«Malstrøm» av Caterina Cattaneo

Utgitt av Gyldendal 2014

Live er ferdig med videregående og skal på interrail. Hun gleder seg til å komme seg vekk, være for seg selv, glemme alt det strevsomme hjemme.
Men så setter hun seg på feil tog. Hun hadde tenkt seg til København i første runde, men har satt seg på Trondheimstoget. Typen som gjør henne oppmerksom på det, sier hun har tid til å hive seg på riktig tog, men hun velger likevel å bli sittende. Det er noe med denne Robert; han er veldig kjekk og virker hyggelig.
Slik ender Live opp i Trondheim sammen med Robert. De deler interessen for dykking, og Live blir med til Kolvereid for å dykke etter et vrak. Men i forbindelse med at Robert har lånt bilen til en kompis der det ligger last de aldri ville hatt med om de hadde visst om den, skjer det ting…

Denne ungdomsromanen har mye spennende ytre handling og kan sikkert fenge både gutter og jenter.

For meg er det enkelte ting som trekker litt ned. Jeg synes for det første det er brukt altfor mye engelske ord og uttrykk. For det andre føles flere av dialogene stive og kunstige. For det tredje synes jeg Live og Roberts personlige problemer blir litt mye. Det blir bare plass til å berøre overflaten av det i en såpass kort roman. Samtidig peker disse temaene i retning av en annen sjanger enn spenningshistorien gjør. Man kan kanskje si at boka oppleves litt sprikende. Forfatteren kunne valgt å lage en rendyrket spenningsroman og kuttet ut i alle fall Lives vanskelige hjemmeliv. Eller hun kunne valgt å skrive en lengre roman, slik at hun kunne gravd litt dypere. Men jeg ser at forfatteren kanskje trengte vanskene Live har hjemme, for å forklare hvorfor hun drar på interrail alene.

Krimhistorien føles litt søkt eller gåtefull, siden også denne blir noe for overflatisk behandlet.

Innvendingene til tross: Romanen kan anbefales!

«Helvetesilden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Romanen starter med at Sejer og Skarre kalles til et mordåsted; en kvinne og et barn er funnet drept i ei campingvogn.
Men så går romanen over til å fortelle om to alenemødre, og tiden er skrudd tilbake til før mordene har skjedd: Mass som bor alene med sønnen Eddie – han er i tjueårene, og Bonnie som har sønnen Simon som er i barnehagealder.
Det er noe med Eddie som gjør at han ikke kan greie seg selv eller ha en jobb, men sammen med mora har han det greit og han hjelper til med det han kan.
Bonnie har vondt av Simon som må i barnehagen hver dag, for han trives ikke veldig godt der. Men Bonnie må jo jobbe. Hun er hjemmehjelp. Det er tungt arbeid både fysisk og mentalt, men stort sett er hun i alle fall godt likt av klientene.

Vi forstår at de to parenes historie skal veves i hverandre, men hvordan?

Denne romanen representerer en fin opptur etter forrige roman, Carmen Zita og døden.
Selv om det aner meg hvor det bærer, er det for meg spenning hele veien, slik Fossum har valgt å nøste.
Sejer og Skarre spiller små biroller i romanen, mordgåten løser seg nesten selv, men det kjennes greit slik.
Enkelte partier i romanen kan få et litt oppramsende preg, der det er mye gjøremål og beskrivelser som kanskje ikke har all verdens betydning for helheten. Men det er gode observasjoner og godt beskrevet, så det trekker ikke ned, bidrar heller til å fargelegge og skape stemning.

«Krokodilletyven» av Taran Bjørnstad ; illustrert av Christoffer Grav

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Odd er ikke spesielt modig, heller ikke særlig populær i klassen. Han blir alltid valgt sist i gymmen og han har lett får å begynne å grine, for eksempel når han blir ertet.

Klassen hans drar på besøk i Akvariet, og det er da de ser krokodillene at Odd får en ide. Tenk om han hadde en krokodille til kjæledyr! Da kom ingen til å våge å erte eller plage ham!

Da klassen besøker Akvariet igjen neste dag, lykkes Odd i å snike med seg en av krokodillebarna i sekken sin. Men når Odd ikke kan sette beina sine på golvet på rommet sitt i frykt for å bli bitt, og søsterens hamster ser ut til å ha forduftet på mystisk vis, begynner Odd å innse at planen hans kanskje ikke var så god likevel…

En lærerik historie om rett og galt, og hvorfor krokodiller ikke passer som kjæledyr.

Boka er i stort format og har fine illustrasjoner. Jeg gjetter at Odd og klassekameratene hans er 9-10 år, men jeg tror boka passer enda bedre til litt yngre barn, kanskje til høytlesning fra 5-6 år?

«Karusellmusikk : noveller» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2001

Siden jeg liker Nesbøs kriminalromaner, men egentlig ikke er så glad i krim lenger, har jeg lenge tenkt jeg skulle lest novellesamlingen hans, og nå har jeg endelig fått gjort det.
 

