«Hallo, elsk meg da!» av Johanna Thydell

Oversatt av Ingelin Røssland

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har fra før lest «I taket lyser stjernene» av samme forfatter – ei bok jeg likte. Og Ingelin Røssland – som har oversatt «Hallo, elsk meg da!» – er en nynorsk forfatter jeg har stor sans for. Dette er første gang jeg leser Røssland på bokmål. Thydell & Røssland virket som en spennende kombinasjon, og derfor tok jeg med meg boka hjem fra biblioteket.

Nora er kommet på kant med bestevenninna, Lisa, på grunn av en gutteepisode. Nora begriper ikke hvorfor Lisa reagerte så sterkt, hvorfor har hun skjøvet henne så til de grader ut i kulden? Ekte venner må da forsøke å forstå hverandre og kunne tilgi? Nora prøver å gjøre det godt igjen, men uten hell. Nora tørster etter kjærlighet, ikke bare fra venner. Hun vil så gjerne ha en kjæreste, men finnes det en gutt som kan bli glad i henne?

Ei bok om å være ung, om å være usikker på seg selv, usikker på hva man føler, usikker på menneskene rundt seg, usikker på hva kjærlighet er, og om å teste grenser for hvordan man kan oppføre seg mot hverandre, uten at alt går i stykker.

Tema i boka er tidløst – har du vært ung en gang eller er ung i dag, burde temaet engasjere. Men språklig synes jeg personlig at boka er noe tung å lese. Det er mye slang og sjargong, og et gjennomgående muntlig preg. Språket er iblandet følelsesutbrudd og banneord, som om det er fortalt fra en ungdom til en annen – og språket er en måte å tøffe seg eller markere seg på. Jeg tror at det bidrar til et autentisk preg, på det viset at vi skjønner at dette er tanker som foregår i et ungt menneskes hode. Samtidig er sjargong og slang noe som endres over tid, så boka – med det tidløse temaet – kan ha et umoderne og utdatert uttrykk om noen år?

Boka gir meg følelsen av at jeg kanskje leser Noras dagbok, men det er nummererte kapitler og overskrifter, selv om de i hovedsak er satt i parentes, uten stor forbokstav i første ord, hva hensikten kan ha vært med det. Her og der finner vi «Noriske ordtak» – altså ordtak Nora har kommet på og skriver ned.

Teksten virker innadvendt og selvopptatt, og dette kler på en måte innholdet og hovedpersonen. Og slang og sjargong gir altså et autentisk preg – slik kan jeg tenke meg at ungdom i dag ordlegger seg. Likevel: Jeg er litt delt i forhold til valget som er tatt i presentasjonsformen – jeg synes formen og språket stenger litt for min oppfattelse og opplevelse av innholdet, men jeg er kanskje for gammel og konservativ? Det kan være at målgruppa – ungdom – faktisk synes dette er lettlest og fengende?

Språket er greit – noen feil er blitt oversett i korrekturen, men det er ikke så mange at det skjemmer teksten nevneverdig. Av og til virker det som om språket fremdeles er litt svensk, som på s 106, der det står: «Jeg er ytterst uskyldig, og Lisa Lind er min ytterst beste venn…» På svensk bruker man ordet yttersta, og man kan på norsk si sånt som: ”… i sin ytterste konsekvens”, men i denne setningen synes jeg man kunne funnet et annet ord som passet bedre.

S 139: «… hun ville prata uforstyrra…» Her skulle det stått ”prate”.

S 62: «… fortalte jeg att jeg og Viktor ikke skulle gå som par.» Det riktige her skal være ”at” med en t.

S 130: «… det skal du vite når du gir deg ut i livet.» Jeg synes det ville vært bedre om det sto ”begir”, ikke ”gir”.

«Uglies» av Scott Westerfeld

Oversatt av Magne Tørring

Utgitt av Schibsted forlag 2011

Vi befinner oss en gang i framtida. Alle mennesker blir skjønnhetsoperert når de fyller16 år, og blir ”nypene.” Senere blir det ”midtpene” (når de har valgt yrke, gjennomgår de en mindre operasjon for å se litt eldre og klokere ut) og ”senpene” (foreldre, besteforeldre). Før man blir operert som 16-åring er man ”stygging”, og må bo utenfor ”Penby”. Etter skjønnhetsoperasjonen venter det en periode med fest og moro døgnet rundt.

Tally gleder seg og venter spent på 16-årsdagen sin. Da skal hun endelig bli gjenforent med bestekameraten Peris; han er litt eldre enn Tally – derfor har han blitt operert før henne.

