«En shopoholiker til unnsetning» av Sophie Kinsella

Oversatt av Carina Westberg
Utgitt av Gyldendal 2016

I denne åttende boka om Rebecca Brandon (født Bloomwood) er hun fortsatt i Amerika. I slutten av forrige bok forsvant faren hennes sammen med Tarkie, ektemannen til Susan, Rebeccas bestevenninne. Nå legger Rebecca ut på en redningstokt sammen med mannen Luke, datteren Minnie, moren, morens venninne Janice, Susan og hennes nye venninne Alicia, som Rebecca i sitt stille sinne har gitt mellomnavnet Bitch. Det er flere i flokken som sliter med knuter på tråden til sine forbundsfeller, og Rebecca gjør sitt beste for å løse opp flokene.

Jeg ble ikke overveldende begeistret for denne romanen. Handlingen føles nokså tynn, og persongalleriet føles overlesset. Jeg greier stort sett å holde personene fra hverandre, men de får altfor lite spillerom etter min smak; flere er jo av typen som tar stor plass og da er det dumt at de ikke får kommet mer til sin rett.

Hvis det kommer flere bøker om shopoholikeren Rebecca kommer jeg vel til å lese dem, men det kan virke som om ideen begynner å bli noe oppbrukt nå.

«Himmelbjørnens skog» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Etter å ha lest «Det vokser et tre i Mostamägg» fikk jeg lyst til å lese videre om personene jeg ble kjent med i første bok; jeg nærmest kastet meg over neste bok i serien.
Dessverre synes jeg ikke denne oppfølgeren var akkurat like god, det hoppes litt for hyppig mellom de ulike personene og konsentrasjonen forstyrres, der jeg skjønner at meningen er å pirre nysgjerrigheten, skape variasjon.
Jeg kommer antakelig til å lese de andre bøkene i serien, men det blir senere en gang.

«Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2009

I denne romanen møter vi flere skogfinner bosatt i skogene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, samt en tilflyttet prest. Det er et strevsomt liv de lever, man må arbeide hardt for å forsørge en familie på det en liten, karrig gård kan frambringe.

Larsens bøker om skogfinnene har jeg hørt mye bra om, og det virker som de fleste som har startet på serien - som består av sju bøker totalt - fullfører den, noe som indikerer at forfatteren klarer å holde interessen fenget hele veien. Selv kastet jeg meg umiddelbart over bok nummer to, da jeg var ferdig med den første.
Forfatterens språk virker noe gammelmodig og lyrisk, noe som kler historien; handlingen er jo lagt til attenhundretallet.

Dette er bøker man kan anbefale til alle som liker historiske romaner med handling lagt til bygdemiljø.

«Magnet» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Denne mursteinen av en roman handler kort oppsummert om Jokum Jokumsen, særlig om hans møte med Synne Sager og kjærligheten, hans vei til berømmelse gjennom fotograferingen, samt veien videre etter det kunstneriske gjennombruddet.

Jeg er stor fan av Lars Saabye Christensen. Han skriver meget godt, eller jeg vil si: Mektig godt. Andre forfattere kan du skumme, lese hurtig gjennom, og likevel tenke du har fått med essensen, men når jeg leser Christensens bøker må jeg lese sakte, fordøye og bearbeide. Enkelte bilder og uttrykk er så gode at jeg må stoppe opp og smake ekstra på dem, før jeg leser videre. I enkelte andre romaner av Christensen, som Halvbroren, kan det nok bli litt for mye av det gode, i den forstand at det hindrer framdriften. Men i Magnet synes jeg framdriften var god, selv om det var masse snadder å ta til seg underveis.

Magnet ble litt innfløkt for meg i noen få partier. Faktisk holdt jeg på å legge vekk boka da jeg var kommet ca en tredjedel inn. Det ble vanskelig å følge perspektivskiftene, og jeg følte meg dum som ikke greide å henge med.
Heldigvis la jeg ikke boka vekk, men hoppet over det jeg fant ubegripelig, fant igjen tråden og nøt deretter resten av fortellingen.

Jeg synes det er veldig interessant det Christensen skriver om fotografering, om bilder og motiver, hvordan og hvorfor noe blir kunst.
Christensen er selv en mester i å skape bilder ved hjelp av ord, et eksempel fra s 98:
«Ottar Hansen løsnet blikket fra Jokum, slik man vipper kroken av en fisk og aller nådigst lar den svømme videre, skadet, ja vel, men en lærepenge rikere.»

«Verden som var min : Bind I : Sekstitallet» av Ketil Bjørnstad

Bakpå boka står det blant annet: «Historien om et liv. Historien om en tid.» Dette oppsummerer i grove trekk det denne tykksaken av en roman (794 sider!) handler om. Bjørnstad forteller om seg selv, skoleliv, familieliv, musikerliv og fritid, men trekker også inn ulike verdensbegivenheter som preget 60-tallet, både politiske hendelser, vitenskapelige gjennombrudd (som romfart) og kulturelle hendelser.

Jeg fant boka meget interessant, og en gang iblant lo jeg høyt. Bjørnstad er raus og selvironisk; han virker ikke redd for å utlevere seg selv, han forteller om en rekke hendelser som nok var både flaue og skambelagte den gangen det skjedde, men som han sikkert har fått på god avstand nå, 50 år senere.

Bjørnstad skriver godt og han er en god formidler. Mange av de historiske begivenhetene har jeg lest eller hørt om, en del har jeg ikke hørt om før. Jeg har alltid interessert meg for historie, spesielt når en god formidler gjør det levende, med en fortellerstemme som er engasjert og presis. Det er også spennende å bli nærmere kjent med Bjørnstad; han har helt klart opplevd og erfart mye interessant.

Boka behandler tiden kronologisk, år for år, noe som oppleves ryddig og oversiktlig.
Boka anbefales absolutt, men du må være glad i bøker som varer en stund. Jeg kommer til å lese de planlagte bøkene for tiårene som følger; boka om syttitallet er allerede kommet ut.