Utgitt av Aschehoug 2015
Alice Andersen er sjenert. Veldig sjenert. Derfor er det helt greit for henne at hun får rollen som bakparten til hesten i klassens skuespill, det de skal framføre på skoleavslutningen før de spiser sjokoladekake. Alice gleder seg til skuespillet er overstått og de kan gå løs på kaka, men gruer seg til at alle i klassen skal være med å servere. For slik er det å være sjenert – det er masse å grue seg til, som kanskje de fleste andre barn synes er bare gøy, eller mangler forståelse for kan fylle enkelte andre med skrekk og gru.
Helene, for eksempel, jenta som skal spille prinsessa i skuespillet: Hun gleder seg til å være midtpunkt, til å briljere og skinne på scenen og ta imot velfortjent applaus.
Alice er reserveprinsesse, bare i tilfelle noe skulle skje så Helene ikke kan være med på avslutningen. Det er nok mest fordi Alice har lett for å lære ting utenat.
Så skjer det som ikke skulle skje: Helene blir skadet og må kjøres til sykehuset i ambulanse rett før skoleavslutningen begynner! Og Alice reserveprinsesse MÅ trå til. Dette kan vel aldri gå bra!? ...
Hovedpersoner i romaner pleier ofte å være ganske tøffe, munnrappe og slagferdige, får ting til å skje og skaper mye liv og røre. Alice er slik sett en ganske annerledes hovedperson. Hun er stille, sjenert og innadvendt, og mye av det hun kunne sagt, forblir inni henne som tanker og følelser. Og det er masser av disse tankene og følelsene. «Stillest vann har dypest bunn» er det et ordtak som sier, og ofte er det slik. De som er stille og ikke gjør så mye av seg, har gjerne et rikt og blomstrende indre liv. Bare at svært få merker det utenom dem selv.
Jeg synes det er fint med ei barnebok som tar opp et slikt tema, som viser at «de stille barna» ikke alltid har det så lett, og hvorfor.
Litterært sett synes jeg nok at ideen kunne vært løst på en mer troverdig og interessant måte. Her er det tydelig helt fra starten av boka at Alice vet om og på sett og vis har analysert problemet sitt. Jeg lurer på om hun kanskje har litt vel god selvinnsikt til å være 10 år. (Det ser ut til at Alice står foran sommeravslutning i 4. trinn; så da er hun vel ca 10 år.)
Jeg var selv et stille barn, uten at jeg skal utnevne meg selv til ekspert av den grunn, men jeg kan ikke huske at jeg - kanskje før jeg kom i ungdomsalder - var klar over hva det egentlig var som «feilte meg». Jeg merket vel at jeg ikke var som andre, jeg kunne føle sterkt ubehag stilt overfor oppgaver som bestemors «Kom og hils pent på gjestene», eller «Les høyt for klassen svaret ditt på oppgave x.» Jeg kjente at jeg slet med noe, men jeg hadde ikke greid å analysere meg fram til hva, og kan vel ha hatt en forestilling om at alle følte som jeg, og alle holdt kjeft om det - som jeg gjorde. Det at jeg ikke skjønte hvordan jeg var til forskjell fra andre, var nok det som var vanskeligst, tyngst å bære - det ble en slags hemmelighet, noe å skjule for andre, og en tung jobb hele tiden å skulle spille en annen enn man var.
Uansett troverdig framstilling av Alice eller ikke, så mener jeg at det litterært sett ville vært mye mer spennende, historien ville fått skikkelig brodd, om leseren fikk føle hvordan det var å være Alice, kjenne på hennes utrygghet og vanskelige følelser, i stedet for å få det forklart.
Men så vet jeg jo at leserne er barn, og da er det måte på hvor mye man skal legge mellom linjene; for en ung leser må man antakelig legge tema tydelig fram i dagen, slik at barna skal forstå og få hele sammenhengen ut fra det som faktisk står.
Ei bok som de stille barna sikkert kan kjenne seg igjen i, og fin som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan man kan få til å være den man er, også i møte med andre som kan framstå som veldig annerledes fra en selv.
Boka har vunnet Brageprisen 2015 for beste barnebok.
Fra 8-9 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar