Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Bastion forlag, 2018
Vi møter igjen Louisa Clark (Lou) fra «Et helt halvt år» (2013) og «Etter deg» (2015). Idet romanen starter er hun på vei til New York der hun skal bo ett år. Nathan - som hun kjenner siden de begge arbeidet for Will Traynor - har ordnet jobb til henne hos herr og fru Gopnik, et rikt ektepar med svær leilighet i et av byens bedre strøk. Lous forhold til kjæresten Sam er ganske ferskt, men han har forsikret henne om at det er OK at hun reiser; de skal greie å holde forholdet varmt selv over så stor avstand - han skal jo komme og besøke henne, og hun kommer hjem til jul. Men avstandsforhold viser seg å være akkurat så krevende som alle advarer om, og både Lou og Sam kan jo dessverre støte på fristelser. Lous største fristelse dukker opp i form av Josh - en kjekk amerikaner som er veldig lik Will av utseende; hun forestiller seg at slik var Will før den fatale ulykken skjedde, som gjorde ham lam...
Etter å ha lest «Etter deg» konkluderte jeg med at den på langt nær var så god som «Et helt halvt år». Denne tredje romanen om Lou, som i følge vaskeseddelen på boka er avsluttende, føles på samme måte som en egentlig unødvendig roman. «Et helt halvt år» var en spesiell roman, som greide å vekke sterke følelser og stort engasjement. De to oppfølgerne greier aldri å komme på høyde med den første. Det er ikke det at de er dårlige romaner, men de vil uvegerlig bli sammenliknet med den første i rekken, og da faller de litt igjennom.
Som for «Etter deg» synes jeg også årets roman har et vel omfangsrikt persongalleri - det går greit å holde styr på dem, men enkelte partier av romanen blir rene oppramsinger for å holde oss oppdatert på alt som skjer med alle sammen. Jeg tror romanen ville tjent på at noen av sidehistoriene ble kuttet, og en del scener ble tatt ut, slik at det ikke ble så mye kjedelig transport. Og knutene på tråden mellom Sam og Lou? Vel, de virker vel planlagte og ikke helt sannsynlige, alle sammen.
Språket fungerer stort sett greit. Enkelte småfeil/slurv finner jeg, som for eksempel s. 88: "Kanskje folk endelig begynner å akseptere med at Leonard har ny kone."
Men: Når dette er sagt, så vil jeg likevel anbefale romanen til lesere som liker kjærlighet og feelgood. Det er stedvis god humor og snert, og boka beskriver blant annet et rørende vennskap mellom Lou og en eldre kvinne som bor i samme hus som Gopnikene.
søndag 28. januar 2018
tirsdag 23. januar 2018
«Anrop fra en engel» av Guillaume Musso
Oversatt av Mette I. Gudevold
Utgitt av Pantagruel 2012
Madeline og Jonathan dulter tilfeldig borti hverandre på en kafe på Kennedy airport i New York. Det er på ingen måte et hyggelig møte; de skjeller hverandre ut for å ha opptrådt klønete og går hver til sitt. Først når hun er framme i Paris og han i San Francisco, oppdager de at de har greid å forbytte mobiltelefoner. Selv om de ikke likte hverandre, begynner de hver for seg å spionere litt på hva som ligger lagret på den andres telefon, og det viser seg at de begge bærer på store hemmeligheter...
Dette var underholdende lesestoff; en bra miks av søtladen romantikk og råbarket spenning. Jeg lot meg rive med, selv om forlaget har sluppet gjennom altfor mye slurvefeil; eksempel: sitattegn som er plassert feil, til og med spor av korrekturlesers kommentarer i teksten, som s 254: «Jeg skal ikke til Gare du Nord, kjør meg heller til Charles de Gaulle IIn fransktalende vil ikke si le, terminal 1.»
Utgitt av Pantagruel 2012
Madeline og Jonathan dulter tilfeldig borti hverandre på en kafe på Kennedy airport i New York. Det er på ingen måte et hyggelig møte; de skjeller hverandre ut for å ha opptrådt klønete og går hver til sitt. Først når hun er framme i Paris og han i San Francisco, oppdager de at de har greid å forbytte mobiltelefoner. Selv om de ikke likte hverandre, begynner de hver for seg å spionere litt på hva som ligger lagret på den andres telefon, og det viser seg at de begge bærer på store hemmeligheter...
