«Galehus ved verdens ende : Belgicas reise inn i den mørke antarktiske natten» av Julian Sancton

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug 2025

Nederlenderen Adrien de Gerlache ledet ekspedisjonen som i 1897 dro mot Antarktis med skipet Belgica, i ettertiden kjent som Belgica-ekspedisjonen. Under forsøket på å komme så nær som mulig et utgangspunkt for å gå inn til sydpolspunktet, frøs Belgica inn i isen, og mannskapet måtte overvintre om bord på skipet.
Blant mannskapet var den unge Roald Amundsen. Han var ivrig etter å lære, siden han hadde ønsker om selv å lede ekspedisjoner senere. Med var også den amerikanske legen Frederic Cook; en annen mann med ambisjoner, kløkt og oppfinnsomhet som gjorde seg bemerket.

Jeg hadde bare overfladisk kjennskap til denne ekspedisjonen før jeg leste boka, og siden jeg har stor interesse for polarhistorie, er denne boka midt i blinken.
Det kan synes som De Gerlaches ambisjoner om heltedåd overgikk hans evner til å planlegge, lede og gjennomføre. Slik forfatteren av boka framstiller det, var det De Gerlaches noe uoverveide valg å kjøre skuta inn i isen i stedet for å snu og berge den klar, et valg som ikke var delt eller diskutert med nestkommanderende eller de andre i besetningen.
Mannskapet ble utover vinteren syke med skjørbuk, siden lime-juicen de hadde med som c-vitaminkilde viste seg ikke å være bra nok. De hadde tilgang til ferskt kjøtt av pingviner og sel, men syntes det smakte vondt, spesielt pingvinkjøttet. Først da Cook nærmest beordret dem ("legens ordre") å ta til seg kjøttet som medisin, spiste de av det og frisknet til. Bare De Gerlache nektet fortsatt, kanskje fordi han følte seg forpliktet til å spise av hermetikken han hadde kjøpt for pengene han samlet inn til å dekke ekspedisjonens utgifter. Roald Amundsen var overhodet ikke skeptisk til å spise kjøttet (det kunne gjerne være helt rått også for hans del), men så stolte han også nærmest blindt på Cook; Amundsen så veldig opp til ham.

De fleste av mannskapet var ikke innstilt på å overvintre, og "galehus" i tittelen viser nok til hvordan psyken til mennene fikk gjennomgå. Med så mye usikkerhet om "veien videre", så tett på andre mennesker døgnet rundt, med frykten for sykdom og død over seg, skulle psyken være sterk for at man holdt ut.
I ettertid ser man at Roald Amundsen og Frederic Cook var de som kom fra ekspedisjonen med mest ære. (Selv om Cook senere i livet skulle bli stemplet som bedrager for andre bedrifter). Sikkert er det at de begge lærte mye om hvordan ting IKKE burde gjøres, om man skulle lykkes med ekspedisjoner i arktis eller antarktis. 

«På kjøtt og flesk» av Arild Rossebø

Flamme forlag 2025

Vi skal til Haugesund på 1980-tallet. Her vokser Harald Hestebeite opp i kristent arbeidsklassemiljø. Alle kjenner alle i nabolaget, mange er i slekt. Ungene løper mellom husene og leiker trygt i gata, her vet alle hvor man har hverandre.
Men så, sommeren 1983 blir Haralds liv snudd på hodet. Foreldrene skal skilles, og midlertidig flytter Harald med storebror Kjell og mamma til mormor og morfar. Det er ikke særlig langt fra barndomshjemmet målt i meter, likevel blir tilværelsen med ett så vidt forskjellig fra hva den har vært.

Dette er en engasjerende oppvekstroman, et sorgmuntert møte med 1980-tallet; jeg er imponert over alt forfatteren husker, så godt skildrer og får fram av tidsepoken; musikken, lekene, sjargongen.

