Oversatt av Børge Lund
Etterord av Jon Gangdal
Utgitt av Pax forlag, 2014
Journalisten Krakauer forteller i denne boka om sin deltakelse på et klatrelag som skulle bestige Mount Everest, verdens høyeste fjell, våren 1996. Ekspedisjonen ble overrasket av uvær og åtte mennesker døde.
Innledningsvis i boka gir Krakauer en kort innføring i Mount Everests historie som klatreobjekt; fjellet ble første gang besteget i 1953, og før dette lyktes ble det gjennomført flere ekspedisjoner med fatale resultat. Klatringen av Everest er blitt en gjennom kommersiell greie, og historien om hvordan toppen er blitt erobret framstår ikke som hyggelig lesestoff.
Lufta på toppen av fjellet er så tynn at de fleste må ha ekstra oksygen for å greie seg. Å komme opp er én ting, men det kan koste en livet om man ikke har krefter til returen. Å kjenne sin begrensning og ha vett til å snu i tide, kan ofte være det som redder liv. Det kan virke som å nå toppen for mange blir en besettelse. En besettelse man ikke blir kvitt før man har lyktes i å nå toppen, eller bukket under i forsøket.
Jeg kjenner en blanding av fascinasjon og undring stilt overfor fenomenet. Jeg undres hva i all verden det er som driver folk til å risikere liv og helse for å komme opp på toppen av verdens høyeste fjell?
Så vidt jeg kan skjønne, må filmen «Everest» bygge på Krakauers bok. Filmen så jeg tidligere i år, og det var nok den som inspirerte meg til å lese boka.
Det er litt for mange slurvefeil i boka, av typen jeg kaller "hikkefeil" - man endrer uttrykk, særlig gjelder det endringer av preposisjoner, og så glemmer man å stryke det man ønsket å endre. En ekstra runde korrektur hadde gjort seg.
Boka inneholder også mange navn, så det er litt slitsomt å holde styr på alle. Dette blir heller ikke enklere av at forfatteren skifter mellom å bruke bare fornavn eller bare etternavn.
Men boka interesserte meg, og jeg har lyst til å lese flere beretninger om dette fjellfenomenet; kanskje Jon Gangdals bøker «Historien om Mount Everest» og «Everest : drøm og virkelighet»?