Dette var underholdende lesestoff; en bra miks av søtladen romantikk og råbarket spenning. Jeg lot meg rive med, selv om forlaget har sluppet gjennom altfor mye slurvefeil; eksempel: sitattegn som er plassert feil, til og med spor av korrekturlesers kommentarer i teksten, som s 254: «Jeg skal ikke til Gare du Nord, kjør meg heller til Charles de Gaulle IIn fransktalende vil ikke si le, terminal 1.»
søndag 21. januar 2018
«Mor om natten» av Niels Fredrik Dahl
Utgitt av Oktober forlag 2017
Forfatterens mor er død, og han finner fram en dagbok hun ga ham en del år tilbake, den såkalte "nattboken". Kanskje av plikt leser han den, forsøker å finne tilbake til hvem moren var, og særlig må han kanskje gå inn på hennes mørke side. Så forsøker han også å finne ut hvem han selv var, og hvem de to var sammen; mor og sønn.
Det som slår meg mens jeg leser er at jeg fornemmer en ulyst, en slags vegring for å gå for nære både moren, og den han selv var som barn. Det er som han ikke liker seg selv som barn, kanskje ikke som voksen, heller. Han forteller om alkoholmisbruk, utroskap, løgner, skrivevegring, slik at jeg kjenner bekymring for hvordan han egentlig har det. Kanskje er det derfor boka framstår som fragmentarisk. Puslespillbitene er uoversiktlige, og mange mangler, forfatteren har ikke klart å sette dem sammen til et tydelig bilde.
Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke likte boka, for det gjorde jeg. Den var ubehagelig å lese, men alt man leser skal ikke være behagelig. Man må våge å la seg utfordre, slik forfatteren har utfordret seg selv med å ta fatt i materiale som trigget det mørke i ham, som var vanskelig å forme til noe gjenkjennelige, allmenngyldig.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i ønsket om, eller følelsen av plikt man som skrivefør kan kjenne til å fange historien og personligheten til en nær som er død.
Forfatterens mor er død, og han finner fram en dagbok hun ga ham en del år tilbake, den såkalte "nattboken". Kanskje av plikt leser han den, forsøker å finne tilbake til hvem moren var, og særlig må han kanskje gå inn på hennes mørke side. Så forsøker han også å finne ut hvem han selv var, og hvem de to var sammen; mor og sønn.
Det som slår meg mens jeg leser er at jeg fornemmer en ulyst, en slags vegring for å gå for nære både moren, og den han selv var som barn. Det er som han ikke liker seg selv som barn, kanskje ikke som voksen, heller. Han forteller om alkoholmisbruk, utroskap, løgner, skrivevegring, slik at jeg kjenner bekymring for hvordan han egentlig har det. Kanskje er det derfor boka framstår som fragmentarisk. Puslespillbitene er uoversiktlige, og mange mangler, forfatteren har ikke klart å sette dem sammen til et tydelig bilde.
Det er ikke sånn å forstå at jeg ikke likte boka, for det gjorde jeg. Den var ubehagelig å lese, men alt man leser skal ikke være behagelig. Man må våge å la seg utfordre, slik forfatteren har utfordret seg selv med å ta fatt i materiale som trigget det mørke i ham, som var vanskelig å forme til noe gjenkjennelige, allmenngyldig.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i ønsket om, eller følelsen av plikt man som skrivefør kan kjenne til å fange historien og personligheten til en nær som er død.
«Hjertet er en knyttneve» av Ingrid Ovedie Volden
Utgitt av Aschehoug 2017
Oliver og Aline går i samme klasse, men de har aldri snakket med hverandre. Ikke så rart, kanskje, siden Aline har som strategi at hun ikke skal bli venn med noen som helst på skolen hun måtte begynne på etter at de flyttet. Hennes ønske er å flytte tilbake til stedet de kom fra, og hvis hun gjør sitt beste for ikke å passe inn på det nye stedet, så innser nok mor og far at det er best å snu!
Olivers foreldre har nylig flyttet fra hverandre, noe faren takler så dårlig at han blir syk og havner på hjerteavdelingen på sykehuset. Der støter Oliver tilfeldigvis på Aline, som er der for å gjøre research til en skoleoppgave om hjertet, og slik starter de i det små med å bli kjent med hverandre...
Dette var en lettlest, engasjerende og søt roman; ei bok du får lyst til å sluke. Tonen er lett og humoristisk, selv om tema er ganske dystert til tider. Jeg likte også veldig godt den forrige boka til Volden, «Alt som teller».
Også i denne romanen har hovedpersonen en "annerledeshet", slik at vi som leser skal forstå hvorfor hun sliter med å føle seg inkludert. Jeg får da lyst til å minne om at mange kan ha følelsen av ikke å være inkludert, ikke å høre til, ha dårlig selvfølelse, selv uten synlige "skavanker".