Et utdrag side 55: «Morfar la inn et kamferdrops, lettet på gebisset og blåste litt luft i mellomrommet mellom gebiss og gomme. Et kort smatt på kamferdropsen og så kom endelig det kremtet han hadde brygget på, etterfulgt av det sedvanlig ettertenksomme «ja, ja». Hans generasjon var så opptatt av kamferdrops at det virket som om de hadde blitt utsatt for en reklamekampanje som fremstilte kamferdropsene mer som et legemiddel enn godteri. Det hendte at jeg fikk tilbud om et kamferdrops, men raushet var ellers ikke i forsetet, den plassen var forbeholdt det høyeste ideal: nøysomhet. Maten skulle spises opp og rester skulle ikke kastes, telefonsamtaler skulle være korte, høflige og informative. Om vinteren var det varme på i stuen, men ikke i resten av huset. Plagg skulle sys om, flekker fjernes og reparasjon kunne utføres på alt. Jeg var ikke så glad i kamferdrops uansett, så det hendte jeg takket nei.»

Og side 146: «Pappa virket lettet da vi tok farvel foran huset til mormor. Noe var galt med ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre med oss. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre med ham. Kjetil og jeg gikk tilbake til mamma. Hun klemte oss, men det var ikke klemming lenger, det var klamring.»

Jeg har også lest Den siste komle (2022) av samme forfatter.

«Sytten, snart atten» av Andrea Rudland Haave

Samlaget 2025

Mia (17, snart 18) har nyleg komme til Oslo og slit litt med å finne seg til rette i storbyen.
Ved hjelp av Tinder kjem ho i kontakt med ein mann som er ein del eldre enn henne, men han er kjærleg og fin og dei blir ganske fort eit par. Etter kvart flytter ho inn til han i leiligheita hans, og då får ho merke at han har sider som ho ikkje såg eller forsto i starten. Det som var fint og lett, er no svart og håplaust - korleis skal ho kome seg ut av dette?

Engasjerande ungdomsroman om kva uheldige ting som kan skje når ein er ung, uerfaren og svolten på kjærleik.

«Jordbærdager» av Dorthe Erichsen

Gyldendal 2025

Emma (35) blir dumpet av kjæresten Andreas; han har fått jobb i USA og tror ikke på langdistanseforhold.
Emma tar bruddet tungt, men etter en tid klarer hun å komme seg litt ovenpå. Men så kommer hun i skade for å rote med en lærerkollega, og da raser alt. Hun blir sykmeldt for resten av skoleåret og etter kjærlig puff fra venninnene leier hun hytte i Lillevik, et sommerparadis Emmas mormor har veldig gode minner fra. Så gode at hun blir med som ubedt gjest på lasset.
Emma leier av Jostein, jordbærbonde, politisk korrekt og miljøbevisst, og blir også kjent med Kent, eier av campingplass og bilverksted. Både Kent og Jostein er kjekke, hver å sin måte, men de er også bitre fiender, skal det vise seg. Nåja, ikke at det bryr Emma, for hun skal ligge langt unna menn, det har hun sverget på!

Hyggelig feelgood, uten de helt store overraskelsene. Starten på boka var litt trå, men jeg er glad jeg fortsatte, for etter hvert glir det lett og jeg lot meg underholde.
Her er det planlagt en hel serie - Sommerfjorden, heter den.

«Jeg har det ikke i meg å bli klassekontakt» av Caroline Kaspara Palonen

Cappelen Damm 2025

Foreldreparet Maria og Erik forteller i hver sine kapitler i denne romanen. Maria har blitt rammet av depresjon, og orker nesten ingenting annet enn å ligge i senga. Hun prøver å komme seg opp, kle på seg, gå en tur, ha rutiner med å gå på bensinstasjonen og hente seg en kopp kaffe, men selv slike små oppgaver er det vanskelig å finne krefter til.
Imens må Erik holde tak i alt med hus og hjem; det er ikke lite, når de har to barn som skal følges opp og han har full jobb. Av og til kan det nok være vanskelig å akseptere at Maria ikke bare "kan ta seg sammen" og bidra litt.

Boka er lettlest til tross for tungt tema, og sikkert til å kjenne seg igjen i for mange.