«Et sted skinner det» av Vibeke Riiser-Larsen

Utgitt av Aschehoug 2015

Sigrid bor for seg selv og pleier lite omgang med andre.
Tante Else ringer annenhver uke.
Mor er syk og bor på institusjon, mens pappa lar høre fra seg bare til jul og når Sigrid har bursdag. Så mange andre mennesker er det ikke i livet hennes.
Heldigvis har Sigrid jobben å gå til. Hun står i informasjonsavdelingen i en velassortert utstyrsbutikk og møter der alle slags mennesker. Noen av dem kan faktisk være hyggelige, slik som Snorre, som en dag har med boller til henne. Det gjør han vel av en grunn? Kanskje kommer han tilbake snart? Kanskje vil han henne noe?

Denne romanen er interessant og engasjerende. Sigrids ensomhet er vond og tung, men jeg som leser nærer et håp om at ting kan ordne seg, siden fortellingen ikke er uten humor i beskrivelsen av ulike scener i Sigrids liv.

Hvordan det går, vil jeg ikke røpe; du får lese selv. Boka er herved anbefalt.
Jeg tror ensomhet er noe mange kan kjenne seg igjen i, selv om vi ikke opplever eller takler den likt med Sigrid i romanen.
Hvis du ikke vet hvordan det kjennes å være ensom, så tror jeg du har godt av å få et innblikk i hvordan det kan fortone seg å føle seg alene med tanker, følelser og problemer, fra de helt små til de virkelig store.

«Purriot og skimysteriet» av Bjørn F. Rørvik

Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2015

Mesterdetektiven Purriot er tilbake! Det arrangeres VM på ski i Hurlumskogen, dette meget snøsikre området. Alt ligger til rette for mange norske VM-gull, men så skjer det: Dagen før 15 km skal gå av stabelen blir hele skiparken til Gunnar Granbarbråten stjålet! Hvem har vært så utrolig frekk?
Kan det være svenskene med Lars Bjørk og Torgny Tallrot i spissen?
Eller russeren Agurkurorov?
Selv om han ikke er spesielt glad i skiidrett, vinter og snø, tar Purriot saken.

Dette er humoristisk krim for barn. Som i «Purriot og den forsvunne bronsehesten» har Rørvik lykkes med å lage et spennende plott. Et tyveri som virker troverdig har funnet sted, og det er mange mulige mistenkte. Gøyale illustrasjoner og morsomme navnesprell, her er det bare å kose seg!

Et par steder kunne man med fordel valgt å uttrykke seg enklere, som s 9: ”publikumskapasiteten er noe begrenset”.

Anbefales for barn 7-8 år og oppover.

«Meg, meg, meg» av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Utgitt av Aschehoug 2015

11-åringen Marte er storesøster til Frans, 3 år. Marte er konstant bekymret for at noe skal skje lillebror, og føler at hun må skjerme ham fra alle de utallige farer som truer, for det virker ikke som foreldrene tar ansvaret så alvorlig som de burde.

Å blogge om denne boka synes jeg er ei nøtt. Det er ikke det at jeg ikke likte den, eller i alle fall deler av den, men jeg synes det er vanskelig å se for seg hvem man kan anbefale den for. Det er Marte selv som forteller, og hennes ordvalg, forståelse av og tilnærming til verden er en sprikende blanding av veslevoksent og barnslig. Sikkert sannsynlig nok at en 11-åring er slik, men det gjør det litt vanskelig for en leser å henge med, og tro hundre prosent på.
Jeg får en mistanke om at forfatter og forlag ikke har tenkt nøye nok over hvem de anser som målgruppe for boka.

Jeg forstår det slik at Marte lider av tvangstanker, og jeg blir litt bekymret for om foreldrene klarer å oppfatte at hun kan trenge hjelp til å takle dem. Måten forfatteren får fram søskenkjærlighetens særegne karakter, synes jeg er det beste ved boka – søskenkjærlighet er jo gjerne en blanding av elsk/hat. Man tukter søsken, konkurrerer med dem om alt fra oppmerksomhet til snop, men når det virkelig gjelder, så står man opp for hverandre.