Så møter hun Shay, ei jente som skiller seg ut. Hun drømmer nemlig ikke om å bli pen. Hun vil heller rømme til et hemmelig samfunn som ligger utenfor byen, det kalles Røyk, og der bor Røyklingene. De er ikke operert, men lar naturen gå sin gang, de eldes og får rynker. De lever av naturen, slakter dyr til mat og skinn, og de gjenbruker ting, så også gjenstandene de omgis av har på en måte sjel og karakter.

Shay vil gjerne ha med Tally til Røyk, men Tally lar seg ikke avspore. Hun vil og skal bli pen! Men dagen hun skal opereres, får hun et sjokk. I stedet for operasjon, får hun beskjed av spesialenheten ”Spesielle omstendigheter” om at hun må finne Shay og røpe Røyklingenes hjemmested, ellers blir det ingen skjønnhetsoperasjon på henne.

Denne science fiction-romanen for ungdom har et spennende plott. Boka tar opp tankevekkende tema, den interesserer og engasjerer, men jeg må innrømme at jeg likevel i partier fant den litt tung å lese. Det er muligens noe med rytmen i språket som gjør at jeg ikke får det helt til å gli, men forhåpentligvis er det bare jeg som kjenner det slik.

Noe småpirk:

S 306 finner jeg et eksempel på en lang setning som kunne vært delt opp eller satt sammen på en annen, bedre måte:

«De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum som var så forfallen at selv stygginger på oppdagelsesferd neppe våget seg inn der.»

Hva med: ”De gjemte mesteparten av utstyret sitt i en halvveis sammenrast bygning langt fra sentrum. Den var så forfallen at selv ikke stygginger på oppdagelsesferd var troende til å våge seg inn der.”

Noen bilder som ikke fungerer optimalt:

S 108: «… fikk som belønning en solid knippe skrammer på ansiktet og hendene fra kvistene som pisket forbi.»

Et knippe brukes gjerne om vekster eller ting du kan samle, holde eller knyte sammen – jeg synes ikke ordet passer i denne sammenhengen. Og strengt tatt var det Tally som pisket forbi kvistene, ikke omvendt.

S 277: «… og begravde ansiktet i brystet hans.»

Bedre med for eksempel: ”… hun gjemte ansiktet mot brystet hans.”

S 264: «Shay lå på bakken og skulte mot henne med sammenbitte, blodige tenner.»

Her kan man nesten forstå det som at Shay skuler med tennene?

En del unødvendige småord kunne vært luket vekk:

Eks s. 257: «Hun rettet oppmerksomheten sin mot Sjefen,…»

”Sin” er unødvendig – det holder med ”Hun rettet oppmerksomheten mot Sjefen,…”

Eller s 212: «… tilbrakt en hel dag med å hogge ned trær selv.»

”Ned” og ”selv” er unødvendig, det holder med: ”… tilbrakt en hel dag med å hogge trær.”

Det er noen tilfeller av verb som ikke står i riktig tid. De skulle stått i fortid av fortid, ikke ren fortid. Eks s 255: «Hun tenkte på den dagen hun kom hit, da hun så et ukeblad inne i biblioteket…» skulle vært: ”Hun tenkte på den dagen hun hadde kommet hit, da hun hadde sett et ukeblad…”

Og s 256: «Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke så det,…» skulle vært ”Kvinnen hadde rett og slett dukket, så fort at Tally ikke hadde sett det,…”

S 246 finner jeg et tilfelle av verb som skulle stått i preteritum futurum:

«Tally måtte snakke med henne i morgen. Det ble ikke lett…»

Her skulle det stått: ”Det ville ikke bli lett…”

S 12 og s 14 er det to orddelinger som faller litt uheldig:

”skrekk-lovner” s 12, og ”nype-ninger” s 14

«Uglies» er den første boka i en trilogi, og jeg blir nødt til å lese fortsettelsen - jeg må vite hvordan dette går!

«Lottomillionæren» av Patricia Wood

Utgitt av Schibsted forlag 2010

Oversatt av Aase Gjerdrum

Perry H. Crandall er ikke tilbakestående, ha det helt klart for deg! Tilbakestående folk har IQ lavere enn 75 (det har Perry lest i Det Beste), mens Perry har IQ på 76. Nei, Perry er ikke tilbakestående, bare litt sein. Det sier Besta. Og Besta er en av få mennesker Perry hører på. H-en i navnet hans står forresten for Heldiggris. Ikke rart han vinner tolv millioner dollar i Washingtons delstatslotteri!

Det er Perry selv som forteller i boka, og selv om han ikke alltid forstår alt folk prater om, er han flink til å gjengi for oss lesere – for Perry er nemlig auditiv (lyttende), og fanger opp det meste.

