«Ti kniver i hjertet» av Nora Dåsnes

Utgitt av Aschehoug 2020

Dette er dagboka til Tuva, 12 år. Sommerferien er slutt og hun skal begynne i 7. klasse. Tuva har to bestevenninner, Linnea og Bao. Men så er det noe rart med Linnea denne høsten, for hun virker mer opptatt av å stirre på mobilen sin enn å leke eller bygge hytte i skogen sammen med Tuva og Bao. Til slutt innrømmer Linnea at hun er forelska, og de ser også at hun er blitt mer opptatt av utseendet og har andre interesser og søker andre venner, så da føler Tuva og Bao seg sveket. Men Tuva og Bao har i alle fall hverandre! Eller har de egentlig det? For hva skjer når Tuva også begynner å kjenne det kile når hun møter en helt spesiell, kommer Bao til å forstå og godta det, eller må Tuva velge? Hvis hun vil være venn med Bao, må hun bare droppe forelskelsen da?

Dette er en veldig fin grafisk roman om vennskap, forelskelse, og hvor vanskelig det kan være i brytningen mellom barn og ungdom, og spesielt når man ikke utvikler seg i helt samme takt som vennene sine.

Mest for jentene, fra ca 9 år og oppover.

«Ikke akkurat Lykke» av Monika Steinholm

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2020

Lykke er ikke blant de populære i klassen, til det er hun for tjukk. Men hun har mamma og mormor som støtter henne og elsker henne akkurat som hun er, og bestevenninna Liv, så klart. Lykke er slagferdig og vittig; lenge før noen i klassen får sagt noe om størrelsen hennes, manglende fysiske ferdigheter eller unnasluntring fra dusjing etter gymmen, har hun sagt det selv. Det synes Lykke er bedre enn å få høre det fra de andre, og så er det fint at hun får de andre i klassen til å le. Liv liker ikke at Lykke snakker slik om seg selv, og forsøker på sin egen måte å få Lykke til å få bedre selvtillit og høyere tanker om seg selv.
Lykke liker veldig, veldig godt rapperen Kong Hades. Så da hun får høre at nettopp han skal i Emmas fest for klassen, der Lykke og Liv ikke er bedt, må hun bare komme seg dit på en eller annen måte, selv om Emma er den i klassen hun vanligvis helst holder seg langt unna...

Jeg tror ikke det står noe sted hvor gamle Lykke og klassekameratene er, men det virker som de går siste året på barneskolen og er i brytningen mellom barn og ungdom, noe som mildt sagt er en spennende og utfordrende alder.
Jeg synes dette var en sjarmerende, handlingsmettet og morsom bok, men den kan også virke tankevekkende. Enten man er tjukk eller føler seg utenfor av andre grunner, så tror jeg mange kan kjenne seg igjen i det Lykke opplever.

Det er Lykke selv som forteller, og hun har en rappkjefta og litt høyrøstet, eller skal vi si temperamentsfull stemme som bærer historien fint. Siden det er hun selv som forteller, er det forståelig at gruppepsykologien/årsakssammenhengene i klassemiljøet blir noe ensidig belyst.

Om klassemiljø, mobbing (i det virkelige liv og på nettet), vennskap og forelskelse. Kanskje mest for jentene, siden hovedpersonen er ei jente og slik omslaget ser ut, men jeg tror faktisk at gutter også kunne likt boka.
Boka er den første i en serie, og jeg må si jeg er litt nysgjerrig på hvordan forfatteren har tenkt å utvikle dette videre. Det kan nok være at jeg må lese neste bok i serien også. ;-)

«Missy og kjærligheten» av Beth Morrey

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Cappelen Damm 2020

Millicent - også kalt Missy - nærmer seg 80 år. Hun bor alene, har fått en knute på tråden med datteren, og sønnen har funnet det for godt å flytte til Australia av alle ting. Det er skrekkelig langt unna, og Missy savner virkelig å kunne treffe barnebarnet oftere. Økonomien er heller ikke så mye å juble over, så livet er rett og slett ganske stusslig. Det blir en del ensomme stunder der det ene glasset med vin blir til litt for mange. Men så en dag i parken begynner det å skje ting. Helt tilfeldig ramler det mennesker inn i livet hennes, først det ene og så det andre, og snart har hun en hund til låns som hun kan snakke med og går tur med, og den enslige moren Angela har bruk for Missy til barnevakt og lekekamerat for guttungen sin.
Livet smiler til Missy igjen, men det er fortsatt noe som plager. Hva var egentlig bakgrunnen for den vonde krangelen med datteren? Og er det mulig å skvære opp?

