«Vareopptelling» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter den eldre lyrikeren Nina Faber. Etter mange års ”tørke” utgir hun en diktsamling og venter nervøst på anmeldelsene. Samme dag diktsamlingen utgis, står det flere anmeldelser i avisene. Den ene finner Faber langt over grensen feilslått og urimelig. Da hun så får telefon fra Tanum, der hun skulle holdt en opplesning, med beskjed om at opplesningen i bokhandelen må utgå på grunn av en vareopptelling, klikker det helt for henne.

Dette er en kort, lettlest og underholdende roman. Handlingen finner jeg nokså usannsynlig, men det er likevel interessant å se hvordan Faber reagerer på og takler en meget dårlig anmeldelse.

En smakebit fra s. 21:

«Møtet mellom leser og tekst er vakkert når det klaffer, men smertefullt og traumatisk når det går galt. Det er vondt når teksten nører opp under tilfeldige innskytelser og tolkes i verste mening mange nok ganger til at summen blir negativ. Anmelderen er dessuten ofte en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig. Anmeldelsen er anmelderens vindu mot verden.»

«Fyrsten» av Henrik Langeland

Utgitt av Tiden, 2013

Romanen er en oppfølger til «Wonderboy» som ble utgitt i 2003. Christian von der Hall er nå blitt 47 år, er kommunikasjonsrådgiver og leder for Hall Consulting, et av landets mest kjente PR-byråer. I romanen gjør han sitt beste for å sikre Høyre seier i Stortingsvalget i 2013.

Ved siden av dette trener han på høyt nivå, og har sine opp- og nedturer i kjærlighetslivet.

Langeland er en forfatter jeg har fulgt med interesse, etter at jeg leste Wonderboy da den kom. Jeg kan ikke huske stort av Wonderboy nå, annet enn at jeg syntes den var bra – i alle fall i det store og hele. Noe ved den romanen fikk meg til å tenke at Langeland var en forfatter det var vel verdt å følge med på videre. Men jeg husker at jeg skummet enkelte biter; finansverdenen er ikke en verden jeg skjønner stort av eller interesserer meg særlig for, heller ikke risikosex, eller hva man skal kalle denne ”scarfingen” Von der Hall drev med.

Politikk og makt derimot, som Fyrstens handling dreier seg om, kan være veldig interessant.

Jeg likte «Fyrsten» bedre enn «Wonderboy», men tema og miljø er heller ikke i denne romanen det som treffer meg mest.

Og Von der Hall er ikke en hovedperson man blir glad i eller vil heie uforbeholdent på; til det er han for selvsentrert, overflatisk, skrytete og flink.

Språket til Langeland flyter som vanlig godt, men for denne romanen tror jeg at tilblivelsen kanskje har gått litt for raskt. Jeg synes ikke at språket er like godt som det pleier. Jeg finner enkelte uttrykk som virker litt tankeløst, skolestilaktig brukt, som ”den halvspiste tallerkenen” s. 134 og ”bikket med ansiktet mot Christians armbåndsur” s. 117.

S. 154 finner jeg en beskrivelse som er ment å være sexy, som jeg dessverre heller synes er komisk: «I sidesynet la han merke til hvordan det store svarte håret, som Ayla hadde festet i en strikk i nakken, danset fra side til side over skuldrene hennes, i takt med brystene.»

Og noe jeg måtte tenke gjennom: Er det finurlig eller feilslått å bruke ordet sekkeløp om birkebeinerrennet? (S. 25: ”vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer”) Kanskje er det et innarbeidet uttrykk? Eller det blir det etter denne romanen? Men ellers er sekkeløp noe vi oftest ser ungene holde på med på 17. mai.

Språket er konservativt, iblandet forkortelser, engelske uttrykk, ungdommelig slang og interne faguttrykk. Dessuten ”beskrives” for eksempel solbriller, klokker, dresser ved merkenavn. Nå har jeg lært at dette heter namedropping.

Slang, sjargong og namedropping ser jeg ikke på som noen fordel for leserne. Man kan føle seg både dum og utenfor når man ikke forstår alle ordene i en roman, eller kjenner de dyre og anerkjente merkene Von der Hall har en forkjærlighet for.

Persongalleriet er stort, og en blanding av virkelige og fiktive personer.

