ventet.

Slik startet en brevveksling, et litterært samarbeid og et vennskap. Tranströmer gjendiktet Blys dikt til svensk, Bly gjendiktet Tranströmers dikt til engelsk. Ofte diskuterte de i brevene hvordan ulike uttrykk best kunne overføres fra det ene språket til det andre, hvordan gjenskape en stemning, en følelse på et annet språk? Dette er interessant lesning for alle som er opptatt av språk og litteratur.

De to lyrikerne diskuterte også verdensbegivenheter og politikk, slik at brevene er med på å gi oss små tidsbilder fra perioden.

På slutten av boka er brevene sjeldne og vi forstår at de to har møttes og snakket sammen på andre måter, slik mister vi mye av sammenhengen og blir sittende igjen med litt løse biter. Så jeg ble mest engasjert av starten på boka.

Men dette var en veldig fin leseopplevelse! Jeg interesserer meg for brevskriving, denne langsomme, skriftlige kommunikasjonen, gjerne over lange avstander. Denne boka har en særegen og behagelig ro, og den ga meg også lyst til å lese dikt av de to forfatterne.

Omslaget til Air mail ble forresten kåret til en av årets vakreste bøker og vant gull i klassen Skjønnlitteratur voksen. Det er enkelt og godt funnet på - det blå og det røde merket er klistret på det konvoluttbrune, og skal etter sigende ikke være plassert likt på noen av bøkene i opplaget.

Et lite sitat fra s 295, det er Tranströmer som har ordet:

«Her er to dikt. Hodepinediktet var ikke alvorlig ment, jeg sendte det som en privat melding til Géza Thinsz som også lider av migrene. Han oversatte det til ungarsk, jeg protesterte, men han sier at det er blitt fordømt bra på ungarsk og at mange ungarere har gratulert meg. Så kanskje jeg burde føye til en note: «skrevet på svensk, men bør leses på ungarsk.»

«Rød som blod» av Salla Simukka

Til norsk ved Merethe Eidstø Kristiansen
Utgitt av Gyldendal 2014

Lumikki er 17 år og tar kunstfag på videregående. Hun holder seg for seg selv og driver med sitt, men da hun en dag finner EUROsedler hengende til tørk på skolens mørkerom, blir hun uforvarende blandet inn i en farlig floke som involverer narkotikahandel, korrupsjon og mord…

Jeg ble aldri særlig fenget av handlingen i denne spenningsromanen for ungdom, men det kan være bare meg. Det hjalp nok ikke at jeg holdt på med to-tre andre bøker ved siden av og la denne vekk lange stunder av gangen. Uansett fikk jeg aldri språket til å flyte. Det var liksom ikke skjerpet nok, føltes tungt og upresist.
Noen eksempler på hva jeg mener:

S. 92: «Jeg har låst meg inn på do.»
Jeg tror det riktige skal være at hun har ”låst seg inne på do”, for å gjemme seg eller være i fred. Slik det står ”låst meg inn”, betyr det at dodøra var låst, og hun låste den opp for å komme inn.

S. 221: «Hun kjente den pågående mannen puste seg varmt i øret.»
Her kan ”seg” vise tilbake til både ”hun” og ”mannen”, men siden ”mannen” er nærmest ”seg”, kan det være mannen som puster seg selv i øret, enda jeg forstår at det ikke stemmer. Jeg mener det burde stått ”Hun kjente den pågående mannen puste henne varmt i øret.” Eventuelt kunne man skrevet om hele setningen til ”Hun kjente hvordan den pågående mannen pustet henne i øret.”

S. 225: «Han måtte klare å forholde seg rasjonell og fornuftig.»
Her mener jeg det enten burde stått: ”Han måtte klare å holde seg (eller være, eller forbli) rasjonell og fornuftig” eller ”Han måtte klare å forholde seg rasjonelt og fornuftig til (…)”

Et annet eksempel s 225: «Det inngikk ikke i vanlige menneskers hverdag å informere narkokriminelle om når og hvor politiet kom til å gjennomføre den neste razziaen, hvilke langere som tystet på dem, hvilke vogntog som hadde til hensikt å stanse på grensa, og hvilke kampanjer som var planlagt for å luke bort narkosmugling.»
Et vogntog kan ikke ha en hensikt, og ut fra sammenhengen gjetter jeg at noen ord har ramlet ut her. Jeg tror det skulle stått noe sånt som ”hvilke vogntog man hadde til hensikt å stanse…”

Selv om boka ikke var noe for meg, kan den være noe for deg? Les hva Guri Fjeldberg skriver på Barnebokkritikk; hun har et helt annet syn på boka.

«Sannheten om Harry Quebert-saken» av Joël Dicker

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Utgitt av Pax, 2014

Marcus Goldman, ung forfatter som gjorde gjennombrudd allerede med debutromanen sin, sliter med skrivesperre i forbindelse med den vanskelige andreboka. Han drar for å besøke Harry Quebert, en tidligere lærer som også var hans mentor og venn.
Marcus finner ut at Harry hadde et hemmelig forhold til ei jente som forsvant for 33 år siden, da hun bare var femten år gammel. Kort tid etterpå blir liket av jenta funnet nedgravd i Harrys hage, og Harry blir arrestert, mistenkt for å stå bak. Marcus føler at han skylder Harry å stille opp, og han gjør alt han kan for å renvaske Harry, som Marcus er sikker på er uskyldig.

Denne romanen ble en liten styrkeprøve å komme gjennom. Det er en skikkelig murstein med sine 619 sider, og den er temmelig kompleks, oppbygd med rammefortellingen om Marcus og den vanskelige andreromanen hans, og med alle hoppene i tid, alle de små og store biter som til sammen utgjør Sannheten om Harry Quebert-saken.

Jeg synes romanen var spennende et godt stykke på vei, men for min del ble den for lang – et sted begynte jeg å miste interessen og oversikten over noen av alle trådene og det store persongalleriet. Samtidig følger det en del kjedelige gjentakelser av at samtaler og avhør med stadig nye personer, dreier seg om samme tema.

Det er av og til noe pompøst og selvgodt i fortellerens stemme jeg mislikte litt; som om forfatteren er full av seg selv og romanen sin og aldri slutter å snakke om det han selv er så inderlig opptatt av.
Og romanen han siterer fra, som etter sigende er et mesterverk? Nei, de sitatene var virkelig ikke gode.

Jeg lurer på hvor sannsynlig det er at bunken med papir som ble funnet begravd sammen med jenta er så godt bevart, når liket etter 33 år har råtnet. Papirbunken var riktignok lagt i en veske, men likevel.
Og hvor sannsynlig er det at en forfatter får delta i politiets etterforskning i den grad Marcus gjør?

Romanen er en slags kriminal, men det er veldig mye utenom krimplottet her, så lesere som foretrekker rendyrkede krimplott, vil kanskje synes dette blir trøttende. Men kanskje er boka for lesere som heller enn krim vil lese om skjebner og relasjoner mellom mennesker, ispedd filosofiske betraktninger rundt skriving og forfatterskap?