«Brennende hjerter» av Simone Elkeles

Oversatt av Hilde Stubhaug

Utgitt av Gyldendal, 2012

I denne tredje boka om Fuentes-brødrene er det Luis det handler om, yngste bror Fuentes. Han er ingen trøblete bråkmaker, slik brødrene var i denne alderen, men skoleflink og ordentlig. (Bare av og til gjør han ville ting, som å klatre i fjellvegger uten sikring, bare fordi det er slikt han får skikkelige adrenalinkick av.)

Men fordi han er en Fuentes, får han ikke gå i fred for den kriminelle banden Latino Bloods; de ønsker å rekruttere ham til gjengen og få ham til å lange dop. Selv om han ønsker å være straight, er det ikke helt enkelt å få være i fred med sitt. Og når han ikke får kjærligheten besvart fra sin utvalgte, hvilke rolle spiller det da om han er skurk eller ikke?

Du kjenner fort igjen opplegget fra de første to bøkene; «Perfekt kjemi» og «Grenseløs kjærlighet». De to hovedpersonene – her Luis og Nikki – veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Vi skjønner med en gang at disse to skal dras mot hverandre, sannsynligheten for at de skal få hverandre er stor, men da er det hindringer underveis som først må overvinnes.

Siden det er kort tid siden jeg leste «Grenseløs kjærlighet» ble jeg ikke like engasjert i plottet og personene denne gangen; det ble på en måte den samme historien for tredje gang. Men hadde jeg ventet noen måneder før jeg kastet meg over denne, tror jeg nok at jeg ville ha vært like begeistret som jeg var for de to første bøkene.

«Døden kommer til Pemberley» av P.D. James

Utgitt av Aschehoug 2012
Oversatt av Ragnhild Eikli

Året er 1803. Seks år har gått siden Jane Bennett fikk sin Bingley, og søsteren Elizabeth giftet seg med Mr Darcy og kunne flytte inn på Pemberley som husets frue. Den yngre søsteren Lydia ble gift med Wickham – etter først å ha flyktet med ham og skapt skandale. Herr og fru Wickham er ikke velkomne på Pemberley, men en kveld like før det årlige høstballet – som holdes til ære for Mr Darcys avdøde mor – kommer Lydia helt uventet til godset. Fullstendig hysterisk forteller hun at ektemannen er blitt myrdet i skogen på mr Darcys eiendom. Det viser seg å ikke være riktig at det er Wickham som er død, men det har blitt drept en mann, og omstendigheter omkring funnet av liket, gjør at Wickham straks blir mistenkt for å stå bak…

Jeg har lest noen av P.D. James’ kriminalromaner, og kjenner til enda flere av historiene hennes fra filmatiseringer sendt på NRK. James’ krimdramaer kan beskrives som klassiske krimfortellinger, de begynner ofte med et drap, for siden å følge en politietterforsker som arbeider for å få gåten løst, noe som gjerne skjer helt i slutten av romanen – kanskje med noen flere drap før vi har kommet i mål.

I denne romanen har P.D. James lånt Jane Austens univers, hentet fram igjen persongalleriet og miljøet fra romanen «Stolthet og fordom». Dette er et miljø mange av oss kjenner og er glad i. Litt spent på hva James’ har funnet på, ville jeg lese denne romanen.

James begynner med kort å gjenfortelle handlingen fra «Stolthet og fordom», presentere de viktigste karakterene og miljøet. Så er vi på plass i 1803 og James skal føre Austens historie videre. Der synes jeg det ganske fort går tørt, blir omstendelig og egentlig litt kjedelig. Dessuten virker språket liksom likeglad og ukonsentrert, enten det er originalen eller oversettelsen som gjør det; jeg får det ikke til å flyte når jeg leser. Kan det være at forlaget har hatt det for travelt med å få boka i salg, tatt litt lett på språkvasken og korrekturen?

Romanen er kanskje tenkt som en godbit til både de som liker Jane Austen og de som liker klassiske krimfortellinger. Jeg for min del synes ikke den treffer helt verken i den ene eller andre leiren. Jeg kjenner ikke igjen persongalleriet eller miljøet slik jeg husker det fra Stolthet og fordom, samtidig som krimhistorien ikke serveres på en måte som pirrer nysgjerrigheten i særlig grad.