Jeg ser ikke at alderen til hovedpersonene i boka er røpet, men jeg vil tippe de er ca 12-13 år. Synsvinkelen i romanen veksler mellom Aline og Oliver. Jeg vil tro at både gutter og jenter kan like denne boka, og kan passe fra ca 9 år og oppover.
Oliver og Aline går i samme klasse, men de har aldri snakket med hverandre. Ikke så rart, kanskje, siden Aline har som strategi at hun ikke skal bli venn med noen som helst på skolen hun måtte begynne på etter at de flyttet. Hennes ønske er å flytte tilbake til stedet de kom fra, og hvis hun gjør sitt beste for ikke å passe inn på det nye stedet, så innser nok mor og far at det er best å snu!
Olivers foreldre har nylig flyttet fra hverandre, noe faren takler så dårlig at han blir syk og havner på hjerteavdelingen på sykehuset. Der støter Oliver tilfeldigvis på Aline, som er der for å gjøre research til en skoleoppgave om hjertet, og slik starter de i det små med å bli kjent med hverandre...
Dette var en lettlest, engasjerende og søt roman; ei bok du får lyst til å sluke. Tonen er lett og humoristisk, selv om tema er ganske dystert til tider. Jeg likte også veldig godt den forrige boka til Volden, «Alt som teller».
Også i denne romanen har hovedpersonen en "annerledeshet", slik at vi som leser skal forstå hvorfor hun sliter med å føle seg inkludert. Jeg får da lyst til å minne om at mange kan ha følelsen av ikke å være inkludert, ikke å høre til, ha dårlig selvfølelse, selv uten synlige "skavanker".
Jeg ser ikke at alderen til hovedpersonene i boka er røpet, men jeg vil tippe de er ca 12-13 år. Synsvinkelen i romanen veksler mellom Aline og Oliver. Jeg vil tro at både gutter og jenter kan like denne boka, og kan passe fra ca 9 år og oppover.
fredag 19. januar 2018
«Killerinstinkt» av Thomas Enger
Utgitt av Kagge forlag 2017
Evens kjæreste, Mari, blir funnet drept på Fredheim videregående skole, dagen etter revypremieren. En jevnaldrende gutt, Johannes, blir også funnet død et annet sted på skolen. Mistanken rettes umiddelbart mot Even, siden Mari slo opp med ham kort tid før, og det kan være at hun slo opp fordi hun var interessert i Johannes? Dessuten er det en fyr som sier han har sett Even på skolen den kvelden. Ille går til enda verre, da denne fyren også blir funnet drept. Even vet at det som blir hevdet om hans tilstedeværelse på skolen den kvelden er løgn, men hvordan bevise det? Og hvem er det som har tatt livet av de tre?
Dette er en kriminalroman for ungdom, spekket med action, konfliktfylte scener og mistenkelige personer. Jeg synes handlingen blir for usannsynlig til at jeg greier å leve meg helt inn i den, og jeg synes språket bærer preg av hastverksarbeid. Det er potensiale her for å få mer flyt og variasjon i språket. Men: I en handlingsdrevet roman som dette, og med ungdom som målgruppe, tror jeg det er få som tenker over at språket kunne vært bedre.
Selv om jeg personlig ikke ble overbegeistret for denne, så kommer jeg til å anbefale den for ungdom som spør etter en spennende bok. Boka er blant de nominerte til Uprisen 2018.
Evens kjæreste, Mari, blir funnet drept på Fredheim videregående skole, dagen etter revypremieren. En jevnaldrende gutt, Johannes, blir også funnet død et annet sted på skolen. Mistanken rettes umiddelbart mot Even, siden Mari slo opp med ham kort tid før, og det kan være at hun slo opp fordi hun var interessert i Johannes? Dessuten er det en fyr som sier han har sett Even på skolen den kvelden. Ille går til enda verre, da denne fyren også blir funnet drept. Even vet at det som blir hevdet om hans tilstedeværelse på skolen den kvelden er løgn, men hvordan bevise det? Og hvem er det som har tatt livet av de tre?
Dette er en kriminalroman for ungdom, spekket med action, konfliktfylte scener og mistenkelige personer. Jeg synes handlingen blir for usannsynlig til at jeg greier å leve meg helt inn i den, og jeg synes språket bærer preg av hastverksarbeid. Det er potensiale her for å få mer flyt og variasjon i språket. Men: I en handlingsdrevet roman som dette, og med ungdom som målgruppe, tror jeg det er få som tenker over at språket kunne vært bedre.
Selv om jeg personlig ikke ble overbegeistret for denne, så kommer jeg til å anbefale den for ungdom som spør etter en spennende bok. Boka er blant de nominerte til Uprisen 2018.
Abonner på:
Innlegg (Atom)




