«Kirsebærsnø» av Ingelin Røssland

Utgjeven av Samlaget, 2012

Mannen til Cathrine fyller 40 år, og ho har stelt i stand ein stor fest for han. Men etter som festen går sin gang, fyllest ho med dårlege kjensler. Kvifor er han ikkje meir takknemleg? Kvifor vert han ikkje med og dansar med henne? Kvifor ser han henne ikkje, berre sit der, drikk og pratar? Ein svensk dyrlege stikk innom festen, og Cathrine tykkjer han høver bra til eit forsøk på å gjera ektemannen sjalu. Svensken vil i alle fall danse, og han ser henne, verkeleg ser henne. Cathrine kjenner at det er både godt og skummelt å bli sett, for kva kan ikkje dette blikket gjera med henne? Kan ho til og med komme til å vera utru mot mannen sin?

Eg har lese nesten alle bøkene Røssland har skrive, og eg likar veldig godt både skrivemåten hennar og tema ho tek opp. Kjærleik er eit tema som opptek meg, òg det vonde og vanskelege ved kjærleiken, som: Kva skjer når kjærleiken tek slutt, og kvifor tek han slutt? Kva skjer når nokon er utru, og kvifor vel dei å vera det?

Boka tumlar om tema som kjærleik og utruskap, gjev ingen svar, men vekkjer tankar og spørsmål i meg. Det er òg slikt eg likar ved bøker – at dei får meg til å tenkje og undrast.

Dette er Røssland sin fyrste roman for vaksne, og ein merkar at ho er van med å skrive for born og unge. Denne romanen er skriven i eit lett språk, ei lett tone, og han er ikkje særleg lang.

Eg ser at forlaget lanserer romanen som ein kjærleiksroman, medan Røssland sjølv seier dette er ein underhaldningsroman eller dameroman. Dette såg eg på nettet fyrst etter at eg var ferdig med romanen, og eg må seie at eg ikkje tenkte ”sjangerroman” om denne i det heile medan eg las. Eg tykkjer underhaldningsromanar gjerne kan vera glattare og meir overflatiske enn det denne var, og eg engasjerte meg meir i hovudpersonane her, enn eg gjer om eg les berre for underhaldninga sin del. 

Eg vart oppslukt og rive med av historia, som har god framdrift. Men då eg var ferdig, var det som om eg sakna noko. Eg trur at å skrive om slike tema for vaksne krev at ein går djupare, brukar eit større lerret, rett og slett lagar ei større bok. Fyrst då kan ein få ordentleg tak på kven hovudpersonane er og finne det sannsynlege i at dei handlar som dei gjer.

Konklusjonen er likevel at eg likte boka – sjølv om ho altså for min del gjerne måtte ha vore lengre og gravd djupare.

«Doktor Proktor og det store gullrøveriet» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug, 2012

Doktor Proktor, Bulle og Lise er på farten igjen! (Jippi!)

Denne gangen blir de håndplukket av Kongen og det som før het Gardens hemmelege teneste – nå Secret Garden – til å ta seg av noen hardbarkede, engelske kjeltringer som har stjålet hele Norges gullbeholdning. Gullet er blitt plassert i verdens sikreste bank i London, men Doktor Proktor og co lar seg ikke skremme: De planlegger å bryte seg inn i denne verdens sikreste bank og stjele Norges gull tilbake!

Dette er fjerde boka om Doktor Proktor, Bulle og Lise – de tre første heter «Doktor Proktors prompepulver» (2007), «Doktor Proktors tidsbadekar» (2008) og «Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.» (2010)

Dette er herlige, handlingsmettede, humoristiske bøker for liten og stor. Det er faktisk ganske mange poeng Nesbø har lagt inn i denne boka, som jeg tror er vel så mye for de voksne leserne.

Det føles som om jeg kjenner mange fra persongalleriet i boka, (jeg kan lett se dem for meg) siden Nesbø tar virkelige personer i bruk, vrir og vrenger litt på navnene deres, og gir dem passende og artige roller i bokas scener. Her finner vi for eksempel fotballtreneren Krillo som trener fotballaget Rotten Ham i London.

Kanskje kunne jeg ønsket at vi fikk litt mer tid alene sammen med bokas egentlige hovedpersoner. Persongalleriet er stort og rikholdig – det er nesten slik at det ikke er noe særlig plass til de egentlige heltene.

Men dette ødelegger ikke for helhetsinntrykket: Boka har stort humøroverskudd, masse energi, god framdrift og stor underholdningsverdi. Anbefales på det varmeste!

«I Roald Amundsens skispor : kappløpet til Sørpolen 100 år etter» av Stein P Aasheim

Utgitt av Cappelen Damm 2012

100 år etter at Roald Amundsen og hans menn tok seg inn til Sørpolen, gikk Aasheim i ”Amundsens skispor” sammen med Vegard Ulvang, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. De fulgte ikke helt den samme ruten, brukte moderne utstyr og nyttiggjorde seg ikke av trekkhunder (det er forbudt å ta med hunder til Antarktis), men ellers forsøkte de å gjøre som Amundsen, og følge hans ferd innover i isødet.