Dette er en fin samling noveller, synes jeg. Utførelsen er sikker, språket er godt og gir fin flyt.

Hvis man har liten tid til lesing er noveller et bra alternativ, og denne samlingen kan absolutt anbefales.

Jeg skulle ønske Nesbø ville skrive mer utenfor krimsjangeren; han klarer fint å skrive interessant og fengende "uten alt dette blodet"...

Pervoluto fyller fem år

I dag er det fem år siden jeg startet lesebloggen min. Jeg startet som blogger med Interscribo, skrivebloggen min, som jeg håpet skulle bidra til å gjøre meg synlig på nettet samtidig som jeg ønsket å dele erfaringer vedrørende skriving med andre forfatterspirer. Men så hadde jeg også lyst til å ha en oversikt over alt jeg leser, og da var det naturlig å opprette en leseblogg.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har lest og hvordan jeg har blogget om bøkene, ser jeg at bloggingen har vært en del av læreprosessen rundt det å skrive. Jeg har lest nøye og nærsynt, for det er lærerikt å se hva andre forfattere gjør, hvilke tema de skriver om, hvordan de bygger opp spenning, beskriver personer og miljø, hvordan de uttrykker seg, hvilken ”stemme” de har.

Av de to bloggene mine, har jeg vært klart mest aktiv på Pervoluto. Det blir til at jeg leser en del bøker hvert år, og jeg blogger om nesten alt jeg leser. Pervoluto er også den av bloggene mine som er mest besøkt.

Henvendelser jeg får på e-post om Pervoluto, kommer som regel fra forlag som ønsker at jeg skal lese og blogge om bøkene deres. Jeg har takket ja til noen leseeksemplarer, men som jeg skriver i headingen til bloggen, låner jeg på biblioteket det aller meste av det jeg leser.
Jeg har også fått noen korrektur- og språkvaskoppdrag etter at forlag har lest bloggen min. De ser at jeg er en pirkete og kritisk leser, så det er klart jeg egner meg til den typen oppdrag! Av og til har jeg tenkt at jeg kanskje burde skiftet navn på bloggen min til Korrekturleseren…
Å være kritisk leser kan av og til føles som en yrkesskade. Dårlig språk kan ødelegge en leseopplevelse for sånne som meg. Ideen i boka kan være god, men med en dårlig utførelse detter de kritiske leserne av lasset.

Å blogge tar tid, og jeg for min del synes jeg må være mer skjerpet når jeg leser, om jeg har som mål at jeg skal skrive noe fornuftig om boka etterpå. Dersom jeg går veldig grundig inn på ting i boka jeg skriver om, kan det ta noen timer å lage blogginnlegget, mens de mer overflatiske innleggene gjøres i løpet av en halvtimes tid.
Jeg ser at det hender bokbloggere har valgt å legge opp etter noen år. De kommer kanskje fram til at det går for mye tid til bloggingen, og lesingen kan bli et ork når man hele tiden skal ta stilling til det man leser, mene og formulere noe om det.
Jeg har også følt det sånn innimellom – at lesingen kombinert med bloggingen blir et ork. At man nesten gruer seg til ei bok er slutt, for da bør man skrive noe ganske snart, ellers blir det bare enda vanskeligere å formulere noe.
Jeg fikk en gang en temmelig besk kommentar på Pervoluto. Da vurderte jeg å slette hele bloggen, jeg følte meg misforstått og brutalt behandlet. Men hallo!? Én kommentar!? Såpass må man jo tåle! Jeg ser jo hva enkelte andre opplever at usaklige, anonyme angrep, så det jeg opplevde var bare en bitteliten blåbær i forhold.

En annen ting er at jeg har forsøkt å etablere meg som forfatter, og det kan godt være at bloggingen min ikke er bare smart i forhold til det. Mange forfattere og forlag er blitt kritisert på bloggen min, og det kan jo være at noen har blitt såret og tar helt avstand fra meg etter det, selv om gjennomslagskraften min neppe er særlig stor med tanke på at jeg ikke har spesielt mange lesere.
Jeg mener at etablerte forfattere og forlag må tåle kritikk. Litteratur er jobben deres, og enkelte tjener ganske bra på det de holder på med. Som profesjonelle bør de ta imot kritikken på en konstruktiv måte.

Jeg kommer nok til å fortsette å blogge en stund til. Selv om det av og til kan være et ork, så er det også fint at man skjerper seg som leser, gjør seg opp en mening og formulerer noe rundt det. Det er til hjelp i jobben min som bibliotekar, og særlig fordi jeg husker bøkene bedre når jeg har blogget om dem. Om ikke annet, kan jeg slå opp på bloggen min og ta en liten repetisjon av hva jeg skrev den gangen jeg leste boka.