«Det hjelper ikke å blunke» av Lene Ask

Utgitt av Gyldendal, 2016

Lilly synes om seg selv at hun er stygg. Hun er nemlig født med såkalt hareskår, og vil for alltid ha et arr i leppa. Men så lenge hun er flink til å løpe, betyr ikke utseendet så mye. Hun elsker å trene, særlig sammen med kameraten Are - de henger masse sammen, er rett og slett veldig gode venner.
Men så kjenner Lilly en dag at det er en ny følelse inni henne når hun ser Are. Å, nei! Hun vil ikke bli forelska! Forelskelse kan ødelegge vennskapet. Hun fortjener uansett ikke en så fin gutt som Are - hun som er så stygg selv. Men hvordan skal hun greie å være som før mot Are, når denne nye følelsen kribler og kiler inni henne?

Dette er en fin og engasjerende ungdomsroman om pubertet og forelskelse. Man trenger ikke ha hareskår eller være spesielt stygg for å kjenne seg igjen i tankene og kvalene som Lilly har. I puberteten skjer det store endringer både inni og utenpå; det er ikke alltid lett å holde tritt med hvem og hvordan man er til enhver tid. Og mange sliter med selvfølelsen, tenker at man ikke er verdt noe, at ingen bryr seg om en.

Jeg tror boka vil interessere jentene mest, fra 11-12 år og oppover.

«De urolige» av Linn Ullmann

Utgitt av Oktober forlag, 2015

Bokas jeg/hun har en gammel far. I hans siste leveår starter hun å intervjue ham, meningen er å skrive bok sammen. Prosjektet ses vel også på som en gyllen anledning til å bli bedre kjent med hverandre, men bokas hovedperson merker at de nok kom i gang i seneste laget; farens minner og tanker er ikke så sterke og tydelige som de pleide å være, samtalene blir med liten struktur og retning. Men mening har de likevel; det er noe å samles om, noe å dele, noe å fylle hans dager med, når han ikke har så mye annet å bedrive tiden med.
Det ble heldigvis bok, selv om faren døde før prosjektet var i havn, og hans stemme er også sterkt med i boka.

Forlaget og forfatter mener dette er en roman. Det er kanskje mest fordi man ikke har noe annet å kalle det. Det er ikke en biografi, det skjønner jeg. Men jeg tror heller ikke at så mye av dette er oppdiktet; selvfølgelig kan man huske omtrentlig, man kan smøre på eller trekke fra under dekke av at det er fiksjon. Det kan være beleilig. Men det virker opplagt at boka handler om Linn Ullmann selv (hun veksler mellom å omtale den kvinnelige hovedpersonen som hun/jenta, eller skrive i jeg-form) og faren Ingmar Bergman. Moren Liv Ullmann er også med, men i det vi kan kalle en birolle. Det er forholdet mellom far og datter som er viktig.

Uansett: Jeg skal ikke henge meg opp i hvilken sjanger dette er eller ikke er, for dette er en veldig god bok! For den som har mistet foreldre til alderdom og død, er den til å kjenne seg igjen i. Jeg kjenner meg i alle fall igjen. Følelsen av at man ikke kjenner hverandre kan være der, selv om man har bodd sammen i mange år; det har ikke bokas hovedperson og hennes far.
Jeg kjenner igjen ønsket man kan ha om fange den personen man skjønner man snart kommer til å miste; dette menneskets biografi. Så ber man vedkommende fortelle, men så husker han ikke, skjønner ikke vitsen, eller mangler evne til å fortelle fritt. Da stiller man kanskje direkte spørsmål, men svarene kan bli så som så. Og så kommer uvegerlig døden, og setter en effektiv stopper for all videre mulighet til deling av minner og tanker. Man innser at dødsfallet innebærer at en epoke av ens liv er over; med personen som døde, forsvinner muligheten til å huske bakover i slektens historie.

Interessant, velskrevet og rørende av en modig og dyktig forfatter. Anbefales varmt.

«Til døden : noveller» av Hilde Lindseth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Denne novellesamlingen kretser i innhold rundt temaet kjærlighet. For flere av novellene er scenen for handlingen lagt til eller i nærheten av et bryllup; derav kommer nok tittelen Til døden.

Lettlest og godt språk, interessante personligheter og tema. Absolutt en samling du bør få med deg, om du liker noveller.

«Han & dem» av Katarina von Bredow

Oversatt av Gry Brenna
Utgitt av Gyldendal 2016

Kevin (12) har fått en fin, gammel moped etter farfar, som nå dessverre er død. Selvfølgelig er Kevin altfor ung til å kjøre den, men på gårdsplassen eller andre trygge steder, får han lov av far til å prøve den litt. Noen gutter i klassen får nyss om mopeden og vil også prøve, og bak ryggen på far greier Kevin å snike seg ut på veien med mopeden for å møte guttene. De får prøvekjøre etter tur. Alt går fint, helt til det er Noahs tur. I altfor stor fart, og på fortauet (!) raser han av gårde, og kommer i skade for å kjøre ned en gammel mann med krykker. De får panikk og stikker av; heldigvis ser de at en bil har stanset ved den gamle mannen slik at han blir tatt hånd om.
Mopeden har fått noen skrammer. I seg selv ille nok, for hvordan skal Kevin da kunne holde skjult for faren at han snek seg av gårde bak ryggen på ham? Men verst er det at den gamle mannen kanskje er livstruende skadd. Selv om det var Noah som kjørte, føler Kevin stor skyld i det som skjedde...

