«Den sommeren pappa ble homo» av Endre Lund Eriksen

Utgitt av Aschehoug, 2012

Arvidsjaur (eller helst bare Arvid) er med pappa på sommerferie i campingvogna. I ferien blir de naboer med Indiane og pappaen hennes, som er homo. Selv om Indiane og Arvid drar på fisketur sammen, og gjør en del andre ting i lag, så er de ikke kjærester, altså.

Når pappaene deres ser ut til å like hverandre litt for godt, finner Arvid og Indiane det best å passe ekstra godt på, så ikke Arvids pappa også blir homo…

Dette er en artig historie om pubertet, forelskelse, seksuell identitet og om hvor kjempetolerante vi er mot folk som er annerledes, helt til vi står ansikt til ansikt med dem...

Arvid har ingenting imot homofile mennesker, selvfølgelig, men han vil absolutt ikke at pappa skal være det! Å sette seg inn i Arvids situasjon, gir oss en liten aha-opplevelse i forhold til dette med toleranse, synes jeg.

Humor og tempo gjør boka ganske lett å lese. Det er Arvid som forteller; han fører en slags feriedagbok i gjesteboka som ligger i den verdensberømte utedassen Indianes pappa har bygd.

Det er spennende å følge med på hvordan forholdet mellom pappaene utvikler seg – er det tilfelle at Arvids pappa holder på å bli homo, eller er det bare noe Arvid innbiller seg? Og det er også spennende å følge med på forholdet mellom Arvid og Indiane. Selv om Indiane er yngst av dem, virker hun mye mer klar for å utforske dette med kjærester og kyssing.

En herlig beskrivelse av Arvids første kyss, s. 39:

«Så bøyde hun seg ned mot meg, hestehalen falt ned og daska meg i øynene så jeg ikke så ordentlig. Men jeg kjente noe vått mot munnen, som pressa på. Hun kyssa meg.

Først fikk jeg panikk. Jeg stritta imot, men hun hadde jo det sleipe grepet som jeg satt fast i, så det nytta ikke. Jeg vred og vrengte meg, men det hjalp ikke, og leppa mi skrapte mot strengen hennes. Jeg skifta strategi. Jeg lot som om jeg ga meg, bare gjorde meg slapp. Og det utnytta selvfølgelig hun – og pressa hele den store tunga inn i munnen min.

Hvordan det føltes?

Som å ha ei levende snegle i munnen. Det er ikke noe jeg vil anbefale.»

Arvid er 13 og Indiane er 12. Boka passer nok best for gutter og jenter fra 10-11 år.

«Absolutt ukyssa : NB: Dette er ikke en klissete kjærlighetshistorie!!» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Omnipax 2012

Jeg kastet meg over fortsettelsen om Oda, like etter å ha avsluttet «Hei, det er meg!». Den forrige boka sluttet nemlig slik at jeg ble veldig spent på å få høre mer om Oda og vennene hennes. Oda går i sjuende klasse, så til neste år skal hun begynne på ungdomsskolen. Når man er blitt ungdom, da er det kanskje ikke så bra fortsatt å være helt ukyssa? Oda er veldig forelska i broren til bestevenninna Helle, men det tør hun ikke si noe om til Helle, for Helle er jo ett år yngre og synes gutter er bare blæ. Det blir fort ugreit når man holder tilbake viktig informasjon for dem som betyr mest i livet ens, så du kan vel tenke deg at Oda roter det til for seg selv…

Denne boka er bygd opp på samme måte som den forrige, med noe tekst som likner håndskrift, linjerte ark, tegninger og kruseduller både her og der. Nytt i denne boka er fotnotene, noe Oda kanskje nettopp har lært på skolen og blitt litt opphengt i. Fotnotene er kanskje en morsom gimmick, men de letter ikke lesbarheten og ødelegger noe av den gode flyten, synes jeg.

Men dette er også en veldig fin bok. Særlig liker jeg måten forfatteren beskriver og forteller om de vanskelige følelsene Oda får å jobbe med i bokas gang, alt fra å føle seg ensom og utenfor, til å fortvile over ikke å kjenne seg på bølgelengde med bestevennen sin, fra å være ulykkelig forelska, til å ha dårlig samvittighet og kjenne seg slem.

Jeg er spent på om forfatteren kommer med enda flere Oda-dagbøker, og om den neste boka i så fall blir en ungdomsbok? «Absolutt ukyssa» passer nok best fra 10-11 år og oppover.

«Hei, det er meg! : ikke la meg bli igjen alene her (PS: Alt jeg nå skal fortelle deg, er 110 % sant!!!)» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Omnipax 2010

I denne boka blir du godt kjent med Oda. Hun er så heldig at hun bor like i nærheten av bestevennen sin, Helle, og i nabolaget er det masse spennende å foreta seg. For eksempel spionering.

Men så gjør Oda noe veldig dumt, som medfører at Oda og Helle har en skrekkelig krangel og blir bitre uvenner. Da blir livet til Oda veldig vrient og leit. Finnes det noen mulighet for å gjøre godt igjen alt det dumme hun har gjort?

