«Datteren» av Jane Shemilt

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Utgitt av Gyldendal 2015

En kveld kommer ikke Jenny og Teds 15-årige datter Naomi hjem etter en teateroppsetning hun har hatt en hovedrolle i. De få sporene som finnes, gir ikke noe svar på hva som kan ha hendt.
Ett år senere er hun enda ikke funnet, men så skjer det plutselig et gjennombrudd i saken...

Kapitlene i romanen hopper mellom dagene rundt Naomis forsvinning, og ett år senere, men hoppene er tydelig merket, så det skal ikke by på noen problemer å følge med i hoppene.
Historien er kløktig bygget opp, slik at vi får porsjonert ut litt etter litt de sporene som kan gi oss som leser en mulighet for å gjette hva som har skjedd med Naomi. Spenningen holder seg godt gjennom det meste av romanen; det var bare helt til slutt jeg begynte å synes at det gikk litt tregt og kunne ønsket meg at informasjonen ble delt med oss i et litt større tempo.

Jeg får assosiasjoner til en del andre bøker jeg har lest om folk som forsvinner, som for eksempel «Flink pike», og slutten kom ikke spesielt overraskende på meg, siden jeg var på vakt mot å bli lurt.

En grei spenningsroman dette, men jeg synes språket trekker noe ned. Det flyter ikke spesielt godt. Noen steder virker det som man ikke har forsøkt å skrive norsk, bare mer eller mindre direkte oversatt de engelske uttrykkene, som s 49: «Føttene mine snubler i en fremstikkende trerot...» eller s 325: «Rommet var fullt av folk - de sto mot veggene...» Eller s. 326: «Hun satt i midten på fanget til noen...»
Og man kunne fått bedre flyt om man luket ut noen av de unødvendige småordene, som f.eks. s 181: «Inne på Boots velger jeg ut en toalettmappe...» Det er enklere og bedre slik: "På Boots velger jeg en toalettmappe..."
Og man kunne forenklet her og der, slik at det ikke ble så omstendelig og tungt, som s. 194: «Etter en stund gikk jeg bort til telefonen og ringte til sykehuset. Jeg ba om å bli satt over til nevrokirurgisk operasjonsavdeling.»
Dette kunne man forenklet til: "Etter en stund ringte jeg nevrokirurgisk operasjonsavdeling på sykehuset."

Romanen er en av de mest solgte i Storbritannia i 2014, leser jeg på omslaget. Synd at forlaget har hatt slik hastverk med den norske utgaven; en god språkvask hadde gjort leseopplevelsen så mye bedre.
Når det er sagt, så vet jeg at mange lesere ikke bryr seg så mye om hvorvidt språket flyter godt eller ei, så det er sikkert mange lesere til denne romanen også i Norge.

«Svøm med dem som drukner» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2014

Edvard har vokst opp hos besteforeldrene sine på en gård i Gudbrandsdalen, siden Edvards foreldre døde da han var 3 år. Det er bare lite han husker om dem og han virker tilfreds med det.
Det er først da bestefaren dør og Edvard blir alene igjen på gården, det dukker opp saker og ting som gjør at Edvard begynner å lete etter sannheten om hva som hendte da foreldrene døde og hva som ellers kan graves frem av familiehemmeligheter hjemme i Norge, i Shetland og Frankrike.

Dette er en velskrevet og godt dramatisert roman, med nok elementer i seg til å nå ut til et bredt publikum; den fortjener absolutt den oppmerksomheten den har fått.
Anbefales!

«Verdens verste rektor» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2014

Ruben kan ikke svømme, og på svømmedagen er det siste sjanse for å klare svømmeknappen. Det er rektor som er svømmelærer, og i tillegg til å være en upedagogisk, brysk type, har han fullt av de ekleste vorter du kan tenke deg. Det blir til at Ruben og kameraten Kent legger hodene i bløt for å finne en utvei til å slippe å delta på svømmedagen, koste hva det koste må...

Stilen på illustrasjoner og plot minner meg om Pingle-bøkene og bøkene om Kaptein Supertruse. Ikke super-originalt, men morsomt og lettlest.