Kanskje forsøker boka å bite over litt for mye på en gang? Det er grenser for hva du får plass til å ta opp skikkelig på bare 80 s.

Har du lest denne boka, og hva synes du i så fall?

«Hvis du vil» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2015

Roar og en navnløs kvinne møtes i skogen. De har jogget seg vill, nå går solen snart ned. Det er høst, så natten vil bli mørk og kald. De tilbringer natten i en gapahuk de kommer over; det er tre tepper der og de ligger tett, så de holder så vidt varmen.  Neste dag tar de seg videre, til tross for at hun har kastet opp utallige ganger (antakelig etter å ha fått i seg urent vann fra en bekk), og han har et stort og smertefullt gnagsår på den ene foten.
Dette er den ytre rammen for romanen. Innenfor denne rammen blir vi kjent med de to, antakelig ved at de deler historien om sine liv med hverandre, eller det er i form av tause tanker og erindringer; tilbakeblikk de hver for seg har på ting de har opplevd.

Jeg leste romanen med interesse, men jeg har noen innvendinger.

Hennes del av historien minner meg mye om romanen «Dette burde skrives i nåtid»; det føles som Helle delvis har forsøkt å skrive om den samme kvinnen en gang til.
Roars tilbakeblikk føles uten betydning, fargeløse og handlingstomme - det aller meste i romanen dreier seg om den navnløse kvinnen, slik sett forstår jeg ikke helt vitsen med rammefortellingen, hvis det ikke er for nettopp å vise hans selvutslettende karakter?

Bakgrunnen for at de to får dette møtet i skogen, virker konstruert, her er det litt for mange uheldige omstendigheter på en gang til at det virker sannsynlig.

Noen ganger synes jeg språket blir litt for finurlig, som s. 15: "... tilstand av oppløftethet". Hvorfor ikke heller skrive: "oppløftet stemning", eller "oppløftet tilstand"?
Det er et par bilder jeg ikke synes fungerer særlig bra: s 87: "... og så kom alt dundrende opp gjennom henne da han lente seg fram og tok henne rundt håndleddet, øyeblikket etter rant tårene bak den varme ryggen hans på kjøkkenbenken."
Og s. 89: "... hun begravde seg i armhulen hans."

Den ytre rammen og fortellingen om de to innenfor rammen, blir for meg to biter som ikke passer helt godt sammen. Totalen virker noe planløst og uforløst, men si meg gjerne imot! Jeg tenker at dette er en roman som gir grunnlag for diskusjoner; vi oppfatter den neppe likt.

«Kjære søster» av Alf Kjetil Walgermo

Gjeven ut av Cappelen Damm 2015

Amalie, veslesystera til Eli Anne, er død. I ei tung og vanskeleg tid finn Eli Anne noko trøyst i at facebook-profilen til Amalie endå finst. Alle venene er fjerna, og profilen skal Eli Anne sletta etter kvart, men det er nesten som ei begraving, så det må vente litt.
Det er berre Eli Anne som kan sjå Amalie sin profil, og ho skriv på veggen hennar alt ho ikkje greide å seie til Amalie medan ho levde.

Det er ikkje så uvanleg i dag at facebook-profilar står att ei stund etter at menneske er døde, og vener av avdøde skriv helsingar der, retta til den døde, som om denne kan sjå det som vert skrive.
Det kan vera mange som sit att etter dødsfall, med ting dei gjerne skulle sagt avdøde før det var for seint, så vinklinga forfattaren har vald verkar korkje usannsynleg eller søkt.

Boka er engasjerande og lettlest, men kanskje litt i stuttaste laget til at eg rekk å bli ordentleg kjent med jentene romanen handlar om.
Men det er vel ikkje den verste kritikken ein kan gjeva ei bok; at ho er for stutt? ;-)