Aasheim og co var på ingen måte like utsatt for farer som Amundsen og hans menn – da de hadde med moderne kommunikasjonsutstyr, som PC-er og telefoner. Men utstyret trengte de for å kunne dele opplevelsene sine underveis. De hadde en egen blogg der de dag for dag la ut dagboka si fra turen, samtidig som de viste hva Amundsen skrev i dagboka si den gangen han var på farten.

Denne ekspedisjonsdagboka ligger fremdeles ute på nett: http://sorpolen2011.npolar.no/no/dagbok/

For meg – som har lest en del om Amundsens og Scotts ekspedisjoner tidligere – var det mye kjent stoff. Men det var absolutt interessant å lese Aasheims betraktninger og ”være med på strabasene” via ham.

Teksten er illustrert med fargefotografier og artige, små tegninger. Utgaven framstår som en noe påkostet en, også fordi papiret er av såpass god kvalitet; derfor synes jeg kanskje forlaget kunne spandert å sette teksten med litt større bokstaver også, for å bedre leseligheten.

«Fjellpistra : barndomsminner frå Vang» av Sverre Thune

Biletet av boka er lånt frå www.nilsthune.no

Utgjeven av Midtre Tune, 2010

I denne fine, vesle boka fortel Sverre Thune om korleis det var å vekse opp på ein gard i 1930-40-åra i fjellbygda Vang i Valdres.

Tittelen har forfattaren vald av di Fjellpistra brukte å sitje oppå Smådalsfjellet og syngje så det høyrdest utover fjell og vidder, og vart såleis ein del av dei fine minnene frå barndomen hans.

Boka inneheld stutte kapittel illustrert med fotografi frå den tida forfattaren skriv om. Eg tykkjer dette er ei lærerik bok for folk som lever i dag, slik ho syner korleis ein arbeidde og levde på gardane i gamle dagar, og borna måtte og ta del. For meg – som sjølv har vakse opp på gard (sjølv om det er ein del år seinare enn Thune) – er det mykje å kjenne seg att i. Til dømes potetsetjing- og plukking, luking i åkeren, stell av dyr, og deltaking i slåttonn.

Men boka handlar ikkje berre om arbeid – ho fortel og om kva dei held på med då dei hadde fri, og korleis det var på skulen den gongen.

Unge i dag kan ha godt av å få høyre korleis det var å leve før i tida. Det var ikkje berre å skifte klede fleire gonger for dagen og få dei lettvint vaska, og ein vart ikkje køyrd hit eller dit på aktivitetar om kveldane. Mykje av moroa ein hadde, måtte ein ordne sjølv.

Formen på boka (eit biletbok-format, nærmast), og slik ho er fortald, synes ho retta mot yngre lesarar. Eg trur boka kan vera fin til høgtlesing og til bruk i skulen.

Boka kunne kanskje hatt ei ordliste? Einskilde ord som er brukt er sikkert velkjende for mange, men for yngre lesarar kan dei vera ukjende.

«Sienas datter» av Marina Fiorato

Oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Utgitt av Vega forlag, 2012

Pia har levd et beskyttet og tilbaketrukket liv i Siena, helt til den dagen hun fyller 19 år. Da får hun vite at faren har funnet en ektemann til henne, en mann hun har hørt særdeles urovekkende rykter om. Hun får møte ham, Vincenzo, samme dag som forlovelsen blir kjent, og hun skjønner straks at ryktene om ham må være sanne, så dårlig som han behandler henne.

Dagen etter går det årlige palio-løpet av stabelen, og Vincenzo er med. Kapprittet er alt annet enn ufarlig, men for Pias del må Vicenzo like gjerne forulykke. En fremmed, vakker mann dukker opp og skal delta i løpet. Pia legger godt merke til ham, til tross for alle andre tanker og følelser hun er opptatt av, og følger spent med på hva som skjer under løpet. Der skjer det dramatiske ting som får skjebnesvangre følger for flere enn Pia…

«Sienas datter» er den fjerde romanen jeg har lest av Fiorato. «Glassblåserens fra Murano», «Botticellis hemmelighet» og «Fruen avSaronno» heter de andre.

Jeg ble ikke fullt så begeistret for «Sienas datter» som jeg har blitt for de andre. De aller viktigste hovedpersonene fikk ikke like stort spillerom i denne romanen, og selve plottet virket noe innfløkt og søkt. I midtpartiet av boka syntes jeg det skjedde lite og spenningen dalte, men den tok seg opp igjen mot slutten, og jeg var spent på hvordan det skulle ende.

Språket virket ikke like gjennomarbeidet og godt flytende i denne romanen, som jeg syntes var tilfelle for de andre tre.

Men liker du historiske romaner med mye dramatikk og romantikk, så kan det godt være at dette er en roman for deg!