Det er Missy selv som forteller, i en ironisk og tørrvittig tone du fort blir sjarmert av. Jeg må innrømme at jeg trodde jeg visste hva denne historien skulle dreie seg om - feelgood om en gammel dame; søtt og hyggelig, men ikke så mye mer enn det, trodde jeg. Men så ble jeg overrasket, det jeg trodde var en opplagt og rett-frem-handling viste seg å romme noe jeg ikke hadde forutsett. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva overraskelsen består i; du må nok lese boka selv for å finne det ut!

En hyggelig roman, men også til ettertanke - om livet, vennskap og kjærlighet. Bra med romaner som har godt voksne mennesker som hovedperson også; det er ikke altfor mange av dem.

En liten innvending til slutt: Jeg savner en ekstra språkvask for å bedre flyten; jeg synes språket er litt tungt med mange unødvendige småord og "bakvendt" setningsbygning. Og enkelte steder tror jeg man har valgt ord som ikke er det mest presise eller passende.
Eksempel side 302: «Det føltes som om det ikke var mer å si, så jeg strøk ham tilbake og vi satt der, hånd i hånd...» Noen setninger lenger opp har vi fått vite at han stryker henne over hånda, og nå gjør hun altså gjengjeld. "Strøk tilbake" synes jeg ikke er spesielt god norsk, her virker det mer som et direkte oversatt uttrykk.
Side 293: «Vi ville at Otis skulle vite om døden...»
Jeg antar at ordet "death" ligger til grunn her, og ordet "dødsfall" ville passet bedre.
Og side 157: «... mens hun lå på hundesenga like ved og sov, med rykninger og snøft og kjeven en hårsbredd fra ekornene som pilte gjennom drømmene hennes.» Jeg lurer på om det kan ha stått "jaws" i originalteksten? Kjeft eller gap ville passet bedre slik jeg ser for meg scenen.

«Simon og homo sapiens-agendaen» av Becky Albertalli

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Kagge forlag 2016

Simon (16) er homofil, men har ikke kommet ut av skapet enda. Men nå blir han trua med å bli outa! Han har nemlig anonym e-post-utveksling med en annen gutt på skolen som også er homofil, og denne epostvekslinga har Martin kommet til å få nyss om, siden Simon ved én anledning glemmer å logge seg av på en PC som er til felles bruk. Martin sier han skal holde kjeft, barer Simon hjelper ham med å bli kjent med - og helst kjæreste med - Simons venninne Abby. Hvis Martin blir tilfreds med hjelpen han ønsker, så skal han ikke oute Simon. Spørsmålet er om Simon får til å koble Abby og Martin, og om Martin holder ord og dermed lar være å spre nyheten om at Simon er homofil. Og kan det bli noe mellom Simon og den anonyme gutten han etterhvert begynner å bli veldig interessert i?

Dette er en sjarmerende ungdomsbok der Simons fortellerstemme humoristisk og friskt river oss med. Her handler det om vennskap, forelskelse og diverse intriger. Selv om miljøet er tydelig amerikansk tror jeg norsk ungdom kan kjenne seg igjen i mye av det som foregår.

For gutter og jenter i alderen 12-13 år og oppover.

«Longyearbyen» av Heidi Sævareid

Utgitt av Gyldendal 2020

Vi er på Svalbard på 1950-tallet. Her bor Eivor med ektemannen Finn som er lege, og de to døtrene. Vinteren her nord er mørk og lang, og man kan etter hvert komme til å slite med psyken. Vissheten om at man må bli på Svalbard helt til våren kan få en til å kjenne seg innestengt. Man er prisgitt at man holder sammen med menneskene rundt seg og tåler å være isolert fra fastlandet hele perioden mellom november og mai.

Dette er en roman jeg brukte lang tid på å lese. Jeg liker bøker med handling lagt til polare miljø, så det var derfor jeg valgte boka.
Men jeg fikk ikke lesingen til å flyte; derfor gikk det så tregt. Jeg holdt på å gi opp mange ganger, men fortsatte likevel.
Absurd kanskje, men nå som jeg er ferdig med boka tenker jeg at min leseopplevelse kan passe veldig godt til Eivors opplevelse av å overvintre på Svalbard; et sted hun neppe hadde reist til om det ikke var for den noe mer eventyrlystne mannen hennes. Stemningen i boka er mørk og dyster, tiden går sakte og det skjer lite. Og hele tiden er det som det ligger i lufta at det kommer til å skje noe helt forferdelig. Kanskje var det akkurat slik det føltes for Eivor?