Dette er en underholdende, rørende, morsom, trist, lettlest, fengende historie. «Lottomillionæren» er Patricia Woods debutroman, og at den har blitt en bestselger er ikke rart.

Romanen gir meg assosiasjoner til «Forrest Gump». (Den romanen har jeg ikke lest, men jeg har sett filmen flere ganger.) Anbefales!

«Jeg skal gjøre deg så lykkelig» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober 2011

Vi er i Trondheim i ei blokk på midten av 1960-tallet. Ragde gir oss innblikk i flere menneskers/familiers hverdagsliv og personlige utfordringer, og vi får særlig se og lære hvordan de hjemmeværende husmødrene arbeider og kjeder seg om hverandre.

Forfatteren presenterer oss i bokas første del for de ulike beboerne i leilighetene i en oppgang i blokka. Vi kommer tett på dem, og får se og høre om deres hemmeligheter, problemer, tilbøyeligheter og skavanker.

Jeg ble fascinert av første del av boka, den er velskrevet, stilsikker og har en egen ro som kjentes behagelig og engasjerende for denne leseren. 

I del II av romanen skifter vi synsvinkel – en ung gutt utenfra, fra et av byens villastrøk, kommer for å selge og montere kikkhull i dørene i blokka. Personene vi har blitt kjent med innenfra, får vi nå se utenfra, gjennom ungguttens øyne. Jeg var glad for informasjonen det ga om hvordan det videre gikk med enkelte av beboerne, men jeg syntes at romanen fikk en helt annen og litt banal vinkling her, og likte ikke slutten av romanen så godt som jeg likte starten.

I del III av boka hastes trådene sammen og i aller siste avsnitt får vi forklart hvor romanens tittel har sitt opphav.

Alt i alt synes jeg Ragde har levert en god roman denne gangen. Skal jeg være veldig kritisk vil jeg si at den ikke henger helt sammen, slik starten er sikker og dvelende, mens slutten virker hastverkspreget og lettvinn. Slutten kunne Ragde jobbet mer med, (eventuelt kunne hun kuttet ut del II og III og laget en ny slutt?) og de detaljerte beskrivelser av matlaging og ulike typer vask kunne vært beskåret noe. Opplysninger om hendelser i verden som preget nyhetsbildet oppleves i noen tilfeller som litt utenpå handlingen – kanskje kunne de like gjerne vært utelatt.

Til slutt vil jeg vise et par fine beskrivelser/observasjoner jeg fant:
s 119: 

«Nina kroket seg enda mer sammen mens Irene snakket, hun var så liten og tynn, med et stort hode, hun lignet en kjærlighet på pinne, men uten kjærlighet.»

S 197: Her er vi med ei ung, sliten mor og babyen hennes på busstur:

«Om to stopp skulle hun av. Ville hun greie å reise seg? Tyngden mot setet, var det henne, denne varmen rundt skuldrene, kom den fra hennes gamle frakk? Det eneste hun var seg bevisst var hånda. Hånda som holdt, lenket henne til vogna, den absolutt viktigste hånda her i bussen, den eneste hånda her i bussen. Hun var en hånd, alt i henne var hånd, det eneste i henne. Å stole på splitter nye gummihjul og vognbremser var latterlig, hadde det ikke vært for hånda hennes som holdt, var det ikke godt å si hvordan det ville ha gått med barnet. Det kunne bli stjålet, et øyeblikk hun satt med blikket vendt ut av vinduet og bussdøra åpen og en gal kvinne som ikke greide å få egne barn, flådde barnet til seg. Eller vogna kunne velte, slik at barnet trillet ut på det skitne bussgulvet og noen deretter tråkket på det.»

«Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmqvist

Utgitt av Silke forlag 2011

Oversatt av Kirsti Vogt

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka

Alma og Margit, 79 og 81 år gamle, er nære venninner og nære naboer. Alma har aldri vært gift, men stelte for broren så lenge han levde. Margit er enke, men har en sønn, en svigerdatter og et barnebarn.

De to damene er daglig på visitt hos hverandre og spiser formiddagsmat sammen. De trives uovertruffent i hverandres selskap.

Så skjer det sørgelige: Kommunen ønsker å legge en vei over damenes tomter, og begges eiendommer skal eksproprieres. De finner seg stilltiende i den lunefulle skjebnen, og tar inn på et aldershjem mens de venter på at leilighetene de skal kjøpe, blir ferdige.

På aldershjemmet deler de rom, og de trives faktisk veldig bra her også. De blir med på datakurs og inspireres til å avertere i avisa etter et par mannfolk å være sammen med. Ja, det er her uttrykket ”sirile gentlemen” dukker opp. Damene blomstrer formelig mens de bor på hjemmet, og kanskje er det slik at de likevel ikke tenker å finne seg i at kommunen tar husene deres?

