«Sannheten : en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet. Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste» av Knut Nærum

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Den kvinnelige hovedpersonen i boka, Jannike, jobbet som bibliotekar, var gift, levde et normalt liv og hadde det greit. Men så skjer det etter hvert store endringer i samfunnet relatert til sannhet og åpenhet. Det er ikke lov å ha hemmeligheter, man må alltid snakke sant, og anonym hets slås det hardt ned på. Jannike synes alt dette er bra, og da hun får tilbud om jobb i Innsynet, det statlig organet som overvåker alt og alle, tar hun den. Men etter hvert viser det seg at å leve i dette samfunnet og forholde seg til sannheten slik det kreves, ikke bare er enkelt, og arbeidet i Innsynet gjør at hun havner i etiske dilemma.

I forlagets serie der kjente forfattere lar seg inspirere til diktning omkring de 10 bud, har Knut Nærum tatt for seg det åttende: Du skal ikke tale usant om din neste.
Jeg synes dette var kreativt og tankevekkende, men fortellingen blir i korteste laget til at utviklingen kommer godt nok og troverdig fram.
Og jeg savner sitattegn i dialogene! Hvis dette er en ny mote hos forlagene, så vær så snill. Teksten ser uferdig ut, og leseren sitter igjen med jobben det er å skjønne hva som er direkte tale og hva som er selve fortellingen. Jeg mener dette gjør teksten mindre lesbar og hemmer flyten. Handler det om å spare trykksverte, eller hva?

«Mitt vidunderlige liv» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Gunnhild Magnussen
Utgitt av Gyldendal 2020

Sigge har sammen med mora og to mindre søsken flyttet fra Stockholm til Skärbacka, der mormor bor. De skal faktisk bo sammen med mormor, i hennes lille og ganske merkelige hotell/pensjonat. Sigge hadde det ikke så greit i den gamle klassen og er forferdelig spent på hvordan det skal bli å starte på ny skole. Men nå er det først en lang og god sommerferie som han forsøker å nyte og nytte, samtidig som han teller ned til skolestart i en blanding av gruing og gleding. I løpet av sommeren forsøker han å gjøre noen grep for å bli populær og få venner, og hvem vet, kanskje lykkes han?

Denne barneboka har en underholdende og humoristisk tilnærming til alvorlige tema, som mobbing og utenforskap. Jeg likte boka et stykke på vei, men jeg synes det tok for lang tid før handlingen kom skikkelig i gang, og humoren traff ikke denne leseren like godt hele veien. Men slik er det ofte med humor; alle ler ikke av akkurat det samme. Forhåpentlig synes ungene dette er topp humor.

For gutter og jenter i alderen ca 9-12 år.

«Olive, igjen» av Elizabeth Strout

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Press forlag 2020

Vi møter igjen Olive Kitteridge fra Olive Kitteridge (Utgitt 2008 på engelsk. Den norske oversettelsen kom i 2015).
Olive ble enke da Henry døde, og nå har hun giftet seg igjen, med Jack. Han har også vært gift før, og blitt enkemann for noen år siden.
Olive er fremdeles en ganske spesiell dame, og Jack er ikke så verst spesiell, han heller. Men de har det bra sammen. Stort sett.

Jeg har ikke lest den første romanen om Olive, men har sett TV-serien som baserer seg på boka, og ble nysgjerrig på hvordan det gikk videre. Boka handler også om andre personer i Olives omgivelser; som tidligere mattelærer støter hun stadig på tidligere elever, og noen av dem husker hun veldig godt.
Dette er engasjerende, morsomt, rørende, om kjærlighet, vanskelige familieforhold og alderdommens utfordringer.

«Stråets lengde : skisser fra et liv» av Anne Grete Preus

Utgitt av Aschehoug 2020

Anne Grete Preus (1957-2019) var - ifølge vaskeseddelen på boka - i gang med det som skulle bli selvbiografien hennes. Den ble ikke ferdig. I stedet foreligger denne boka, som består av en samling skisser.
Jeg synes dette er interessante tekster. Preus skrev godt og framstår som en reflektert og klok kvinne.

Jeg savner et for- eller etterord som forklarer hvordan og hvem som har redigert boka. Eller er den ikke redigert, bare en rett fram gjengivelse av en tekstfil man har fått fra Preus?

Jeg har også grublet en del over verkets tittel - Stråets lengde. I bokas preludium forteller Preus om en busstur sommeren 1971; hun er 14 år. Hun er på vei hjem fra sin første handletur i Lillestrøm på egenhånd. Hun er glad, men kjenner seg urolig også. Tankene surrer, man kan kalle det eksistensielle tanker. Idet bussen nærmer seg stoppestedet hun skal av, får hun en klar tanke som:

 «gjennomlyser hele bevisstheten:

Du holder i det lengste strået.»

To ganger til i den videre teksten gjentas uttrykket Det lengste strået.
Det jeg funderer over, er hvorfor tittelen på boka er Stråets lengde; dette henger jo ikke helt sammen?
Uttrykket "Å trekke det lengste strået" betyr at man vinner, er den seirende part. "Å holde i det lengste strået", som Preus skrev, er muligens en kreativ tilpasning til det kjente uttrykket. Hun kan ha hatt følelsen av å velge selv at hun skal vinne, som i "Jeg bestemmer meg for at det strået jeg holder i, er det lengste." Hun kan ha følt at hun hadde mye inni seg som hun ikke hadde fått vist. Det kjentes kanskje som å ha en hemmelig ressurs, en styrke, en trygg reserve, noe i bakhånd. Noe som kunne være stort, og som kunne bringe henne langt.

Men hva menes da med å gi hele verket tittelen Stråets lengde?
Kanskje at man likevel ikke kan bestemme selv hvor langt strået er? Sannhetens øyeblikk?
Da Preus ble alvorlig syk, har hun kanskje satt spørsmålstegn ved hva denne følelsen av å holde det lengste strået, til slutt er verdt?
Sikkert en tåpelig ting å henge seg opp i, men det har jeg altså brukt litt tid på å fundere over.
Så er det jo slikt jeg liker også; tekster som setter tankene i sving.

Jeg er glad for at denne boka er gitt ut. Det var fint å få bli litt kjent med Anne Grete Preus som laget så fine sanger. Skissene antyder hvordan det ferdige bildet skulle blitt.

«Kohts bok» av Joachim Førsund

Utgitt av Gyldendal 2020

Denne biografien om Christine Koht er slik som jeg har fått forståelsen av at Koht er selv: livlig, interessant og engasjerende. Koht er en person mange har kjennskap til, men selv en offentlig person som hele tiden virker veldig åpen om seg selv, kan det selvfølgelig være mye igjen å få kjennskap til.

Biografien er utradisjonell i gjennomførelsen. Førsund er selv med i boka; mye av innholdet presenteres som samtaler mellom ham og Koht. Slik får vi ta del bokas tilblivelsesprosess, og det synes jeg tilfører noe ekstra.

Boka setter følelser og tanker i sving, her er både noe å le av, reflektere over, bli trist og rørt av.