«Kongeriket» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2020

Brødrene Carl og Roy Opgard er endelig sammen igjen, for nå er Carl tilbake i bygda etter mange år i utlandet.
Roy jobber på stedets bensinstasjon og har det egentlig greit nok med det enkle livet han lever.
Men Carl har planer. Store planer. Han vil bygge høyfjellshotell på eiendommen hvor brødrenes barndomshjem ligger. Det gjelder bare å få bygdefolket med på planene, spesielt den store spleisen som må til for å få reist bygget.
Carl er lillebroren som har vokst seg større enn storebroren, både i fysisk størrelse og graden av vellykkethet. (I alle fall tilsynelatende.) Men når det oppstår problemer i Carls opplegg, er storebror helt nødvendig å ha. I ungdommen banket Roy sjalu mannfolk som gikk løs på Carl når han kom i skade for å bli litt for vennlig med damene deres. Men det har dessverre hendt, og kommer til å hende igjen, at ryddejobbene er av helt andre dimensjoner...

Forlaget har satt merkelappen spenning på boka, og det er sant at det er store elementer av spenning her, men det kan også sies å være elementer fra andre sjangere. Jeg er fristet til å bruke betegnelser fra filmverdenen; måten historien er bygd kan sammenliknes med filmens fortellermåte; den er scenisk og visuelt bygd opp, med enkelte snedige overganger mellom scener. Like gjerne som å kalle dette spenning eller bygdekrim (som jeg også ser har vært brukt), kan betegnelsen (romantisk) actionkomedie med elementer fra westernsjangeren passe. Western, ja, for her går det ganske lovløst for seg til tider.

Boka framstår for meg som noe ujevn. Den har en bra start, men midtpartiet er seigt og ganske stillestående, for så å ta seg opp igjen mot slutten av boka. Det er som om fortellerstemmen ramler litt utav det; mister liksom retningssans, energi og troverdighet et sted omtrent midtveis.
Fortellerstemmen er i utgangspunktet muntlig, røff og slurvete, man bryr seg ikke om rettskriving, det kan stå "stjært" istedet for stjålet, og det er a-endinger en masse.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk; vi får stadige tilbakeblikk til guttenes oppvekst og ungdomstid.

Det er mye bra i boka, for eksempel mange gode betraktninger/bilder, som dette på s 322:
«Etterpå var det kondolanser og en endeløs rekke av bleke, sorgtunge ansikter, som å sitte i bilen ved veibommen og se toget passere, ansikter som stirrer ut, tilsynelatende på deg, men som er på vei til helt andre steder.»

Enkelte elementer i historien harmonerer kanskje ikke helt med det jeg tenker er den røde tråden. Jeg synes ikke det er noe galt i å mikse ulike sjangere, men her er det noe hår på midten av skolten som har ramlet helt ut av fletta, om dere skjønner bildet.
Det passer i en spenningsroman med en hardtslående hovedperson at det kommer enkelte ganske rå, direkte sexscener, men hva med de mer romantiske og søtladne scenen der Roy har seg med dama han elsker? Og hva med historiene om Roys elskerinner; tilfører de egentlig historien noe, er de godt for noe? De kunne vært skrelt vekk, spør du meg. Men de er kanskje med for å vise for utrolig tiltrekkende Roy er, uten å forstå det selv.

Fortellerstemmen, og det er Roy selv som forteller, er hovedsaklig kvikk og ganske morsom, men av og til bikker det kløktige over i plumpe og vulgære vendinger. Som side 601: «Det steig opp i meg som dritt i en tett dass, hadde gjort det lenge, og nå nådde det kanten og velta ut.»
Noen synes sikkert det er forfriskende med slike bilder, men Nesbø kan bedre enn dette.

Konklusjon: Jeg tror med fordel man kunne kuttet ganske mye i midten av romanen, og sikkert frisert litt her og der ellers også, for å få en ens klang i stemmen og en god følelse av helhet gjennom hele fortellingen.

«Døgnåpent» av Sayaka Murata

Oversatt av Magne Tørring
Utgitt av Font forlag 2020

Keiko har jobbet på døgnkiosken Smile Mart i 18 år, men ikke som fast ansatt; det er etter eget ønske at hun bare jobber som timeansatt. Nå er hun 36, og det som gjorde at hun passet inn og følte seg bra - nemlig at hun hadde en jobb å gå til hver dag, som hun mestrer til fulle - er ikke nok lenger. Familie og venner forventer at hun enten har en fast stilling som er noe, eller at hun gifter seg og får barn.
Keiko har alltid vært annerledes, men har ønsket å være som andre og har forsøkt så godt hun har kunnet å tilfredsstille andres forventninger til henne. Er det mann og barn hun må ha for å passe inn, så får hun vel skaffe seg det, da.
Når den arbeidssky, gretne og hengslete Shiraha dukker opp, aner Keiko en mulighet til å få gjort de nødvendige endringer med livet...

Denne korte romanen (bare 156 sider) var fornøyelig lesning. Keikos måte å se verden og seg selv er ganske underfundig.
Romanen skiller seg ut fra mengden, og kan absolutt anbefales til lesere som liker lettleste, hyggelige romaner, som også har en dypere mening.
Jeg ser at romanen noen steder har fått merkelappen kjærlighetsroman, noe jeg ikke synes passer. Jeg lurer på om de som har satt på denne merkelappen egentlig har lest hele romanen.