Dette er tredje bok i von Bredows trilogi om en gjeng ungdommer som går siste året på mellomtrinnet. De to første heter «Du & jeg» og «Hun & ham».
Jeg har lest alle tre, synes det er troverdige, fine og tankevekkende bøker som jeg gjerne vil anbefale til unge lesere, men også til voksne som ønsker en påminnelse om hvordan det føles å være 12-13 år, på vippen mellom barn og ungdom.

Denne boka hadde en litt svak start, synes jeg, men spenningen stiger og holder seg godt utover i historien.

«Jeg lar deg gå» av Clare Mackintosh

Oversatt av Ulrik Farestad
Utgitt av Cappelen Damm 2016

En fem år gammel gutt slipper hånda til mora da det bare er igjen å løpe over gata, så er de hjemme. En bil kommer som fra ingensteds, treffer gutten i stor fart, og dreper ham momentant. Sjåføren kjører vekk fra stedet, uten å ha gitt seg til kjenne eller undersøke nærmere hvordan det gikk med gutten. Lokalsamfunnet i Bristol er sjokkert over ulykken, og det snakkes om hvordan gjerningspersonen overhodet kan leve med vissheten om å ha gjort noe slikt.
Jenna Gray bryter opp for å starte på nytt et annet sted, nærmere bestemt en avsidesliggende kystby i Wales. Men minnene om ulykken hjemsøker henne; sorg, skyldfølelse og frykt holder henne i et knugende favntak. Sakte tar livet en ny og lysere vending for Jenna, men ikke før begynner hun på ny å føle mening med livet, så blir hun innhentet av fortiden...

Dette er en spennende og medrivende kriminalroman. Da jeg først kom i gang og begynte å bli kjent med Jenna, tørstet jeg bare etter å fortsette, slik at jeg fikk vite hvordan det gikk til slutt.

Dessverre synes jeg oversetter og forlag har gjort litt for dårlig jobb med den norske utgaven. Jeg antar man har hatt hastverk med å få boka ut på det norske markedet, men her burde man hatt is i magen og tatt seg litt bedre tid, jobbet med å få språket til å flyte bedre, og luket vekk opplagte feil, som s. 130, der det dukker opp en "punktlærsmage" - det skal selvfølgelig være puntlærsmage.S 173 lurer jeg på om tankene har vært helt til stede: «Jeg finner frem den største stekepannen, og Patrick legger hummeren forsiktig tilbake i bagen mens vi venter på at vannet skal koke.»
Kanskje har ikke Jenna noe annet enn en stekepanne å koke hummer i, men jeg mistenker at det i originalen har stått pan og så oversatte man dette hastig med ordet stekepanne uten å sjekke, og uten å tenke over at det Jenna og Patrick skulle, var å koke hummer.

Jeg finner også setninger hvor man ikke har sammenhengen fra starten og videre, eks s 160 «Jeg åpner jeansen, trekker dem ned og sparker dem av meg...» Her starter man med jeansen i entall, men viser tilbake til den som flertall.

Enkelte uttrykk er for direkte oversatt; jeg mener at man må jobbe litt mer med språket, slik at man får følelsen av å lese norsk, ikke ord-for-ord-oversatt, haltende norsk.
Eksempel s 71: «Prøvde du engang?» sa Kate, rød i ansiktet av sinne. «Eller ga du deg med en gang?»
Jeg gjetter at det i originalen har stått "Did you even try?" På norsk ville man sagt noe sånt som "Gjorde du i det minste et forsøk?" eller "Forsøkte du i det minste?"

En grundig språkvask kunne gjort språket smidigere. Unødvendige småord og omstendelige bilder/beskrivelser kunne vært luket vekk eller ordnet opp i. Eks s 84: «Hun hadde på seg skreddersydde, grå bukser og en tettsittende genser, og hun hadde tatt på seg en lett jakke for å gå ut.»
Dette kunne vært uttrykt enklere: "Hun hadde skreddersydde, grå bukser og tettsittende genser, og nå en lett jakke i tillegg, klar til å gå ut."
Og s. 80: «... nå setter jeg også frem vasen fra Bethans veldedighetspose. I ettermiddag skal jeg plukke noen seljekvister og sette dem i den.» Kunne vært forenklet til "... noen seljekvister til å ha/sette i den."

Mange vil kanskje avfeie innvendingene mine som slem kritikksyke, men jeg synes faktisk at når man sitter med en slik diamant som denne romanen kan sies å være, burde man tatt seg bryet med å pusse den maksimalt. Da ville den fått skinne så briljant den fortjener.