Siden jeg hevder at språket kunne vært bedre, vil jeg til slutt – for spesielt interesserte – vise noen eksempler på formuleringer som jeg mener kunne vært bedre:

s. 42: «… hun ville komme tilbake om en times tid for å hjelpe dem med å skifte og stelle håret.»

Jeg skjønner at de ikke skal skifte håret, men det ble nesten fristende å lese det slik. Her kunne man for eksempel byttet rekkefølge på gjøremålene, så ingen misforståelse ble mulig: ”… stelle håret og skifte.”

S 73: «… lyttet etter om de kunne høre noe.»

S 105: «… en hylle var fylt med lysende, skinninnbundne bøker…»

S 150: «Dette var dagen da Darcy skulle ha møte med sin godsforvalter, John Woller, som skulle spise lunsj på Pemberley.»

Dette kunne man forenklet, til for eksempel: ”Dette var dagen Darcy skulle møte sin godsforvalter til lunsj på Pemberley.”

S 176: «Han har alltid ønsket å være beryktet, men neppe på den livstruende måten han nå er det.»

S 176: «… idet hun forsvant inn i hans omfavnelse.»

Hva med: ”… forsvant inn i hans favn”?

S 184: «Han forklarte seg i noe detalj…»

Hva med: ”Han forklarte seg (nokså) detaljert…”?

S 187: «… døde fra et slag mot bakhodet…»

Jeg tror preposisjonen ’av’ hadde passet bedre, slik at det sto: ”… døde av et slag…”

S 200: «Førsteinntrykket var at han var kommet inn i et fuglebur av skvatrende mennesker på et galehus.»

Jeg merker meg også en forkjærlighet for å bruke ordet ”skogland”. Enkelte steder synes jeg det ville passet bedre å bruke ordet ”skog”, som s. 225: «… flere steder var skoglandet fullstendig ugjennomtrengelig…»

S 234 finner jeg ordet ”ildrakeren”. Det riktige skal vel være ”ildraken”.

S 263: «Dette er et navn du aldri må ta i din munn, enten her i dette rommet eller noe annet sted…»

Her burde det stått ”… verken her i dette rommet eller noe annet sted…”

«Se Norges blomsterdal : livet, døden og koret» av Ingrid Bjørnov

Utgitt av Vega forlag 2012

Illustrasjoner av Lisa Aisato

Ingrid Bjørnov var med i Oppsal skoles pikekor fra hun var ni til hun var fjorten år – år som satte spor!

I denne boka forteller hun om musikkens og sangens betydning i både hennes og andres liv, og kjærligheten hun har til korsang især. I boka er Bjørnov ganske personlig, slik hun deler med oss fotografier fra familiens fotoalbum, sammen med historier både om seg selv og enkelte familiemedlemmer. Hun har også med litt musikkhistorie og interessante fakta om musikk, som viser hvordan musikken kan ta over der ordene slutter og bety så mye for så mange.

Korsangere kommer til å le gjenkjennende til mye av det som står i boka; det slår meg at dette må være en midt-i-blinken gavebok til både forhenværende, nåværende og potensielle korsangere. Bjørnov skriver lett, humoristisk og godt – det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Til slutt et utdrag fra boka, s 40:

«Korfolk er et jovialt folkeferd det er lett å få øye på i det offentlige rom, for eksempel i busskø. Der andre ventende rastløst skifter vekten fra det ene til det andre beinet, vil en korsanger stå fjellstøtt og urørlig i en slags på-stedet-hvil-posisjon. Middels bredbeint på lydløse sko med lav hæl plasserer sangeren seg med vekten jevnt fordelt på begge føtter og med en liten svikt i knærne for ikke å belaste ryggen. Armene henger ledig langs siden. Strikk i livet og frie luftveier. Klassisk korposisjon er det nærmeste man kommer stabilt sideleie i oppreist tilstand.»