«Pym Pettersons mislykka skoleball» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2015
For Pym og klassen nærmer det seg slutten av sjuende klasse og barneskolen, og Pym har funnet ut at hun ikke liker forandring. Ikke når det betyr at klassen hennes fra høsten blir oppløst, skranglet sammen med andre skoler for å danne nye grupperinger på ungdomsskolen. Hun utstår heller ikke tanken på at hun ikke skal få ha Hilde som lærer mer. Og alle de andre i klassen gnåler bare om skoleballet, som om det er noe å glede seg til!? Pym er rett og slett litt lei seg alt som skal ta slutt, og klarer ikke glede seg til noe som helst, skal hun i det hele tatt gidde å gå på det teite skoleballet?

Jeg synes forfatteren fint får fram følelser og tanker man kan ha når man står overfor store forandringer, og hvor vrient det kan være å oppføre seg som folk i brytningstida mellom barn og ungdom. Her behandles også ulike sider ved puberteten, som det å få mensen for første gang.

Denne romanen er - i likhet med de andre Pym-bøkene - skrevet i en gøyal og pratete tone, men denne gangen synes jeg kanskje de alvorlige undertonene kommer bedre fram. Alvoret kler romanen; det blir mer dybde og jeg tror kanskje dette er den av Pym-bøkene jeg har likt best.
Det slår meg at formen kan minne om en dagbok, slik alle små og store ting blir tatt med, og slik det gjerne smøres tjukt på her og der for virkelig å få fram dramatikken.

Jeg er spent på om det kommer flere bøker om Pym, nå som forfatteren har ført henne fram til ungdomsskolen; målgruppa vil eventuelt bli en litt eldre enn for de første bøkene.

«A very gallant gentleman» by L.C. Bernacchi

'Titus' og hestene.
Bildet er lånt fra pinterest.com, det
samme fotografiet var gjengitt i biografien.

Jeg har lest noen bøker om kappløpet mot Sydpolen, og har blitt nysgjerrig etter å få vite mer om mennene rundt Robert F. Scott. Denne biografien er om Lawrence Edward Grace Oates (1880-1912), også kalt Titus, mannen Scott hadde med for at han skulle ta hånd om ponniene som var med på ekspedisjonen. Oates hadde godt håndlag med hester, men han hadde ikke fått velge dyrene som skulle være med på ekspedisjonen; det var det "hundeeksperten" som gjorde, og derfor skal visst kvaliteten på dyrene ha vært så som så.

Oates er kanskje aller mest kjent for de berømte ordene: «I am just going outside. I may be som time.» Dette sa han på sin egen 32. fødselsdag, 17. mars 1912. Han var døende og visste det nok. Han visste i alle fall at han sinket de andre, og det var antakelig derfor han forlot teltet og møtte døden som en veldig galant gentlemann.

Portrett av Lawrence, lånt fra Wikipedia

Med Oates død var gruppen på fem blitt redusert til tre. En måned tidligere, 17. februar 1912, hadde Edgar Evans dødd etter å ha sinket gruppen sine siste levedager. Oates kan ha tenkt at han ikke på samme måte skulle være til last, og antakelig regnet han med å dø ganske snart uansett. Han håpet å sovne inn i soveposen mens de hvilte gjennom natten, men han våknet denne morgenen også, like fordømt. Så gikk han døden i møte for at de andre gjenlevende skulle ha en sjanse til å nå tilbake til neste depot i første omgang, deretter tilbake til vinterleiren der de andre ekspedisjonsmedlemmene ventet på dem.
Oates offer hjalp dessverre ikke – Scott, Bowers og Wilson døde av sult og utmattelse cirka to mil unna ett-tonns-depotet, 29. mars 1912. Dødsdato er fastsatt på bakgrunn av antakelser; Scott siste notater i dagboka ble nedtegnet denne dagen.

Bernacchis biografi er fra 1933, og kunne egentlig ikke fortelle meg så mye om Oates. Store deler av denne biografien dekker historien om sydpolferden, og det er kjent stoff.
Dessuten er nok forfatteren altfor opptatt av å tegne et vakkert portrett av en helt, for ikke å si en gruppe helter; det er ingen her som blir kritisert noe videre for dårlig planlegging eller slett lederskap. 

Jeg lurte særlig på hvor tydelig Oates var i sin kritikk av Scotts lederskap og valget av hester; både til det å benytte hester i så strengt klima, og det at en hundekjenner ble satt til å plukke ut de hestene som skulle være med på tur.
Det kunne vært mer interessant å lese Oates' egne ord, om det finnes noen etterlatte tekster for eksempel i form av brev.