«Jenta med snø i håret» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen

Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Magdalena, journalist, skilt og mor til en liten gutt, flytter fra Stockholm og tilbake til hjemstedet i Värmland for å jobbe i lokalavisa der. Hedda, ei 16-årig jente, forsvinner nyttårsaften, og mens politiet holder på å lete etter henne, dukker det opp liket av ei anna ung jente som ingen vet hvem er. Politiet gjør hva de kan for å finne Hedda og løse mordsaken, men Magdalena gjør også noen egne undersøkelser i håp om å finne ut hva det er som skjer i den lille bygda.

Dette er en lettlest, fengende og spennende roman. Det er forfatterens debut, og det er en fin sådan; forfatteren virker stilsikker og fører et godt språk.

Romanen er klassifisert som krim, men det er veldig mye innpakning her, persongalleriet er stort og det skjer mye utenom selve krimplottet. Foretrekker du tradisjonell krim, er kanskje ikke denne romanen noe for deg. Men liker du hyppige sceneskrift og et krimplott servert med «mye attåt», så kommer du til å kose deg med denne.

«Om å skrive» av Hans Olav Brenner

Utgitt av Kurér forlag, 2011

Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos Gyldendal forlag.

For meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka, bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.

En annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.

Interessant også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.

Konklusjon: Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.

«Pym Pettersons mislykka skoletur» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pym fra «Pym Pettersons mislykka familie» er tilbake. Denne gangen skal klassen på skoletur og overnatte i skogen. Alle gleder seg vilt, helt til lærer Hilde pådrar seg et komplisert beinbrudd og blir forhindret fra å delta. For da settes «Glefset» Glefsdal inn som vikar, og alle skjønner jo at det må bli en aldeles forferdelig opplevelse å dra på tur med den sinte fyren…

Jeg syntes den første boka om Pym var morsom – å lese den gikk nesten av seg selv. Denne bok nummer to ble jeg ikke like begeistret for.
For det første synes jeg det virker som om man har hastet boka til utgivelse og ikke arbeidet grundig nok med den siste finpussen i språket. Linde fører en muntlig, pratete stil, med masse a-endinger. S 17 finner jeg både ”skoa” og ”gutta”, og da synes jeg det er litt rart at hun på samme side skriver «søsteren» og «en søster». Så var nok dette en hastefeil, for s. 81 er det blitt søstera.
Med noe mer arbeid, kunne språket blitt mer variert og spenstig, og en del småord kunne vært luket ut for å bedre flyten.
For det andre synes jeg ikke plottet i boka er godt nok ivaretatt. Vi vet allerede før vi begynner boka at den skal handle om en skoletur ledet av en upopulær lærer som elevene nærmest frykter, for det kan vi lese bakpå boka. Spenningen går litt ut av historien (synes jeg), når selve skoleturen først starter etter at vi er langt over halvveis i teksten. Det vi leser før vi kommer til s. 98 føles som en laaaaang innledning, og når endelig skoleturen begynner, så er jeg nesten sliten av all ventingen.
For det tredje synes jeg en skolehistorie med handling forankret i «den sinte læreren» er noe velbrukt. I alle fall er idéen litt tynn til å bære hele romanen.

Fremdeles er det morsomt å være med inn i Pyms familie; storesøsteren hennes er nesten skummelt from i denne romanen. Hun skal konfirmeres og er blitt ekspert på å vende det andre kinnet til. Og det er også til å kjenne seg igjen i hvordan storebrødre videreformidler kunnskap om alt mellom himmel og jord, i en så autoritær stil at man aldri drømmer om å stille kritiske spørsmål til om noe av det kan være overdrivelser og oppspinn…

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker om Pym. Ja takk, sier jeg, men jeg håper det legges litt mer arbeid i språk og komposisjon i fortsettelsen.

«Bomb dem!» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Cappelen Damm 2012

Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er en 16-årig gutt som går på videregående. Boka innledes med at han gir skolens mest populære jente en bukett blomster for å uttrykke sin beundring, og dette blir selvfølgelig ikke forbigått i stillhet. De andre elevene ler og erter når jenta avviser ham kontant.
Gutten får utløp for frustrasjonene sine blant annet ved å skrive dikt med hatefullt og voldelig innhold; bokas tittel stammer fra et slikt. Han henger opp diktene på skolen; av noen elever blir de beundret, av skoleledelsen blir de fryktet.
Gutten har vel aldri ment diktene som direkte trusler, men slik tolkes de. Og de setter farlige krefter i sving…

Romanen er – i følge vaskeseddelen – inspirert av de finske skolemassakrene. Den er tankevekkende og tar opp et viktig tema. Ungdommelige, tankeløse frustrasjoner må tas alvorlig, både av de unge selv og av alle som jobber med unge. Ellers kan hva som helst skje – også det verst tenkelige.