«Grenseløs kjærlighet» av Simone Elkeles

Utgitt av Gyldendal 2011

Oversatt av Hilde Stubhaug

Denne ungdomsromanen er en oppfølger til «Perfekt kjemi», som handlet om Alex og Brittany. I «Grenseløs kjærlighet» er det broren til Alex, Carlos, som er hovedperson.

Carlos er nylig kommet hjem til USA etter ett år i Mexico. Carlos skal gå på high school, og først bor han hos Alex. Carlos misliker at Alex liksom skal passe på ham og bestemme over ham, men ting går tilsynelatende fra ille til verre da det blir funnet dop i Carlos’ skap på skolen. Carlos blir plassert hos en familie for å bli fulgt opp ekstra – og dessverre er datteren i huset ingen ringere enn Kiara; jenta som fungerte som en fadder for ham da han begynte på skolen, og som han slett ikke kom særlig godt overens med…

Som i forrige bok fortelles annethvert kapittel av de to hovedpersonene, Carlos og Kiara. Det gir fin variasjon og får belyst hendelsene fra begge sider. Jeg synes kjærlighetshistorien er ordentlig søt og fornøyelig; boka er både romantisk og humoristisk. Litt spennende er den også, selv om det er ganske opplagt hvordan historien kommer til å ende. Anbefales!

«Sensommerdager» av Joyce Maynard

Utgitt av Silke forlag 2012

Oversatt av Børge Lund

Boka fikk jeg av Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om boka.

13-årige Henry er med mora på en av de sjeldne handleturene deres på kjøpesenteret – mamma er deprimert og går nesten aldri ut – da han møter en fremmed mann som ber ham om hjelp. Mannen er ikledd uniform – lik den de ansatte på kjøpesenteret har på seg – men Henry aner at det er en forkledning, siden mannen blør fra hodet og det ene beinet. Det er noe med blikket til mannen som får Henry til å tro at han er til å stole på, og mannen blir med Henry og mora hjem.

Det kommer snart fram at mannen er en rømt fange – antatt farlig, sier etterlysningen – men mora og Henry er ikke redd ham. De vil heller hjelpe ham å holde seg skjult.

Ganske snart skjønner Henry at mora og mannen ”har noe på gang” – han har soverom ved siden av moras, og hører at de ligger med hverandre etter at mannen har vært der et døgns tid. Det som skjer skaper motstridende følelser i Henry. Han liker mannen godt, men er han virkelig til å stole på? Kan det mora og mannen har sammen være så sterkt at Henry blir til overs?

Det er den voksne Henry som forteller i boka. Selv om han ser tilbake på det som hendte, får forfatteren fint fram hvordan en trettenåring syn på saker og ting er – noen ganger forenklet i svart-hvitt, noen ganger forstår man ikke alt, men i stedet gjetter eller bare går ut fra at det er sånn eller slik.

Direkte tale er ikke satt i sitattegn, men det går likevel stort sett greit å skille mellom hva som blir sagt, og hva som er Henrys fortelling.

Dette er en spennende roman, synes jeg. Det er ikke opplagt hvordan denne historien skal ende, og det gir nerve og driv.

Om jeg skal sette fingeren på noe, så synes jeg kanskje det virker noe usannsynlig at fangen og mora så fort ”kaster seg over hverandre”. Hun er jo deprimert og folkesky? Sikkert nok er hun sulteforet på kontakt med menn, og vi har jo hørt om kjærlighet ved første blikk, men likevel. Jeg må forstå at det er noe helt spesielt med denne mannen de har fått i hus, og jeg sliter kanskje litt med å tro på ham. Slik han tar seg til rette og snakker nærgående i vei til Henry, synes jeg vel egentlig han virker mer frekk enn sympatisk.

Men dette var tanker jeg fikk etter å ha lest ferdig – mens jeg leste var jeg bare oppslukt og nysgjerrig på hva som skjedde videre.

Slutten var litt tørr og oppramsende – tror nok akkurat den biten kunne vært mer elegant løst, men selvfølgelig setter jeg som leser pris på å få høre hvordan det gikk helt til slutt.

Alt i alt en interessant og fengslende roman.