Dette er tredje bok av Holmqvist som er utgitt på norsk, og jeg har lest alle tre. Potensgiverne opplevde jeg som annerledes og frisk – den representerte noe nytt, hadde en lun humor og rolig tone. Rapsgubbene ble jeg ikke like fornøyd med.

Årets bok ga en leseropplevelse jeg vil plassere et sted mellom de to foregående bøkene. Den opplevdes som bedre enn Rapsgubbene, men den når ikke opp mot Potensgiverne. Det skyldes nok bare at jeg føler romanenes ideer blir for like – det er bare mer av det samme, svært lite nytt.

Språket er lett og godt, jeg finner bare småting å plukke på, som at teksten inneholder en del unødvendige småord. Jeg sier ikke at det er feil å ha dem med; dette er gjerne et spørsmål om smak og behag – de små ordene kan lage en annen rytme og få teksten til å virke mer muntlig. Personlig synes jeg ofte småordene kan bremse litt på farten og moderere uttrykk som ellers kunne virket renere og sterkere.

Jeg skal gi eksempler på hva jeg mener:

S 10: «Margit Berg var 81 år gammel, noe det var vanskelig å tro på,…»

Her kunne man kuttet ut ”på”, og kortere og enklere ha skrevet: «Margit Berg var 81 år gammel, noe som var vanskelig å tro.»

S 59: «… når tiden var inne for å frakte bort de siste tingene…»

”Bort” kan kuttes ut, så setningen blir: ”… når tiden var inne for å frakte de siste tingene…”

S 62: «Hun følte seg jo litt bitter.»

Setningen får en litt annen karakter om vi skriver: ”Hun følte seg litt bitter.” Eller kanskje vi til og med skal skrelle oss helt ned til: ”Hun følte seg bitter.”

Enkelte setninger kunne man jobbet litt mer med og forsøkt å finne bedre løsninger på:

Eksempler:

S 10: «Ansiktets form var pen,…»

Hva med: ”Ansiktsformen var pen…”

S 65: «Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser som to andre damer pleide å sitte på.»

Hva med: ”Den første dagen hadde de riktignok tatt to plasser der to andre damer pleide å sitte.”

S 90: «… at det hadde noe med at de skulle være spreke og glade å gjøre…»

Bedre om vi stokker litt og skriver: ”… at det hadde noe å gjøre med at de skulle være spreke og glade…”

Forfatteren innleder boka med å si at dette er en skrøne, så da er det kanskje urettferdig å henge seg opp i logiske brister, som at man på s 229 klubber igjennom en sak i kommunestyret, uten votering. På s 212 opplyses vi om at Kjell aldri pleier å ha på slips, men i kommunestyret s 143 har han vitterlig slips, som han står og trekker i.

Det er rørende med de skjøre og uvitende eldre kvinnene, men jeg lurer av og til på om ikke forfatteren trekker denne uvitenheten vel langt. Vet de virkelig ikke hva ordet viril eller pervers betyr? Og s 87, der de to damene filosoferer over hvordan tastaturet til PC-en ser ut, tenk så dumt at ikke bokstavene sto alfabetisk ordnet på ”platen” – da har altså damene aldri sett en skrivemaskin, heller?

Til sist s 77: «Da de svingte seg rundt hjørnet, lukket mørket seg rundt dem. Alma ble lei seg da hun så skyggen sin.»
Hvordan kan Alma kaste skygge, når mørket har lukket seg rundt dem?

Beskrivelser, særlig av interiør, er ofte detaljerte og omstendelige, det samme med damenes handlinger og gjøremål. Det gjør at bokas tempo blir langsomt, vi suges ned til et nærsynt detaljnivå. Mange vil like det, for meg blir det av og til litt kjedelig.

Av og til er teksten kommenterende eller foregripende, noe jeg synes er litt uelegant. Overlat heller til leseren å se hva som skjer, når det skjer, samt bedømme hvor vidt hendelser er magiske eller ikke.

Eks s 241: «Det var en magisk innledning på dagen, og det skulle hende mer som nok en gang forandret livet for de to damene, men de var fremdeles uvitende om dette da de gikk til spisesalen for å innta frokosten.»

Til tross for små innvendinger; jeg merker at Holmqvist har kost seg mens hun har skrevet boka, og det smitter over. Romanen er søt, småmunter og underholdende, og jeg er helt sikker på at mange vil kose seg med den. Har du lest og likt de andre to bøkene av Holmqvist, liker du ganske sikkert denne også.