Et sitat fra bokas s 170:
«Det er deilig å tenke på hevn. Man vokser, føler seg farlig. Man smir onde planer. Starter en taus nedtelling. Ser dommens dag nærme seg.»

«Politi» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug, 2013

«Harry Hole er tilbake» står det på omslaget til boka. Takk til Nesbø  for at han lot Harry overleve skyteepisoden i «Gjenferd»!
I «Politi», den tiende boka om Harry Hole, går han i gang – om enn noe motvillig – som etterforsker i en ny, krevende sak.

«Politi» gir oss mer av det vi er vant til å få fra denne kanten – slu, onde kjeltringer, intriger en masse, bestialske drap, iblandet enkelte morsomme episoder og replikker, og slik historien stadig tar helt uventede vendinger blir man rett som det er utmanøvrert, eller regelrett lurt! Kort sagt er dette svært underholdende og spennende lesestoff.

Forlaget kunne nok vært nøyere i den aller siste korrekturen, og luket ut småfeil her og der. Det er ubetydelige feil, ikke så store eller så mange at de er veldig skjemmende eller irriterende, men det burde vært mulig å unngått dem.
For at dere ikke bare skal tro jeg farer med løst prat, gir jeg noen eksempel:

S 322 er ordet ”omrokkeringer” stavet med to k-er, det skal være med en k.

S 436 står det ”mer lyktestolper”, der det ville passet bedre med ”flere lyktestolper”.

S 348: ”… prøvd å forklare flere ganger at jeg ikke er ikke…” Her er det et ”ikke” for mye.

S 419: ”Me eg be om at du ikkje…” Riktig her skal være: ”Må eg be om…”

Andre steder er punktum satt i stedet for komma. Det er feil på det nivået. Ubetydelige feil, som sagt, men jeg fant en del av denne typen.

Nesbø korter av og til setningene ned, effektiviserer. Noen ganger med litt uheldig utfall. Som s 313: «Hun var iført tynn treningsjakke, svarte tights, joggesko, hestehale og et underfundig smil.» Skrevet på denne måten var hun iført hestehale. Kan hende var det forsøk på en kunstnerisk måte å uttrykke noe ellers veldig hverdagslig?

S 438 er det mer av den effektive stilen: «… satte bilen i fri. Trillet den utfor stupet. Lyttet til det merkelige stille sekundet mens bilen falt. Fulgt av et dumpt brak og lyden av metall som brettes. Sett ned på bilen der den lå i elva under ham.»
Verbet ”fulgt” er tilknyttet bilen, mens de andre verbene er tilknyttet han; dette burde vært løst og sortert annerledes, selv om vi selvfølgelig skjønner hva som er ment.

Jeg synes også det kunne vært noe større variasjon i språket. For eksempel ”skritter” Hole en del. På s. 461 skritter Hole hurtig inn, på s 463 skritter han frem mot kjøkkenet, s 466 skritter han bort og 467 skritter han tilbake. Skritting er et greit verb i sammenhengen her, men man kunne variert. For eksempel kan man stige hurtig inn, skynde seg, småløpe, trekke seg tilbake. Det er mange muligheter.

Noen unødvendige småord kunne også vært fjernet – det hadde gjort språket mer effektivt og rent, noe jeg tror hadde kledd Nesbøs stil. Eksempel s. 103: «Han så hvordan hun satte den ene foten foran den andre, som om hun gikk på en line.» Like greit kunne det vært ”… som om hun gikk på line.”

Eller s 205: «Gjennom myggnettet foran vinduet hørte han trafikken og stemmene som plapret av gårde på et fremmed språk der ute.» Man kunne strøket ”der ute”.
Eller s 436: «… i håp om å få øye på noen av dem der nede på parkeringsplassen.» Her kunne ordet ”der” vært strøket, slik at det sto: ”… i håp om å få øye på noen av dem nede på parkeringsplassen”.

Smålig småpirk, jeg vet det. Men på det nivået Nesbø befinner seg – litteraturens premier league! – skal og bør man jobbe på dette detaljnivået.

Nesbø krydrer teksten med noen engelske ord og uttrykk, og noen av personene i boka snakker dialekt. Ellers skriver Nesbø konservativt bokmål, for eksempel bruker han ord som ”stod” som fortidsform av verbet stå, og ”pike”.

Slutten av romanen har elementer som peker i hver sine retninger. Noe av det som skjer, er som noe faller på plass, gir fred og mening, og kan peke i retning av at dette er siste bok om Harry Hole, mens andre biter kan peke mot at det kommer en fortsettelse. Vi må nok bare vente og se… Jeg for min del vil gjerne lese flere bøker om denne særegne, talentfulle etterforskeren. Så: På gjensyn, Harry Hole!?