Boka framstilles som Odas dagbok. Mye av teksten er satt slik at det ligner håndskrift på linjert ark, og det er mengder av små og store blyanttegninger i margene og rundt omkring, og her og der har Oda skrevet dikt. Heldigvis er også mye av teksten satt med vanlig skrift, noe som letter lesbarheten. Her er mye overdrivelser, utropstegn og gjentakelser – noe som er med på å bygge opp under illusjonen om at dette virkelig er Odas dagbok. Dette synes jeg fungerer fint, selv om det av og kan bli litt kjedelig med gjentakelsene og overdrivelsene.

Jeg syntes boka har bra driv, med unntak av punktet der Oda og Helle nettopp er blitt uvenner og Oda reiser til bestemor på ferie. Der syntes jeg skiftet av miljø og at handlingen ble satt over på noe helt annet ikke var akkurat det jeg ville der og da – kanskje fordi det var vondt at det ikke ble gjort noe straks med konflikten mellom jentene. Men så slappet jeg av, konsentrerte meg om denne "pause"handlingen, og da jeg kom inn i den, ble jeg både rørt og glad for akkurat disse kapitlene fra ferien hos bestemor. De er bare nydelige! Og slutten er også veldig engasjerende og fin.

Boka er tykk til å være barnebok (282 s.) og passer kanskje best for de ivrigste bokslukerne fra ca 9-10 år, men anbefales virkelig! Jeg har også lyst til å lese fortsettelsen, som heter «Absolutt ukyssa» (2012)

«Niagara» av Joyce Carol Oates

Oversatt av Tone Formo

Utgitt av Pax forlag, 2006

Året er 1950. Ariah og Gilbert er akkurat blitt gift og er på bryllupsreise til Niagara falls. Tidlig om morgenen etter bryllupsnatta våkner Ariah og oppdager at hun er alene på hotellrommet. Det viser seg at Gilbert har hoppet i fossen og tatt livet av seg.

I sju dager og sju netter er Ariah ved fossen og følger søket etter ektemannen. Advokaten Dirk Burnaby er også der, og han blir veldig fascinert og betatt av Ariah. Like etter Gilberts begravelse oppsøker Dirk Ariah og frir til henne. Dette blir starten på et lykkelig og godt samliv, men etter noen år tar en livet nok en gang en ny og dramatisk vending...

Dette er en velskrevet og fascinerende roman, om den spesielle skjebnen til Ariah og barna hennes. I starten av romanen syntes jeg det var flott at jeg aldri visste helt hva som kom til å skje videre, eller hvordan det hele skulle ende. Men i siste halvdel av romanen følte jeg at dette ikke lenger var like positivt; stadig mer fikk jeg i stedet følelsen av at forfatteren ikke hadde noen plan med fortellingen, at ting bare skjedde, at den derfor ble springende og uklar. Jeg synes også at forfatteren enkelte steder dveler, tværer og gnir på detaljer som gjør at framdriften lider.

Jeg vil likevel konkludere med at romanen er god og kan anbefales, fordi den i hovedsak er godt fortalt, og på grunn av de interessante personene og hendelsene den forteller om.

En tanke som kom mens jeg leste: Det er synd at det ikke lar seg gjøre å finne en tittel på norsk med like finurlig, dobbelt betydning, slik som den engelske tittelen - «The falls».

«Lille ekorn» av Linn T. Sunne

Utgitt av Gyldendal 2012

Aurora er flink på skolen og god i håndball. Faktisk så god at hun kan være aktuell for kretslaget. Gaute er håndballtrener og gir henne verdifull støtte. Plutselig merker Aurora at det er noe mer ved Gaute enn hun har sett før; han er jo kjekk, og han er en ordentlig mann! Det er rent så det kribler når han er nærheten… Han sender henne SMS som en del av støtten og omsorgen han vil vise, og selv om han understreker at hun ikke må misforstå meldingene han sender, begynner hun å nære varme, sterke følelser for ham…

Tema i denne boka minner om en annen roman jeg nettopp leste (omtalt 21. desember); den unge, uskyldige jenta som begynner å nære varme følelser for en eldre mannsperson hun omgås. Interessant tema, synes jeg.

«Lille ekorn» er veldig kort og lettlest – faktisk leste jeg den så fort at jeg ikke syntes jeg fikk tid til å komme særlig inn under huden på Aurora, trodde eller skjønte følelsene hennes helt. Men om romanen er ment for lesere som ikke leser spesielt fort, kan inntrykket for dem bli et annet.

Jeg er ikke så begeistret for de engelske uttrykkene forfatteren bruker i starten av romanen, noe hun sikkert gjør for å skape et autentisk preg; slik snakker og tenker kanskje dagens unge? Jeg mener at norsk er et rikt språk, og at vi ikke behøver å ty til engelsk, selv om vi ønsker å fri til de unge leserne aldri så mye.

En tankevekkende, interessant ungdomsroman, som forfatteren ble tildelt Brageprisen for i 2012, i åpen klasse, ungdomsbøker.