«Ingemar Modigs oppvåkning» av Mikael Bergstrand

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Utgitt av Anemone forlag

Ingemar Modig våkner hver morgen litt før 8, tidsnok til å skru av klokkeradioen før den gir lyd fra seg. Dette med å våkne før alarmen går er en av flere tvangshandlinger han har lagt seg til. Livet består av faste rutiner han finner helt nødvendig å holde seg til. Men så treffer han den 11-årige tøffe fotballjenta Dalia, og livet hans blir etter hvert ganske annerledes...

Dette er en koselig roman, om vennskap mellom generasjoner, om håpet som finnes om at ting skal bli bra, selv når alt synes svart.
Som regel når man går i gang med en roman av denne typen, så vet man omtrent hva man får. Det er ingen store overraskelser her, men det er altså som forventet. Fortellerstemmen har en humoristisk tone som sjarmerer; mye på grunn av den er dette en roman man trygt kan anbefale til lesere som liker sjangeren.
Likte du En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, eller romanene til Karin Brunk Holmqvist, så har du her noe som kan minne om dem.

«Alle fugler små» av Hanne Gellein

Utgitt av Cappelen Damm 2020

Vi skal til Trondheim, der Ingeborg jobber som dommer. Mens hun holder på med forberedelser til en krevende rettssak, oppdager hun en kjøttmeis inne i huset der hun bor. Den kan ikke ha kommet inn selv, men må være plassert der. Dette fyller henne med uro og vanskelige følelser, siden kjøttmeis var yndlingsfuglen til datteren Maja, som druknet i Nidelva for noen år siden.
Silje arbeider som patolog. Under obduksjonen av en guttunge oppdager hun noe som gjør henne oppsatt på å finne ut hva som har skjedd med gutten, og hva som kan ha skjedd med andre barn før ham – hun ser nemlig en sammenheng med et par eldre saker.
Siljes og Ingeborgs historier flettes sammen ved at de nøster i hver sin ende i det som skal vise seg å være samme sak.

Forfatteren er sykepleier, og Alle fugler små er hennes debut. Jeg synes dette var en ganske lovende debut. Mye er velskrevet, spesielt liker jeg når forfatteren roer ned, lar oss bli kjent med personer og miljø. Starten av romanen var det jeg likte best. Etter hvert synes jeg historien hopper litt mye mellom hovedpersonene, jeg synes også historien er vel kompleks og persongalleriet kunne med fordel vært mindre. Dialogene kunne vært jobbet mer med, slik at de lød troverdige/muntlige, og unødvendige detaljer kunne vært kuttet. Jeg tror også romanen kunne vært vel så spennende, og mer troverdig, om det hadde vært færre drap. 

«Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2020

Vigdis begynner å nærme seg 50. Hun er trebarnsmor; den eldste sønnen har flyttet på hybel for å studere (men han vil fortsatt ha adventskalender med 24 pakker laget av mor!), mens de to yngste enda bor hjemme. Ektemannen Rune er hekta på sykling, og virker gjennomgående lite koblet på det som skjer hjemme; det er Vigdis som er daglig leder i heimen, organiserer og administrerer, jobber og står i for at alt skal fungere noenlunde knirkefritt. Ved siden av jobben som jordmor og alt familie- og husstell blir det lite fritid. Dette dobbelt/trippel-arbeidet, som blir så lite satt pris på av de som hele tiden sørves, kjenner hun at hun er så inderlig lei av. Hun føler seg ufri, uglad. Hun har en stund nå tenkt på muligheten av å forlate Rune, men kan hun egentlig det når han faktisk er snill og grei, aldri har slått henne; ikke drikker han eller er utro, heller. Er det lov å gå da?

Bokas andre hovedperson er Linn, gift småbarnsmor, som til sin skrekk merker at mennene har sluttet å snu seg etter henne; hun som alltid ble regnet som den mest tiltrekkende i venneflokken, og som - ifølge mora - kunne velge på øverste hylle blant menn. Kanskje er det fordi hun føler seg sultefora på oppmerksomhet at hun ender opp med å være utro med en temmelig tilfeldig fyr, bare fordi det byr seg en anledning...

Jeg har lest flere bøker av Heidi Linde; jeg husker jeg leste debutromanen hennes for voksne, Under bordet (2002), (lenge før jeg begynte å blogge) og tenkte at dette er en forfatter jeg skal følge med på videre. Men jeg har ikke lest alle bøkene hennes likevel; i noen romaner (som Nu, jävlar!) skriver hun om flere som ikke har noe særlig felles; det blir for meg en samling kortromaner/noveller mer enn en roman, og det var jeg ikke så begeistret for. Jeg lurte på om de to hovedpersonene i årets roman skulle samhandle, eller hva. Det viser seg at de har felles berøringspunkter, i alle fall.
Grepet med å ha både Linn og Vigdis i hovedrollene, som utfolder seg i hver sin "fløy" av romanen, gir forfatteren mulighet for å vise kvinners - eller skal vi si foreldres - utfordringer i familielivet på ulike stadier, både når barna er i barnehagealder, og når de er i skolealder, uten å spre romanens handling ut over et altfor stort årsspenn. For Linns datter går i barnehagen, så da får vi kjenne litt på hvordan det kan oppleves å ha barn i førskolealder.

Jeg likte denne romanen godt; jeg tenker at de som leste Full spredning av Nina Lykke og lot seg begeistre, godt kan komme til å like denne også. Fortellerstemmen i Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er litt mindre anmassende, har et mer behagelig toneleie, men også her får vi en dose samfunnskritikk, eller skal vi si menneskekritikk? Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i episoder og personligheter som dukker opp i romanen. Her er mye om foreldrerollen og om samliv som er blitt i overkant krevende; det glir ikke av seg selv lenger, etter at forelskelsen er slitt vekk og hverdagen suger alt man har av krefter.