«Alt jeg skylder deg er juling» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2019

I denne ungdomsromanen møter vi Herman. Han er god til å slåss og havner ofte i slåsskamp. Og dette er kamper han som regel går seirende ut av. Bortsett fra at slåssingen kan få etterspill. Som da han slår ned en han kjenner, blir bedt om å si unnskyld, så skal gutten og foreldrene sette en strek over det hele. Og da han nekter,  blir han anmeldt! Verden er urettferdig, men når en er flink til å slåss kan en skape en form for balanse ved å denge dem som fortjener det.
Herman møter Silje. Hun har ei liste over folk som fortjener juling, som hevn for ting de har gjort og sluppet unna med. Hun spør Herman om han vil hjelpe henne, og det vil han.

Dette synes jeg var engasjerende og interessant lesning. Boka setter tankene i sving omkring hvorfor enkelte stadig velger å ty til vold, og hvor vanskelig det kan være å bryte vonde sirkler.

«Egne rom» av Line Baugstø

Utgitt av Oktober forlag 2019

Vi møter igjen Sigrid fra Sommer uten brev (2014)
og Fører av grå folkevogn, juli 1975 (2016).
Året er 1985, og Sigrid begynner å nærme seg 50-årene. Hun lever alene etter at begge døtrene har flyttet ut. Hun har solgt huset og flyttet til en leilighet. Faren bor på pleiehjem og Sigrid besøker ham ofte; nå har hun også begynt å rydde i huset hans, barndomshjemmet hennes, som står tomt. Hun håper at døtrene og søsteren med familie skal komme til sommeren og bli med på oppryddingen, men søsteren vil heller betale noen for å rydde og pusse opp. Sigrid synes det er uforsvarlig; man må jo gå gjennom alle ting, se nøye etter for å fange opp hva som er verdt å ta vare på. Mens hun rydder, finner hun spor av historien til besteforeldre og oldeforeldre, men det slår henne at kvinnene i familien har lagt veldig få spor igjen etter seg.

I denne romanen er datteren Marit hovedperson ved siden av Sigrid. Sigrids kapitler er fortalt i jeg-person, mens Marits kapitler er fortalt i tredjeperson.
Jeg likte ikke denne romanen like godt som jeg likte de to første; det kjennes som denne spriker tematisk, eller jeg kan si den har litt for mange og mindre tydelige tema, mangler en samlende retning eller vilje. Men godt skrevet, og med mye man kan kjenne seg igjen i.

«En frivillig død» av Steffen Kverneland

Utgitt av No comprendo press 2018

I denne grafiske romanen minnes Steffen Kverneland faren, som tok livet sitt i 1981. Da var Steffen 18 år. En slik handling gjør ofte at de nærmeste undres om det var noe de burde skjønt, om det var noe de kunne gjort for å hindre det som skjedde.
En vanskelig sorg, fordi det virker så meningsløst, skremmende og ubegripelig at noen velger å gjøre slutt på seg selv.
Kverneland husker tilbake på hvordan han og faren hadde det sammen, tar fram gode minner, men viser også mindre flatterende sider ved faren. Det er et ærlig tegnet portrett, så godt det lar seg gjøre ut fra det han husker. Kverneland spør seg også om faren hadde bestemt seg lenge før det skjedde, dette at han skulle ta livet av seg. Han bar tydeligvis på et mørke, stred med noe uhåndterlig.

Dette var en veldig sterk, vemodig, kunstnerisk og tankevekkende leseopplevelse.

«Inni er vi alltid unge : aldringsmeditasjoner» av Sissel Gran

Utgitt av Aschehoug 2019

Psykologen Sissel Gran er blitt 67 år. Hun befinner seg i det hun kaller Den tredje alder. Hun hadde en merkelig opplevelse en dag:

Omtale Inni er vi alltid unge

«I en av de store vindusflatene så jeg plutselig et glimt av moren min, høy, tynn, med et litt steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet. Problemet var bare at moren min var død for mange år siden. Personen i vinduet var meg.»

Sissel Gran skriver lett og godt om alderdom. Det er også personlig og nært, og hun viser til litteratur skrevet av andre, som hun har lest og som har betydd noe for henne. Så dette er ei bok som rommer mye, fra interessante, tankevekkende refleksjoner, til litteraturanbefalinger du får lyst til å følge.

Du tenker kanskje at du er for ung til å lese om alderdommen? Sånn synes jeg ikke du skal tenke. Plutselig har årene gått, og du nærmer deg alderdommen selv. Og dessuten: Alle kjenner noen som befinner seg i den tredje alder. Etter å ha lest Grans bok, kanskje du fatter større interesse for hvem de er og hva de har å fortelle?

«Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug 2018

Hovedpersonen Weifa var aldri helt i harmoni med venninnene sine. De hevdet det ene og det andre om henne, og i boka listes påstandene deres opp. Når du har lest boka ferdig skjønner du hvorfor vennskapet gikk over styr.

Jeg har lest Webergs to andre ungdomsbøker: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til (2014) og Det er heldigvis ingen som trenger meg (2015). De skiller seg ut og gjorde at jeg var nysgjerrig på hvordan Webergs tredje ungdomsroman er.

Jeg synes dette er både morsomt og tankevekkende, men når påstandene tas fram en for en som kapitteloverskrifter og blir et slags ordningselement, gjør det kanskje fortellingen noe skjematisk, mindre flytende og levende enn den kunne vært?
Men så er det jo særlig denne måten å angripe tema på, som gjør at romanen føles original, så kanskje var dette likevel det beste valget?

Jeg tror romanen vil velges av jenter primært, særlig tatt i betraktning det rosa omslaget. Mest for modne lesere fra ca 13 år og oppover.