«Elven» av Anna Fiske

Utgitt av Cappelen Damm 2018

I alle år, helt siden første klasse, har Helena vært ute i god tid for å møte Turid, slik at de kan komme seg til skolen sammen. Turid på sin side, har hver dag somlet og vært seint ute, slik at det hender de ikke rekker første time. Til nå har bare Helena ventet, det var sånn det skulle være, men nå begynner hun å bli lei av å vente på Turid, og attpåtil få skylda for at de kommer for seint! Men går det an å si fra? Eller går det an bare å dra uten Turid?
Det er også andre ting å tenke over, og som det kanskje går an å gjøre noe med? Som at far ofte er så bedrøva og mørk til sinns. Og Andreas i klassen som er så fin; tenk om hun turte å snakke med ham en dag!?

Denne ungdomsromanen består av ganske lite tekst, men med mange flere og større illustrasjoner enn vi er vant til å se i ungdomsbøker. Den knappe teksten overlater til leseren å lese mellom linjene, noe som kan være krevende. Samtidig gir boka en komplett historie om man ikke skulle klare å lese mellom linjene og følgelig ikke får med seg hele den "utvidede" historien.
Det handler om å vokse og modnes, om å få til å ta plass, finne seg selv, våge å si fra. Tema mange ungdommer vil kjenne seg igjen i.

Boka var raskt lest, men jeg kjente at den gjorde inntrykk, at den får meg til å føle og tenke. Illustrasjonene er også med på å gjøre boka spesiell og bidrar til å sette stemningen. Boka kan anbefales for både sterke og mindre sterke lesere, men den vil kanskje appellere mest til jentene? Hva tror du?

Forfatteren vant Brageprisen i 2018, i klassen barne- og ungdomsbøker.

«Usynlige Emmie» av Terri Libenson

Oversatt av Hilde Lyng
Illustrert av Terri Libenson
Utgitt av Cappelen Damm 2017

Ingen er slemme mot Emmie, det er bare ingen som legger merke til henne. Men det er greit, altså, for hun vil egentlig bare få være i fred og pusle med sitt.
Emmie er kjempeflink til å tegne. Blant annet lager hun en tegneserie som handler om ei som heter Katie, som er stikk motsatt av Emmie. Katie er nemlig pen, populær og elsker å være i sentrum for alles oppmerksomhet.
Men så skjer det noe veldig pinlig; en lapp med noe hemmelig som Emmie og bestevenninna har holdt på med, kommer på avveie. Det som hender i etterkant av dette, gjør at Emmie og Katie på en måte lærer av hverandres personlighet. Etterpå er det som om begge kan kjenne at de er blitt friere...

Illustrasjonene og tegneseriestripene som boka har en del av, gjør boka lettlest og rask å komme gjennom. Jeg synes innledningen av boka var litt treg; det tok en stund før det begynte å skje noe særlig, eller jeg virkelig ble interessert i Emmie og hva hun opplevde. Og de første kapitlene med Katie er også ganske kjedelige; perfekte mennesker er det i grunnen lite interessant med. Men så tar det seg opp etter hvert, og boka ble slukt i en fei.

Dette er nok mest for jentene, i alderen 8-12.

«Reserveprinsesse Andersen» av Torun Lian

Illustrert av Øyvind Torseter

Utgitt av Aschehoug 2015

Alice Andersen er sjenert. Veldig sjenert. Derfor er det helt greit for henne at hun får rollen som bakparten til hesten i klassens skuespill, det de skal framføre på skoleavslutningen før de spiser sjokoladekake. Alice gleder seg til skuespillet er overstått og de kan gå løs på kaka, men gruer seg til at alle i klassen skal være med å servere. For slik er det å være sjenert – det er masse å grue seg til, som kanskje de fleste andre barn synes er bare gøy, eller mangler forståelse for kan fylle enkelte andre med skrekk og gru.
Helene, for eksempel, jenta som skal spille prinsessa i skuespillet: Hun gleder seg til å være midtpunkt, til å briljere og skinne på scenen og ta imot velfortjent applaus.
Alice er reserveprinsesse, bare i tilfelle noe skulle skje så Helene ikke kan være med på avslutningen. Det er nok mest fordi Alice har lett for å lære ting utenat.
Så skjer det som ikke skulle skje: Helene blir skadet og må kjøres til sykehuset i ambulanse rett før skoleavslutningen begynner! Og Alice reserveprinsesse MÅ trå til. Dette kan vel aldri gå bra!? ...

Hovedpersoner i romaner pleier ofte å være ganske tøffe, munnrappe og slagferdige, får ting til å skje og skaper mye liv og røre. Alice er slik sett en ganske annerledes hovedperson. Hun er stille, sjenert og innadvendt, og mye av det hun kunne sagt, forblir inni henne som tanker og følelser. Og det er masser av disse tankene og følelsene. «Stillest vann har dypest bunn» er det et ordtak som sier, og ofte er det slik. De som er stille og ikke gjør så mye av seg, har gjerne et rikt og blomstrende indre liv. Bare at svært få merker det utenom dem selv.

Jeg synes det er fint med ei barnebok som tar opp et slikt tema, som viser at «de stille barna» ikke alltid har det så lett, og hvorfor.
Litterært sett synes jeg nok at ideen kunne vært løst på en mer troverdig og interessant måte. Her er det tydelig helt fra starten av boka at Alice vet om og på sett og vis har analysert problemet sitt. Jeg lurer på om hun kanskje har litt vel god selvinnsikt til å være 10 år. (Det ser ut til at Alice står foran sommeravslutning i 4. trinn; så da er hun vel ca 10 år.)
Jeg var selv et stille barn, uten at jeg skal utnevne meg selv til ekspert av den grunn, men jeg kan ikke huske at jeg - kanskje før jeg kom i ungdomsalder - var klar over hva det egentlig var som «feilte meg». Jeg merket vel at jeg ikke var som andre, jeg kunne føle sterkt ubehag stilt overfor oppgaver som bestemors «Kom og hils pent på gjestene», eller «Les høyt for klassen svaret ditt på oppgave x.» Jeg kjente at jeg slet med noe, men jeg hadde ikke greid å analysere meg fram til hva, og kan vel ha hatt en forestilling om at alle følte som jeg, og alle holdt kjeft om det - som jeg gjorde. Det at jeg ikke skjønte hvordan jeg var til forskjell fra andre, var nok det som var vanskeligst, tyngst å bære - det ble en slags hemmelighet, noe å skjule for andre, og en tung jobb hele tiden å skulle spille en annen enn man var.

Uansett troverdig framstilling av Alice eller ikke, så mener jeg at det litterært sett ville vært mye mer spennende, historien ville fått skikkelig brodd, om leseren fikk føle hvordan det var å være Alice, kjenne på hennes utrygghet og vanskelige følelser, i stedet for å få det forklart.

Men så vet jeg jo at leserne er barn, og da er det måte på hvor mye man skal legge mellom linjene; for en ung leser må man antakelig legge tema tydelig fram i dagen, slik at barna skal forstå og få hele sammenhengen ut fra det som faktisk står.
Ei bok som de stille barna sikkert kan kjenne seg igjen i, og fin som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan man kan få til å være den man er, også i møte med andre som kan framstå som veldig annerledes fra en selv.

Boka har vunnet Brageprisen 2015 for beste barnebok.

Fra 8-9 år.