Når det gjelder kommunikasjonsstrategiene Von der Hall og Hall consulting legger opp, blir de overflatisk beskrevet. Der vi i romanen er til stede ved møter eller får innblikk i hvordan Von der Hall tenker, er det bruddstykker av lengre resonnementer og gjentakelse av slagord og honnørord vi får presentert – jeg synes i alle fall ikke at jeg får noe godt innsyn i hvordan denne rådgivningen egentlig foregår og virker.

Konklusjon: En OK underholdningsroman.

«Jenta med snø i håret» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen

Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Magdalena, journalist, skilt og mor til en liten gutt, flytter fra Stockholm og tilbake til hjemstedet i Värmland for å jobbe i lokalavisa der. Hedda, ei 16-årig jente, forsvinner nyttårsaften, og mens politiet holder på å lete etter henne, dukker det opp liket av ei anna ung jente som ingen vet hvem er. Politiet gjør hva de kan for å finne Hedda og løse mordsaken, men Magdalena gjør også noen egne undersøkelser i håp om å finne ut hva det er som skjer i den lille bygda.

Dette er en lettlest, fengende og spennende roman. Det er forfatterens debut, og det er en fin sådan; forfatteren virker stilsikker og fører et godt språk.

Romanen er klassifisert som krim, men det er veldig mye innpakning her, persongalleriet er stort og det skjer mye utenom selve krimplottet. Foretrekker du tradisjonell krim, er kanskje ikke denne romanen noe for deg. Men liker du hyppige sceneskrift og et krimplott servert med «mye attåt», så kommer du til å kose deg med denne.

«Om å skrive» av Hans Olav Brenner

Utgitt av Kurér forlag, 2011

Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos Gyldendal forlag.

For meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka, bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.

En annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.

Interessant også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.

Konklusjon: Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.

«Pym Pettersons mislykka skoletur» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pym fra «Pym Pettersons mislykka familie» er tilbake. Denne gangen skal klassen på skoletur og overnatte i skogen. Alle gleder seg vilt, helt til lærer Hilde pådrar seg et komplisert beinbrudd og blir forhindret fra å delta. For da settes «Glefset» Glefsdal inn som vikar, og alle skjønner jo at det må bli en aldeles forferdelig opplevelse å dra på tur med den sinte fyren…

Jeg syntes den første boka om Pym var morsom – å lese den gikk nesten av seg selv. Denne bok nummer to ble jeg ikke like begeistret for.
For det første synes jeg det virker som om man har hastet boka til utgivelse og ikke arbeidet grundig nok med den siste finpussen i språket. Linde fører en muntlig, pratete stil, med masse a-endinger. S 17 finner jeg både ”skoa” og ”gutta”, og da synes jeg det er litt rart at hun på samme side skriver «søsteren» og «en søster». Så var nok dette en hastefeil, for s. 81 er det blitt søstera.
Med noe mer arbeid, kunne språket blitt mer variert og spenstig, og en del småord kunne vært luket ut for å bedre flyten.
For det andre synes jeg ikke plottet i boka er godt nok ivaretatt. Vi vet allerede før vi begynner boka at den skal handle om en skoletur ledet av en upopulær lærer som elevene nærmest frykter, for det kan vi lese bakpå boka. Spenningen går litt ut av historien (synes jeg), når selve skoleturen først starter etter at vi er langt over halvveis i teksten. Det vi leser før vi kommer til s. 98 føles som en laaaaang innledning, og når endelig skoleturen begynner, så er jeg nesten sliten av all ventingen.
For det tredje synes jeg en skolehistorie med handling forankret i «den sinte læreren» er noe velbrukt. I alle fall er idéen litt tynn til å bære hele romanen.

Fremdeles er det morsomt å være med inn i Pyms familie; storesøsteren hennes er nesten skummelt from i denne romanen. Hun skal konfirmeres og er blitt ekspert på å vende det andre kinnet til. Og det er også til å kjenne seg igjen i hvordan storebrødre videreformidler kunnskap om alt mellom himmel og jord, i en så autoritær stil at man aldri drømmer om å stille kritiske spørsmål til om noe av det kan være overdrivelser og oppspinn…

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker om Pym. Ja takk, sier jeg, men jeg håper det legges litt mer arbeid i språk og komposisjon i fortsettelsen.